Sukk.

Jeg er en av informantene i denne undersøkelsen.

Jeg vet ikke om jeg ville våget å delta, om det ikke var nettopp Luca som intervjuet meg. Intervjuet opplevde jeg som svært saklig. Ingen ledende eller uforståelige spørsmål, i motsetning til "forskningen" som behandlingsmonopolet tvang meg til å delta i. Jeg var redd for at om jeg sa nei til monopolets forskning, så ville de nekte meg behandling. Jeg ble, heller ikke opplyst om rettighetene mine etter Helseforskningsloven, blant annet at jeg kunne si nei. Det viste seg i ettertid, i kritisk journalistikk utført av fagbladet Sykepleien, at forskningsprosjektet var avsluttet på det tidspunktet, så behandlingsmonopolet bruker altså ubrukelige skjema med uforståelige og ledende spørsmål, til utredning. Kun utredningen vil gi diagnose hos monopolet, og man får IKKE helsehjelp uten at monopolet gir deg diagnosen. Jeg orka ikke at det skulle skjære seg fra dag 1. så jeg sucka up og fylte ut en bunke med spørsmål. Bunken var på over 5 cm, og jeg saboterte gjennom å IKKE fylle ut samtykkeskjemaet nederst i bunken. Men de bruker det jo til utredning.

Når jeg ble intervjuet til undersøkelsen derimot, var Luca saklig, spurte kun de spørsmålene som han åpenbart leste opp fra et ark, ingen ledende oppfølgingsspørsmål.

Et poeng til: Jeg har egentlig ikke klagd, sytet, eller vært så veldig misfornøyd med selve utredningen og møtet med de som har holdt skjebnen min i sine hender hos monopolet. Systemet i seg selv er svært transfobisk med en ikke-eksisterende rettsikkerhet, men jeg vant behandlings-IDOL for helsehjelp til transfolk. Når jeg svarte på spørsmålene i BUFDIRS undersøkelse, så sa jeg nettopp det, men understreket, at grunnen til at det hadde gått så så greit for meg er at jeg er utrolig privilegert. Det er jeg fordi jeg er over 50 med en viss livserfaring, i fast jobb, har egen bolig, er svær i kjeften, er en utrolig erfaren byråkrat etter over halve livet som statsansatt, har erfaring fra politiavhør (jadda, jeg har en fortid), og hadde fremdeles den selvtilliten jeg hadde før en terrorist skøyt den i stykker 25. juni.

Jeg formidlet også til Luca, hvordan et ideelt møte med behandlingsmonopolet ville vært (fritt etter hukommelsen):

Man møter opp hos en avdeling som ikke har det dårligste ryktet noen sjappe i noen bransje man noensinne har vært borti uten ansatte som tidligere har bidratt til å opprettholde det dårlige ryktet. Man blir møtt av noen som sier: "Slapp av, vi skal sammen finne ut hva du ønsker deg, det kan ta litt tid, men med noen gode samtaler så finner vi ut sammen hva du trenger. Til syvende og sist får du det du ønsker, la oss gå sammen om å finne ut av det. Du har rettsikkerhet her, dvs ingen svar og spørsmål er feil. Vi kommer aldri til å true deg med at du ikke får behandling.".

Ingen av disse tingene er det noen som har forventning til hos monopolet i dag.

Altså, min personlige opplevelse har vært helt grei omstendighetene og systemet til tross, og det gjenspeiler, og det har jeg formidlet til den eneste som noen gang har stilt gode, ikke ledende og uforståelige spørsmål.

Det er direkte frekt, at folk som dem i HBRS som tross alt alle har til felles at dem har fått helsehjelp hos monopolet, har klatret til himmelen og så velger å dra stigen opp bak seg gjennom å gjøre tilgang til helsehjelp vanskeligere for alle andre enn dem selv som allerede har fått det. Vi er ganske mange transfolk, som aldri i helvete ville ha svart på en undersøkelse der folk som vil nekte oss helsehjelp og opprettholde et transfobt monopol uten ankemulighet, skulle stilt spørsmålene.

Legger lenke til hvordan mitt møte med behandlingsmonopolet var, i kommentarfeltet.

Dikt: En på tygga

 En på tygga

«Sker’u ha deg en smæller, æller, så du kvæller æller?».

«Nei takk», sa jeg.

Men jeg fikk meg en på tygga likevel utenfor lokalet.

 

«Det er nok pride nå, Grand Prix-fest som varer hele året.

Vi heterofile har ikke egne dager og egen parade»

Dem har heteroparade på fjernsyn 365 dager i året.

 

«Må man gå rundt og utbasere at man liker analsex og

gå lettkledd i gatene så barn ser det?»

Jeg fikk meg en på tygga selv om jeg var usynlig.

 

«Dersom vi sier meningen vår om pride blir vi kansellert!»

Sa de både før og etter at han prøvde å skyte meg.

Og meningen din får du komme med oftere enn min.

 

(Jeg tror det jeg prøver å si her, er følgende: 

Dersom du er en lærhomse som liker å bli leiet i hundehalsbånd, 

ta kontakt så skal jeg holde i båndet, 

dersom du vil gå i Norges fineste bygdepride).

Hvorfor er det nødvendig å markere Pride i 2023?

I helgen deltok jeg på Indrepride i Indre Østfold. Flott lokalpride lørdag og ikke minst en strålende fin regnbuegudstjeneste på fredagskvelden. 

Etter folkefesten i Askim folkepark, gikk jeg glad og fornøyd tilbake til kjøpesenteret der bilen min sto parkert. Jeg var sulten, og trengte en snack på den lokale bensinstasjonen, og var dum nok til å gå inn der, i stedet for å gå til bilen og legge fra meg det progressive regnbueflagget som stakk opp av veska, først. Utenfor er det en større gjeng tenåringsgutter, halvparten melaninrike og halvparten melaninfattige. Og inne på bensinstasjonen sitter det 3 til på de eneste sitteplassene.

Jeg får maten min og skal gå og den ene av de 3 stopper meg når jeg skal gå ut døra og spør: "Støtter du pride?". No shit, Sherlock, det stikker et stort regnbueflagg ut av veska mi. "Selvfølgelig" sier jeg og går ut døra. Og drittungen roper: "Det gjør ikke jeg", etter meg. Så går jeg forbi den langt større flokken på utsiden av bensinstasjonen. Som jeg hører brekke-lyder og et og annet æsj i fra når jeg passerer.

Jeg hater at jeg føler jeg må være forsiktig. Før 25. juni 2022, hadde jeg snakket til begge gruppene, og ikke vært redd.

Indrepride har ennå mye ugjort. Takk for at dere forsøker, FRI Indre Østfold.

Når presten stiller spørsmål ved vår eksistens

Du er god nok som du er, skriver soknepresten i Sømna. Problemet er bare at barn og unge som bryter med kjønnsnormene, ikke er gode nok for henne.

(På trykk i Vårt Land 1.9.2023) 

Heidi Frich Andersen, sokneprest i Sømna må ha gått det samme kurset som de fleste leserbrev-skribenter i Vårt Land de siste årene. På dette kurset lærer man åpenbart at man blir trans av «påvirkning» – ja, at transpersoner egentlig ikke eksisterer i det hele tatt – de er bare et uttrykk for «kjønnsideologi». Her lærer man visst heller ikke forskjellen på kjønninkongurens og barn født med intersex-tilstander.

Myteknusing

Først er det behov for å knuse noen myter om den såkalte «eksplosjonen» av unge transpersoner i Norge. Henviste barn (der mange av barna er fylt 16 år og er dermed er helserettslig myndige) til nasjonal behandlingstjeneste har vært relativt stabil: 148 i 2016, 153 i 2017, 235 i 2018, 226 i 2019, 176 i 2020 og 211 i 2021.

For det andre er det lettere å komme ut som trans i dag. Nå opplever unge at det eksisterer andre transpersoner rundt dem. Foreldre flest kaster ikke barna sine på gata dersom man forteller hvem man er. Man kan ha det bra på skolen. Man kan ha venner. I det store og hele kan man leve godt som den man er, selv som trans.

Slik var det nemlig ikke da jeg vokste opp og vi «ikke fantes». Transpersoner har alltid eksistert, men det er først i nyere tid at det har vært mulig å leve åpent. Vi som er voksne transpersoner er like forskjellige som andre folk, men vi har en ting til felles: Vi har alle vært barn, og vet at fortiden det lengtes tilbake til ikke var en bra tid å vokse opp i.

Et samfunn også for meg

Jeg forstår ikke helt motstanden mot de positive samfunnsendringene vi ser nå. Hva er galt med at unge mennesker forteller hvem de er? Bryter samfunnet sammen? Er ens egen manglende forståelse av kjønnsmangfold viktigere enn at barn og unge skal ha det godt?

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan det ville vært å vokse opp i et samfunn som ikke var transfobt eller som usynliggjorde oss. Et samfunn der det fantes bare én voksen jeg kunne snakket med. Tenk om det kunne vært den lokale presten. Tenk om media og skole formidlet at det finnes sånne som meg, og at vi kunne ha det godt. Et samfunn der jeg kunne, uten å bli møtt med fordømmelse, leke med og utforske min kjønnsidentitet. Et samfunn der jeg kunne sluppet å stå – bokstavelig talt – på kanten av et stup gjennom hele oppveksten og lurt på hva vitsen med å leve var.

Ingen debatt

Jeg håper virkelig det er sånn i Den norske kirke at unge blir fortalt at de er gode nok som de er, og at det også gjelder for unge som er trans. Tidligere holdninger i kirken har medført at mange mennesker har vært holdt borte fra evangeliet. Meg også. Først da jeg kom ut og fortalte hvem jeg er, kunne jeg finne troen min.

Helt til sist: «Transdebatten» er ingen debatt. Det er en enveis samtale der noen stiller spørsmål ved andres eksistens. Er man egentlig forpliktet til å svare på uhyrlige påstander?

Å være trans er reelt

 

En rekke helsepersonell skriver i et opprop i Vårt Land om «kjønnsforvirring blant unge», og spør om Den norske kirke bidrar til dette i en tid der Åpen Folkekirke har flest mandater på Kirkemøtet (VL 16.8). Det er i alle fall ikke Kirkemøtet som styrer norsk helsepolitikk.

Har alltid eksistert

Det forbauser meg kraftig at helsepersonellet bak oppropet ikke vet at å være trans er reelt. Kjønnsinkongruens er beskrevet i Verdens Helseorganisasjon sin diagnosemanual ICD nr 11. Der står det også at kjønnsinkongruens ikke er en psykisk lidelse, slik helsepersonellet hevder. Grunnen til at mange transpersoner har psykiske plager skyldes minoritets-stress og holdninger til dem lik underskriverne av debattinnlegget har.

I oppropet anføres det at antallet unge som søker helsehjelp har mangedoblet seg. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det er lettere å komme ut når man ser at det eksisterer andre transpersoner rundt seg, og at de faktisk kan ha det bra. Slik var det nemlig ikke da jeg vokste opp og vi «ikke fantes». Transpersoner har alltid eksistert, men det er først i nyere tid at det har vært mulig å leve åpent.

Stenges ute fra evangeliet

Åpen Folkekirke har, siden første gang vi vant kirkevalget i 2015, klart å styrke LHBT-folk sine rettigheter og mulighet til å delta i kirken betraktelig; som ved at likekjønnede par kan gifte seg, eller at skeive ansatte skal kunne arbeide i kirker i hele landet.

Helsepersonellet i oppropet tar ikke innover seg konsekvensen av å utestenge mennesker som bryter normer for kjønn og seksualitet: Da stenger man mennesker ute fra evangeliet. Selv er jeg ikke i tvil om at kirken skal behandle alle som ekte mennesker. Det tror jeg Jesus også ville sagt. At kirken deltar i Pride og holder regnbuegudstjenester er en kirke som er ute og møter menneskene. Mer av det takk!

Kirkeseremonier for transpersoner

Samtidig mener jeg Åpen folkekirke kunne hatt en bedre politikk for å inkludere de av oss som er transpersoner i kirken, for eksempel ved at kjønn blir fremsnakket som et verdifullt tema i konfirmasjonsundervisningen. Jeg håper også at mange andre enn meg kan få oppleve den fantastiske opplevelsen jeg hadde for to år siden, da jeg som den første i Norge fikk gjennomføre en seremoni for endring av kjønn og navn i Hoff kirke på Toten. Det lover jeg at flere skal få oppleve dersom om jeg blir valgt under kirkevalget i september.

Jeg synes for øvrig det er kjempefint at Den norske kirke er i dialog med foreningen Fri, og at man – i motsetning til helsepersonellet bak oppropet – snakker med og ikke om representanter for grupper man tradisjonelt har vært imot. Fri er ikke en kjempeskummel klubb med skummel ideologi som forfekter «skeive teorier».

25. juni - et år etterpå

25. og 26 juni 2022:

I dag er det et år siden jeg forsto at jeg kom til å få fortsette å leve. Det smalt bak ryggen min der jeg står utenfor pubben Per på hjørnet kl.01:04. Kjæresten til min venninne A., dytter oss inn og ned på gulvet.

På gulvet, mens skuddene ble avfyrt, var jeg overbevist om at jeg skulle dø, og oppdaget til min forbauselse, at jeg var klar for å møte Jesus. Jeg overlevde.

Senere på natta, kom jeg inn på hotellrommet, og vekker S.og sier: "S, du må våkne, det har skjedd noe helt forferdelig, jeg trenger deg. Folk har blitt skutt!! Heldigvis var jeg ikke alene.  Sender melding til Mamma, og legger ut dette på facebook: 

En mann ble skutt rett ved siden av meg. Jeg er helt trygg nå (FB-posting 25. juni kl. 01:26).

Oppdaterte meldingen og la til dette noen timer etterpå:

på hotellet.  

Sto 2 meter fra han som skjøt masse folk utenfor London, i døråpningen til pubben Per på hjørnet, når første skuddet falt, med ryggen til da, mens jeg prata med venner, og skulle etter planen gått forbi London 3 minutter etterpå. Kjæresten til venninnen min dyttet oss inn og ned på gulvet. Der lå vi i flere minutter mens over 20 skudd ble avfyrt. En mann ble skutt på gata et par meter fra meg. Jeg er selv fysisk uskadd og på hotellet, selv om jeg er veldig skjelven nå. Jeg er ikke alene, er med en venn og forsøker å ta innover meg hva som har skjedd. En ting er sikkert. I morgen går jeg i paraden uansett, det har aldri vært så viktig. Jeg gråter nå over at noen kan hate oss så mye, og all drit og transfobi og backlash mot skeive får sånne konsekvenser. Jeg er redd, men når ting er så jævlig, så må jeg kjempe jeg også.

Dagen etter er jeg fremdeles i Oslo. Jeg burde sikkert ha forlatt byen, men jeg trengte mine folk den dagen, andre skeive folk. Min venninne A. orket ikke være i byen, og hadde vett på å dra hjem. I dagene etterpå var jeg ikke i vater for å si det sånn, og har vel egentlig ikke vært det siden. Jeg møtte noen venner på plassen foran Per på hjørnet, og ble oppringt av Vårt Land. Jeg var dum nok til å la meg intervjue, men det er vanskelig å si nei til den avisa fordi debattredaktøren der faktisk hadde vært så kul at hun hadde bedt meg skrive flere kronikker som kom på trykk de siste årene. Jeg var ikke god da. Samtalen ble overhørt av en journalist fra Klar tale, som også ba om et intervju. Og så kom dem på rad og rekke fra Dagbladet, VG, Dagens Nyheter i Sverige, Indre. Men til slutt så forsto jeg at jeg bare ble utnyttet fordi jeg ikke var i vater, så når TV2 og Aftenposten ringte, så hadde jeg vett på å si nei. 

Så kom neste slag i trynet. Paraden ble avlyst. Jeg bestemte meg for å gå i domkirken, som hadde åpent og prester tilstede. Og får helt sjokk på veien. Posta dette:

Hvordan faen kan folk gå rundt på gatene. Hvordan kan dem smile, le, drikke på uteservering, synge bursdagssangen midt i gata. Hvorfor er det ingen som ikke var der eller kjenner noen som var der, som bryr seg? Hvorfor går alle bare videre. Jeg går med all smerten og tårene og sinnet på utsiden gjennom gatene og på T-banen og har lyst til å skrike. Høyt!! (FB-posting på ettermiddagen 25. juni).

Og jeg opplever det slik enda. Ingen som ikke var der kan noen gang forstå. Folk er fremdeles som før, de som forfekter anti-woke har i alle fall ikke mistet ytringsfriheten fårråsirresånn, og i alle fall ikke mens jeg er tilstede.

På Stortorget møter jeg plutselig den paraden som mot politiets vilje likevel møtte opp og gikk. Bare folk, ingen rosavaskende firmaer eller stemmekåte politikere. Bare ekte skeive, og deres alierte. Jeg sto der på fortauet ved torget, til alle de tusenvis av menneskene som gikk hadde passert. Jeg strigrein hele tiden, og mange i toget løp over til meg og ga meg en klem. 

Herregud jeg står og griner og ser alle vakre menneskene som protesterer. Helt knust. (FB-posting på ettermiddagen 25. juni).

Etter hvert kom jeg meg til noen venner fra Skeivt Kristent Nettverk. Der er det 3 andre SKN'ere som også var der den natta. Hver gang jeg har møtt noen av de 3 det siste året, føler jeg lettelse og glede og et snev av håp fordi de lever, og fordi de er blant de få menneskene som forstår. 

Søndagen dro jeg hjem. 

Dagen etter. Hjemme i mitt fredfulle hjørne av verden, ser inn i den grønne veggen av skog og løv. Her er det fred på utsiden, selv om jeg sliter med å finne fred på innsiden. Nå skal jeg gjøre en så normal ting som å hente nevøen og kjøre han hjem, der familien min er samlet i dag i anledning niesens fødselsdag. (FB-posting på ettermiddagen 26. juni).

Hvordan har jeg det etterpå?

Ikke så veldig bra faktisk. 

Dro på jobb igjen på mandagen. Mens Lørenskog kommune var fullt klar over at terroren hadde rammet noen av deres innbyggere allerede på lørdagen og annonserte hvordan de kunne få hjelp, var det tyst fra Lillestrøm kommune i 8 dager. Jeg forsøkte å ringe til kommunen på mandagen, og fikk bare beskjed om at jeg hadde ringt feil. Da ga jeg opp kommunen som ikke engang hadde vurdert det at de har skeive innbyggere og garantert noen terrorofre. I Lillestrøm kommune bor det mer enn dobbelt så mange som i Lørenskog.

Var inne til avhør og har status som fornærmet i etterforskningen. Det ble masse bråk fordi tingretten ikke ville gi oss bistandsadvokat likevel. For å få klaget innen fristen, måtte jeg reise hjem fra den ene ferieuka jeg var på ferie.

Jeg følte også at ingen brydde seg. Selvfølgelig fikk jeg mange hyggelige og støttende meldinger og kommentarer på sosiale medier. Men få brydde seg på en måtte som kunne hjelpe meg. Og INGEN kunne forstå hva jeg hadde vært igjennom, alle andre mennesker er rett og slett på en annen planet uten forutsetninger for å forstå. Alle unntatt de 4 som var der jeg kjenner. Noen forsøkte, som jobben som betalte for en rådyr krisepsykolog på telefonen, men som egentlig ikke hjalp. Tirsdagen ble ble en helt vanlig dag på jobben hvor de færreste egentlig tenkte på hva jeg var igjennom. Masse folk på jobben sitter ved luchbordet og forfekte konspirasjonsteorier og at (deres) ytringsfrihet er truet, helt dagligdags, og har vært det siden. Gud veit hva folk sier om transfolk når jeg ikke er der.  

Skuddene 25. juni tok veldig mye fra meg. All tro på at situasjonen for transfolk kom til å bli bedre forsvant. All tro på at den skeive bevegelsen bryr seg om transpersoner forsvant. I september på den såkalte regnbueparaden og blant tusenvis av mennesker på Kontraskjæret etterpå følte jeg meg ikke som en del av «regnbuen», og har ikke gjort det etterpå. Regnbuen ligger igjen skutt i filler, og resten av dem som er glade i regnbuen, pisser på restene Jeg som har kjempet for alle skeive folk, men føler slettes  ikke at alle skeive folk kjemper for meg, tvert imot ser jeg at mange skeive ikke det spøtt bedre enn andre cisfolk. For mange cisfolk er ikke LHBT det, men LHB.

Og så er det dem som later som om dem var der den natta. Ingen andre pisser og spytter så mye på meg som den som sier: "Jeg gikk forbi der x antall minutter før." Eller som satt på et helt annet sted når det skjedde og oppfører seg om om dem var der. Hver gang noen sier noe sånt, så har jeg lyst til å dra til dem. Jeg forstår at skeive etter terroren føler utrygghet og er berørt av det som skjedde. Men de har ikke opplevd det samme som meg, og er på samme planeten som den som ikke var der. 

Slik klimaet er for transpersoner i Norge for tiden, der hatytringer, trusler og rettigheter som tas fra oss på direkten, har ikke hjulpet så veldig. 

Hadde jeg visst i 2016

at den naive optimismen min,

at troen på at alt bare kan bli bedre

ligger i skutt i grøfta i 2023.

Da hadde jeg nok sittet i skapet.

Eller hvilt på kirkegården under falskt navn.

(Utdrag fra "Vakker, yndig og andre ting jeg aldri blir)

Jeg forsvant ned i et svart høl i 8 måneder før jeg klarte å komme meg opp på kanten igjen. 240 dager før jeg til min overraskelse kunne jeg konstatere at jeg for første gang hadde hatt en hel dag der jeg hadde vært glad og lykkelig hele dagen. De aller fleste dager, er fremdeles kjipe. Juni er ikke lenger pride-måneden for meg meg, men en daglig påminnelse.

Jeg er tilbake igjen hos hodekrymperen som henviste meg til Riksen, og det har hjulpet mye. Men jeg er ikke den samme som «slo opp» med han for over et år siden. Jeg tør ikke tenke på om jeg fremdeles måtte vente på helsehjelp. Da hadde ikke jeg klart meg. Helsehjelpen gjør hver dag litt bedre enn den forrige. 

Jeg har fremdeles troen. Jeg tør heller ikke tenke på hvordan jeg hadde hatt det uten troen på noe større enn drittverdenen jeg lever i. 

Vil jeg noen gang bli meg selv igjen? Det lurer jeg på. 

Jeg har forsøkt nå å gjør ting som forhåpentligvis kan hjelpe meg. Jeg skriver dette noen dager før det har gått et år. 30. juni fremfører jeg standup-forestillingen "Yndig og vakker og andre ting jeg aldri blir" på Tellfortell-festivalen. Jeg kommer til å delta på masse ting på Oslo pride, og gå med FTPN i paraden. Og i dag går jeg på minneseremonien på Oslo Rådhus. 

Jeg tror jeg tør å være tøff igjen, ikke fordi jeg må

Fordi jeg kan, fordi jeg vil, fordi jeg fortjener det (Big Daddy Karsten: 25 Juni).

 

Når heldiggriser insister på at de har blitt behandlet bra av Rikshospitalet sin "Avdeling for kjønninkongurens"

Stadig vekk høres det fra den som har klatret hele veien til himmelen og dratt stigen opp etter seg i den delen av helsevesenet som skal hjelpe mennesker med kjønnsinkongruens hvor viktig det er at de positive historiene blir fortalt, ikke bare om alt som er galt med "Riksen". 

Der er ingenting i veien for å fortelle om positive opplevelser her. De positive opplevelsene skal anerkjennes som genuine, sanne og bra, så vil det for alle dem som ikke har opplevd det slik, føles som å få seg en på trynet av kontrasten mellom hva som beskrives av noens positive erfaring, og deres egne svært negative erfaringer. Man vil kjenne på urettferdigheten i kontrasten mellom hva de som har hatt det de selv synes er en positiv erfaring, med sin egen negative. Husk at disse opplevelsene deres, er like sanne og genuine og kjipe. "Hvorfor ble ikke jeg behandlet som hen?", det er et godt spørsmål.

Jeg kan også tenke meg at når så mange har negative erfaringer, så er man redd for at disse ikke skal anerkjennes.

Og så er det det faktum at Riksen: Feilkjønner folk, sier de bruker skjemaer til forskning, tvinger folk til å delta i forskning, men bruker skjemaene til utredning, skriver andre ting i journalen enn det som ble sagt (tips: Når i avhør, gjennomgå hver eneste setning av avhørsreferatet, og følg med på hva som skrives hver gang avhører blir ivrig), ikke vil hjelpe ikke-binære, tvinger folk til "real life test", deltar i samfunnsdebatten om helsehjelp blant annet ved å omtale transmenn som "nasjonens døtre". Jeg kunne ha ramset opp så mye mer, men dette er det som er lett dokumenterbart.

For mange blir blir da altså noe en reell krenkelse av at noen uttrykker glede over hva som skjedde med dem på Riksen, fordi systemet er transfobt, ikke følger retningslinjen fra Helsedirektoratet, ikke følger ICD 11 eller SOC 8, og at maktforholdet mellom portvokterne og pasient, er forferdelig dårlig. Rettssikkerhet eksisterer ikke hos monopolet. De har fått 90 pasientklager på 3 år, uten at det har fått noen følger for helsetilbudet, eller snarere mangelen på det, for noen som arbeider der. 

Det blir som om en melaninrik person sier til en gruppe andre melaninrike: Jeg ble ikke behandlet rasistisk av melaninfattige folk i dag. Når mange av de andre melaninrike har opplevd rasisme samme dag, eller tidligere.

Selv gled jeg gjennom alt på 13 måneder. Dersom jeg hadde fått organisere det byråkratiet, tenker jeg det kunne gått på 8, slik som det gjorde for min venninne.. Jeg har møtt lite dritt selv, men tenker at det er fordi jeg var nesten 50 år, fordi jeg har en fortid som har gitt meg erfaring med å være i avhør, fordi jeg aldri har funnet meg i noe tullprat og har vært rimelig trygg på meg selv. Og selvfølgelig: hadde begynt på HRT og hadde trygg tilgang til det og oppfølging fra fastlegen, før henvisning, gjorde at maktforholdet forskjøv seg langt i min retning. Jeg anerkjenner også mine privilegier i situasjonen: Voksen, ute av skapet flere år tidligere, transisjonert lenge før henvisning, i fast jobb, svært i kjeften, eier egen bolig, har mye kunnskaper om rettigheter og ikke minst, jeg er ikke ikke-binær. De hadde null makt over meg, det jeg var der for var for å få fastslått hvorvidt jeg måtte betale for behandling selv, eller om jeg skulle få noe igjen for all skatt jeg har betalt i årenes løp.

Ja, bortsett fra å tvinges til "forskningen", og et byråkrati som kunne vært sterkt forbedret, så har jeg ikke noe negativt å melde egentlig, men at jeg ikke har det, skyldes det som står over her. Jeg forstår som sagt mine egne privilegier

Min opplevelse hos "Avdeling for kjønnsinkongurens" hos Rikshospitalet.

Dette opplevde jeg i første innledende runde i "Behandlings-IDOL hos NBTS" i desember 2020.

Var kalt inn til en overlege, som er beryktet for at hun vil ha den første samtalen med alle over 40 pluss/late bloomers, og holder dem igjen i flere år. Har venninner som har brukt 3 og 4 år på å få diagnosen. Dette visste jeg fra før når jeg kom dit. Hadde med psykolog/sexolog som hadde henvist meg, som behandleren som skulle være med. Antrekk: Dameklær samme stil og nivå som damene på jobben en vanlig arbeidsdag, og som passer for en dame på min alder. Jeg hadde ikke sminket meg.

For meg var det også ekstremt viktig at jeg hadde fått startet på og hadde trygg tilgang til HRT før jeg satte mine ben der. Dette fordi maktforholdet mellom ansatte på NBTS og pasientene, er utrolig skjevt, og den manglende rettssikkerheten er beryktet. Når jeg så hadde tilgangen på HRT, så visste jeg at det ikke på noen måte kunne brukes til å presse meg til noe som helst, selv om jeg ble opplyst om at det å gå på HRT før jeg kom, kunne gjøre behandling og diagnose vanskeligere. HRT gjør meg selvfølgelig også tålmodig og at jeg slapper utrolig godt av i hele situasjonen.

Mentalt hadde jeg innstilt hodet, som om jeg var i et politiavhør, noe jeg har en del erfaring med på grunn av fortiden min. I likhet med den gang, hadde jeg jo ikke gjort noe galt, og det er fint når man skal avhøres. Når man ikke har gjort noe galt, så er det bare å snakke. Det jeg gruet meg langt mer til, er at hun visstnok ikke har humor, og ikke forstår en eneste rockereferanse. Jeg har klart å sjarmere meg til det utroligste med det som gode virkemidler, men visste her at dette var nytteløst. Så det å sette seg i en kombinert: "du er i avhør / jeg er en forbanna skattebetaler som vil ha valuta for alt jeg ha betalt til nå", viste seg å være en god strategi. I tillegg hadde jeg lovet meg sjøl å ikke si noe som usant.

For så vidt hyggelig å komme inn der, litt vanskelig da hennes stemmenivå ligger langt under det som er mulig å høre om man skulle holde korona-meteren. Men jeg spisset ørene. Og så sto jeg egentlig mest for pratingen. Jeg sa litte grann om at jeg har vært og er aktivist, og at jeg var klar over at jeg var i sjappa med det dårligste ryktet ever for noe sted i noen bransje jeg noen gang har vært borti, men at jeg nå skulle gi dem sjansen til å bevise det motsatte, og at jeg var der for å få de rettighetene jeg som meget bevisst skattebetaler burde få.

Jeg fikk styrt samtalen veldig bra, i alle retninger den skulle gå. Så lenge min behandler var der, følte jeg det som veldig trygt fordi det var et vitne der. Så kom avhørserfaringen til nytte. Hver gang jeg sa noe, som med vond vilje kunne misforstås, så sa jeg klart i fra hvordan det hang sammen og hvordan det jeg hadde sagt skulle forstås. Hun ble utrolig ivrig til å notere når jeg beskrev perioden på 20 år i skapet hvor jeg "levde som en transvestitt i smug i skapet". Det måtte mange sånne korrigeringer til.

Etter den første timen, så sier hun at hun skal vise meg en PowerPoint-presentasjon, da sier min behandler at han vil gå for han har sett den mange ganger. Det er for så vidt greit for meg, da jeg trodde at det som skulle foregå var at vi gikk til et møterom med projektor, altså noe som er helt normalt for presentasjoner i alle jobber jeg har hatt. Jeg følte nettopp dette å bli avhørt uten vitner, som særdeles ubehagelig. Nei da, når behandleren har gått, så er det å se den på skjermen - parallelt med at avhøret fortsetter. Det man fikk se på skjermen plaget meg ikke nevneverdig, da jeg har sett slikt mange ganger tidligere i virkeligheten. Lot ikke det forstyrre meg, og fortsatte og klargjør hver eneste gang jeg så hun ble ivrig på å notere. Så var dobbelttimen over, og jeg var kjempeletta over at den var over innen tiden jeg hadde betalt for parkeringen. Det var ingen spørsmål knyttet til min seksualitet og andre integritetskrenkende ting man ikke spør andre voksne om, med mindre man vil ha dem til sengs.

Men neida, hvor lenge var Elin i paradis? Nå begynte overlegen å skulle få meg til å fylle ut en bunke med spørsmål. Jeg vet jo, på grunn av min aktivitet med å få innsyn i masse interne dokumenter hos NBTS (for å fore andre aktivister med dem), at disse dokumentene ikke brukes til noen form for utredning eller behandling, men til forskning. Sa de. Det har blitt avslørt av tidsskriftet Sykepleien at de også har brukt det til utredning. Hun presset ganske godt på for å få meg til å fylle dem ut, selv om jeg sa at parkeringen kom til å gå ut (fikk heldigvis forlenget på en app), men det stressa meg noe innmari. Hun opplyste meg ikke om mine rettigheter i henhold til Helseforskningsloven, der det er klart at behandler ikke kan tvinge noen til å delta i forskning. Så begynner jeg på bunken, som er lengre enn et vondt år. Det var ingen å spørre om tolkninger av spørsmålene. Jeg hadde jo sett spørsmålene tidligere på grunn av innsynet, så jeg var ikke spesielt overasket over at nesten halvparten av spørsmålene enten var:

- Åpne for tolkning. Skrev "Vanskelig å tolke spørsmål" på alle disse.

- Man ville svart helt annerledes om det var korona eller ikke korona, f.eks. Har du følt deg ensom siste 4 uker. Svaret på det er selvfølgelig ja under korona, jeg hadde for pokker sittet i ukesvis alene i huset på hjemmekontor. Skrev: "Det er korona i Norge nå!" på alle disse.

- Og på alle integritetskrenkende spørsmål: Skrev bare "Integritetskrenkende" på alle disse.

Jeg tror jeg endte med å fylle ut ca 55 % av spørsmålene. Helt nederst i bunken, lå det et skjema der de ba om lov til å bruke bunken til forskning. DET skjemaet fylte jeg selvfølgelig ikke ut, fordi jeg ikke var opplyst om mine rettigheter i Helseforskningsloven. Det er ingen garanti 

Det lå et referat fra samtalen på HelseNorge.no et par dager etterpå. Og til min store glede, ser jeg at det at jeg tok kontrollen så veldig, har hjulpet. Det eneste som sto feil, setter jeg på kontoen at jeg snakka med en utlending, men det var så ubetydelig at jeg ikke ble sur. Det konkluderes i referatet med at jeg bør gå videre fra innledende runde, og det er overlegen som har skrevet.

Et par dager etter har de teammøte, og jeg gikk videre til neste runde i "Behandlings-IDOL hos NBTS".

PS1: Sånn rent bortsett fra det jeg skriver over, så har jeg ikke noe å utsette på den som utredet meg, og fremstillingen min er selvfølgelig langt fra objektiv. Jeg vil også si at de andre jeg har vært på NBTS, siden har vært hyggelige. Når jeg var på diagnosesamtale nr 1, så sier hodekrymperen at han allerede har lest det de tidligere folka har skrevet, og det er ikke nødvendig å snakke om så mye, han har allerede konkludert med at han anbefaler at jeg får diagnosen.

PS2: Jeg er selvfølgelig glad for at jeg fikk diagnosen. Men jeg er rimelig pissed over at ikke begge personer som skulle gi diagnose og stadfeste den, kunne være tilstede samtidig, slik at jeg kunne gått ut derfra med diagnosen. Det skjedde med en venninne, hun begynte lenge etter meg på NBTS, fikk diagnose fra begge 2, noen uker før min siste time. Hun har altså brukt 8 måneder, og jeg må bruke minst 13, fordi de har null peiling på å organisere et byråkrati effektivt. Jeg måtte altså leve med dysforien som skyldes kroppshår på nivå med en gorilla, i 4 ekstra måneder på grunn av dette.

PS3: Hvorfor har jeg egentlig møtt på så lite trøbbel og dritt som andre forteller om? Er det fordi det er tydelig at her er det en voksen skattebetaler med erfaring som byråkrat, som har kjeftamentet i orden, og som det er rimelig klart man ikke kødder med? Har jeg hatt flaks? Eller er det så tydelig selv for dem at jeg er kvinne?

PS4: Fikk diagnosen 13 mnd etter første time. Av samme overlegen jeg møtte på første timen. 

Dersom det hadde vært noe i det......

Min gode venn David Åleskjær skriver på bloggen sin nerdete filmanmeldelser av kristne filmer innen genren "pretribunal premilenisme". Det er, slik jeg har forstått det å ta det som står i Johannes Åpenbaring helt bokstavelig og at det skjer NÅ!

Selv tenker jeg at de som har skrevet bøker og laget filmer om dette, de siste 30 årene, kan le hele veien til banken. Det finnes til og med en slik film med Nicholas Cage. 

Selv om jeg er kristen, så er jeg svært uenig i at Åpenbaringen skal leses slik. Jeg tror boken er symbolsk og med koder, en svært forfulgt kristen minoritet det 1. århundret etter Kristus vil forstå umiddelbart. Det er ikke en amerikansk historiebok. 

Og når man tror at alle virkelige kristne bare vil forsvinne fra jorden - millioner på millioner, samtidig, sammen med Den hellige ånd, og etterlate alle oss andre her til Antikrist, så tenker jeg på denne vitsen, for anledningen på nynorsk: 

Ein ateist fiska i ei jolle ein sundag då Loch Ness uhyret plutseleg dukka opp og gikk til angrep. Med eitt slag med halen kasta uhyret jolla og ateisten opp i lufta. Deretter opna det sitt enorme gap for å sluke både mannen og jolla. Medan mannen var på veg gjennom lufta, skreik han: Gud, hjelp meg! I det samme stod alt heilt stille, og ateisten hang i lufta over uhyret medan ein rungande stemme kom frå skyene: Eg trudde ikkje du trudde på meg! Ateisten svara: Gi meg ein sjanse Gud. For to minutt sia trudde eg heller ikkje på Loch Ness uhyret! Dersom "opprykkelsen" virkelig skjedde, ville jo samtlige mennesker ha fått et så klart tegn på at alt i bibelen var sant, at alle ville blitt kristne på en gang, og ingen hadde turt å la være, og hvordan i alle dager Antikrist kunne kommet til makten da, er jo helt...... ..... spinnvilt, uforståelig, og usannsynlig.

Gjør Aurskog-Høland romslig igjen!

 Resolusjon og parole vedtatt på årsmøtet til Aurskog-Høland Pride 2. mars 2023, foreslått av meg:

Gjør Aurskog-Høland romslig igjen!

Før hadde kommunen slagordet «Den romslige kommunen», før kommunesammenslåingen. Etter kommunesammenslåingen har man i stedet Mangfold som en verdi.

På tross av dette i 2023:

• -          Skeiv familie flytter fra en bygd i Aurskog-Høland på grunn av trusler og trakkasering
• -          Det kryr enda av skeive i skapet i kommunen.
• -          Det sitter politikere i kommunestyret og kaller folks levde liv og kjærlighet for «ideologi».

Vi oppfordrer derfor til:

-          Kommunen må bruke den nye kommunedelplanen for Mangfold, inkludering og likestilling aktivt.

-          Vi oppfordrer folk til å støtte naboene sine og bygdefolk uansett om man er skeiv eller ikke. Viser folk medmenneskelighet og romslighet, er det plass til oss alle, i bygdene, og på alle arenaer. Får man støtte, så kanskje skeive slipper å sette seg i tidsmaskinen tilbake til 80-tallet og forlate kommunen.

Personvern og innsyn - og hvorfor arkivaren i en offentlig virksomhet er din venn.

 

Fra Ida T, får jeg et fint nyhetsbrev hver uke, som er svært interessant for oss som er personvernombud i virksomhetene vi jobber i.

I ukens nyhetsbrev skriver hun om å bruke innsynsretten til å lære mer om personvern, og om innsyn generelt. Jeg er både personvernombud og fagansvarlig for arkivet i min offentlige virksomhet. Det er roller som jeg mener i høyeste grad er forenlige og hensiktsmessige. Jeg har lyst til å kommentere litt. Ettersom teksten i nyhetsbrevet er litt forskjellig fra postingen på Linkedin, så velger jeg å se på teksten i nyhetsbrevet.

Litt om å være på mottaksenden av innsynsbegjæringer og hvorfor arkivaren er din venn:

Det er helt riktig at alt man trenger for å kunne be om innsyn, uten den begredelige behandlingen du har opplevd med at offentlig ansatte søker deg opp og ringer arbeidsgiveren din for å spørre om hvorfor du søker innsyn, er en e-postadresse. Arkivet administrerer behandlingen av innsynsbegjæringer, men det er saksbehandler som avgjør begjæringene. Jeg opplever faktisk at det første saksbehandlere spør om er: «Hvem er det som har bedt om innsyn?». Da må jeg alltid forklare at det skal hen ikke tenke på i det hele tatt, men vurdere innsyn ut i fra dokumentenes innhold. Jeg har alltid moro, når jeg kan si til saksbehandler at begjæringen kommer fra «Donald.Duck@hotmail.com» og lignende.

Ellers håper jeg folk ikke bytter disse anonyme adressene til stadighet. Mange glemmer at de har bedt om innsyn for ikke så lenge siden i de samme dokumentene, og fått svar, og der fint å kunne svare at «du fikk disse dokumentene tilsendt på e-post (dato)». Det er unødvendig å lage ekstraarbeid for arkivtjenesten, som er det som er på innsynsrettens side og som bidrar til å øke offentlighet.

I arkivsystemet journalfører vi alltid innsynsbegjæringer som om de kommer fra privatpersoner, vi går altså alltid ut i fra at om f.eks. en kommunalt ansatt ber om tilsyn, så er det vedkommende som privatperson som gjør det selv om hen brukte jobbadressen sin, med mindre hen spesifikt sier at hen spør på vegne av foretak/etat/organisasjon. Personnavn skal jo i postjournalen kodes slik at navnet ikke er synlig i offentlig postjournal etter 6 mnd. (krav fra Datatilsynet). Vi publiserer heller ikke domenet i journalen om vi kun har en e-postadresse å registrere som den som ber om innsyn, slik at hen skal slippe at journalen blir grunnlag for spam-støvsugere.

Med årene i arkivsektoren har jeg fått lang erfaring med å vurdere innsyn, og selv om jeg ikke avgjør disse begjæringene, så gir jeg alltid råd til saksbehandler hva jeg tenker, og skriver utkast til vedtak basert på avgjørelser. Etaten hadde gjort langt flere unntak fra innsynsretten uten at de fikk veiledning. Jeg opplever både for innsynbehandling og journalføring at saksbehandlere begrunner å gjøre unntak fra innsynsretten og for arkivering av dokumenter som skal arkiveres, med begrunnelsen «Fordi jeg ikke vil det» og lignende. Det er jo selvfølgelig ikke riktig måte å saksbehandle på.

Når det gjelder å få innsyn i dokumentene som er nevnt i nyhetsbrevet, samt f.eks. rutiner, prosedyrer osv, skal det mye til å gjøre unntak fra innsynsretten. Det kan godt hende slikt er interne arbeidsdokumenter, men «det endelige vedtaket» etter «dokumenter utarbeidet for egen saksforberedelse», kan man vanskelig unnta. Noe av problemet, er at en del slike dokumenter er omfattet av arkivplikt, men ikke journalplikt. Det at de ikke er omfattet av journalplikt betyr IKKE at det ikke er mulig å be om innsyn.  «Generelle retningslinjer for organet» som en rutine eller prosedyre vil være, er det nesten umulig å gjøre unntak for.

Motviljen om å gi innsyn i alt som er personvernrelatert, kan jeg forresten ikke helt forstå. Jeg har vært i arkivsektoren i 17 år, og har aldri noensinne ikke fått servert forespørsler om rutiner og prosedyrer på arkivområdet, og ofte får jeg innsynsbegjæring tilbake. I arkivsektoren er vi nemlig flinke til å lære av hverandre. Det burde man være på personvernområdet også. 

Jeg tror jeg gir meg der, men grenselandet mellom arkiv og personvern, er svært interessant. 

Appell holdt på Regnbueplassen, Oslo, 3. februar i anledning Helsetilsynets umenneskelige handlinger

 

Statsforvaltere svikter transpersoner. Igjen. 

Helsedirektoratet svikter transpersoner. Igjen.

Helsetilsynet svikter transpersoner. Igjen. 

Helsevesenet svikter transpersoner. Igjen. 

Norge svikter transpersoner. Igjen. 

Noen helhet i helsetilbudet har vi aldri hatt. Nå er tilgjengeligheten ytterligere innskrenket, og verdigheten er tatt fra oss for lengst. 

Måten det norske samfunnet, det norske helsevesenet og de som skal være våre kontroll- og rettsinstanser oppfører seg ovenfor transpersoner som pasienter på, er forbi det humane.

Dette er umenneskelighet satt i system. 

Jeg heter Elin Stillingen og i dag får jeg lov å representere PKI – Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens. 

Alle som noen gang har vært på NBTS på Riksen, vet at den sjappa har det dårligste ryktet av alle sjapper i noen bransje vi noen gang har vært borti. All venting, portvokting og manglende rettsikkerhet de bedriver der, gjør friske folk syke. Hos Espen Esther, så spør hen første gang jeg har time: «Hva kan jeg gjøre for deg?» Jeg fikk trygg og god hjelp, og ikke minst opplevde jeg verdighet.

Jeg gikk igjennom portvoktingen hos Riksen, har fått diagnose. Fordi jeg kunne møte opp og vite at jeg ikke behøvde å vente på helsehjelpen. Det ga meg tålmodighet, livsglede, og hver dag etterpå, har vært bedre enn den forrige. Selv dårlige dager.

Vi står her i dag på grunn av Esben Esther. Først og fremst fordi Esben Esther har gitt oss muligheten til livet. Mange av oss hadde ikke fantes om det ikke var for Esben Esther. Men vi står her også, fordi Helsetilsynet løper uredelige ærend og har fratatt Esben Esther legelisensen. Et 42-siders vedtak som ikke henger på greip. 

Der finnes ikke en eneste pasient som har klaget på Esben Esther. De klagene som Helsetilsynet har lagt til grunn er klager fra pårørende som ikke ønsker at deres familiemedlem skal ha tilgang på helsehjelp. Fra fastleger som påberoper seg å ikke ha kompetanse til å selv yte helsehjelp til transpersoner, men samtidig mener at de har nok kompetanse til å påstå at Esben Esther gir “feil behandling”. Helsetilsynet har valgt å ikke høre på pasientene, å ikke høre på fagfolk nasjonalt og internasjonalt, men heller vektlagt stemmene til folk uten kompetanse eller erfaring på fagområdet.

Helsetilsynet har gjort seg selv til verktøy for transfobiske familiemedlemmer som ønsker å straffe Esben Esther for å ha gitt nødvendig og riktig helsehjelp til familiemedlemmer de skulle ønske ikke var trans. Helsetilsynet har gjort seg selv til verktøy for de kreftene i forvaltningen som ønsker å frata transpersoner helsehjelp, rettigheter og verdighet. 

Vi har alltid visst at transpersoner i Norge ikke har pasientrettigheter, spesielt ikke-binære, men nå har Helsetilsynet erklært at vi ikke har pasientsikkerhet heller. Det oppleves som at Helsetilsynet ønsker å straffe Esben Esther for at hen har hjulpet så mange transpersoner. Og staffe transpersoner for å ta imot hjelpen helsetilsynet nå vil frata oss.

Resultatet: Transpersoner vil skaffe seg behandling på svartebørsen. Mange er nå usikre på om igangsatt behandling vil avbrytes. Ikke-binære har ingen steder å få hjelp.

Vi står her i dag på grunn av Esben Esther. Vi står her i dag fordi Esben Esther har en helt unik mengde kunnskap, kompetanse, klokskap, medmenneskelighet og verdighet. Både i norsk og internasjonal skala er Esben Esther en lege som burde hylles for det enorme arbeidet hen har gjort for flere utsatte pasientgrupper, for alt hen har publisert av artikler på kjønnsinkongruens, for den kliniske erfaringen hen deler av, for all kunnskapen hen ønsker å videreformidle. 

Hadde ikke umenneskeliggjøringen vært satt i system i det norske helsevesenet, i det norske samfunn, så skulle vi stått her i dag for en avduking av statue av Esben Esther, klappet for en gate oppkalt etter Esben Esther, jublet for medalje til Esben Esther. Det er den behandlingen hen fortjener og skulle hatt.

Men vi står her i dag, fordi nok en gang har umenneskeliggjøringen trumfet i helsevesenet og forvaltningen, og nok en gang har vi transpersoner blitt sviktet.