25. juni - et år etterpå

25. og 26 juni 2022:

I dag er det et år siden jeg forsto at jeg kom til å få fortsette å leve. Det smalt bak ryggen min der jeg står utenfor pubben Per på hjørnet kl.01:04. Kjæresten til min venninne A., dytter oss inn og ned på gulvet.

På gulvet, mens skuddene ble avfyrt, var jeg overbevist om at jeg skulle dø, og oppdaget til min forbauselse, at jeg var klar for å møte Jesus. Jeg overlevde.

Senere på natta, kom jeg inn på hotellrommet, og vekker S.og sier: "S, du må våkne, det har skjedd noe helt forferdelig, jeg trenger deg. Folk har blitt skutt!! Heldigvis var jeg ikke alene.  Sender melding til Mamma, og legger ut dette på facebook: 

En mann ble skutt rett ved siden av meg. Jeg er helt trygg nå (FB-posting 25. juni kl. 01:26).

Oppdaterte meldingen og la til dette noen timer etterpå:

på hotellet.  

Sto 2 meter fra han som skjøt masse folk utenfor London, i døråpningen til pubben Per på hjørnet, når første skuddet falt, med ryggen til da, mens jeg prata med venner, og skulle etter planen gått forbi London 3 minutter etterpå. Kjæresten til venninnen min dyttet oss inn og ned på gulvet. Der lå vi i flere minutter mens over 20 skudd ble avfyrt. En mann ble skutt på gata et par meter fra meg. Jeg er selv fysisk uskadd og på hotellet, selv om jeg er veldig skjelven nå. Jeg er ikke alene, er med en venn og forsøker å ta innover meg hva som har skjedd. En ting er sikkert. I morgen går jeg i paraden uansett, det har aldri vært så viktig. Jeg gråter nå over at noen kan hate oss så mye, og all drit og transfobi og backlash mot skeive får sånne konsekvenser. Jeg er redd, men når ting er så jævlig, så må jeg kjempe jeg også.

Dagen etter er jeg fremdeles i Oslo. Jeg burde sikkert ha forlatt byen, men jeg trengte mine folk den dagen, andre skeive folk. Min venninne A. orket ikke være i byen, og hadde vett på å dra hjem. I dagene etterpå var jeg ikke i vater for å si det sånn, og har vel egentlig ikke vært det siden. Jeg møtte noen venner på plassen foran Per på hjørnet, og ble oppringt av Vårt Land. Jeg var dum nok til å la meg intervjue, men det er vanskelig å si nei til den avisa fordi debattredaktøren der faktisk hadde vært så kul at hun hadde bedt meg skrive flere kronikker som kom på trykk de siste årene. Jeg var ikke god da. Samtalen ble overhørt av en journalist fra Klar tale, som også ba om et intervju. Og så kom dem på rad og rekke fra Dagbladet, VG, Dagens Nyheter i Sverige, Indre. Men til slutt så forsto jeg at jeg bare ble utnyttet fordi jeg ikke var i vater, så når TV2 og Aftenposten ringte, så hadde jeg vett på å si nei. 

Så kom neste slag i trynet. Paraden ble avlyst. Jeg bestemte meg for å gå i domkirken, som hadde åpent og prester tilstede. Og får helt sjokk på veien. Posta dette:

Hvordan faen kan folk gå rundt på gatene. Hvordan kan dem smile, le, drikke på uteservering, synge bursdagssangen midt i gata. Hvorfor er det ingen som ikke var der eller kjenner noen som var der, som bryr seg? Hvorfor går alle bare videre. Jeg går med all smerten og tårene og sinnet på utsiden gjennom gatene og på T-banen og har lyst til å skrike. Høyt!! (FB-posting på ettermiddagen 25. juni).

Og jeg opplever det slik enda. Ingen som ikke var der kan noen gang forstå. Folk er fremdeles som før, de som forfekter anti-woke har i alle fall ikke mistet ytringsfriheten fårråsirresånn, og i alle fall ikke mens jeg er tilstede.

På Stortorget møter jeg plutselig den paraden som mot politiets vilje likevel møtte opp og gikk. Bare folk, ingen rosavaskende firmaer eller stemmekåte politikere. Bare ekte skeive, og deres alierte. Jeg sto der på fortauet ved torget, til alle de tusenvis av menneskene som gikk hadde passert. Jeg strigrein hele tiden, og mange i toget løp over til meg og ga meg en klem. 

Herregud jeg står og griner og ser alle vakre menneskene som protesterer. Helt knust. (FB-posting på ettermiddagen 25. juni).

Etter hvert kom jeg meg til noen venner fra Skeivt Kristent Nettverk. Der er det 3 andre SKN'ere som også var der den natta. Hver gang jeg har møtt noen av de 3 det siste året, føler jeg lettelse og glede og et snev av håp fordi de lever, og fordi de er blant de få menneskene som forstår. 

Søndagen dro jeg hjem. 

Dagen etter. Hjemme i mitt fredfulle hjørne av verden, ser inn i den grønne veggen av skog og løv. Her er det fred på utsiden, selv om jeg sliter med å finne fred på innsiden. Nå skal jeg gjøre en så normal ting som å hente nevøen og kjøre han hjem, der familien min er samlet i dag i anledning niesens fødselsdag. (FB-posting på ettermiddagen 26. juni).

Hvordan har jeg det etterpå?

Ikke så veldig bra faktisk. 

Dro på jobb igjen på mandagen. Mens Lørenskog kommune var fullt klar over at terroren hadde rammet noen av deres innbyggere allerede på lørdagen og annonserte hvordan de kunne få hjelp, var det tyst fra Lillestrøm kommune i 8 dager. Jeg forsøkte å ringe til kommunen på mandagen, og fikk bare beskjed om at jeg hadde ringt feil. Da ga jeg opp kommunen som ikke engang hadde vurdert det at de har skeive innbyggere og garantert noen terrorofre. I Lillestrøm kommune bor det mer enn dobbelt så mange som i Lørenskog.

Var inne til avhør og har status som fornærmet i etterforskningen. Det ble masse bråk fordi tingretten ikke ville gi oss bistandsadvokat likevel. For å få klaget innen fristen, måtte jeg reise hjem fra den ene ferieuka jeg var på ferie.

Jeg følte også at ingen brydde seg. Selvfølgelig fikk jeg mange hyggelige og støttende meldinger og kommentarer på sosiale medier. Men få brydde seg på en måtte som kunne hjelpe meg. Og INGEN kunne forstå hva jeg hadde vært igjennom, alle andre mennesker er rett og slett på en annen planet uten forutsetninger for å forstå. Alle unntatt de 4 som var der jeg kjenner. Noen forsøkte, som jobben som betalte for en rådyr krisepsykolog på telefonen, men som egentlig ikke hjalp. Tirsdagen ble ble en helt vanlig dag på jobben hvor de færreste egentlig tenkte på hva jeg var igjennom. Masse folk på jobben sitter ved luchbordet og forfekte konspirasjonsteorier og at (deres) ytringsfrihet er truet, helt dagligdags, og har vært det siden. Gud veit hva folk sier om transfolk når jeg ikke er der.  

Skuddene 25. juni tok veldig mye fra meg. All tro på at situasjonen for transfolk kom til å bli bedre forsvant. All tro på at den skeive bevegelsen bryr seg om transpersoner forsvant. I september på den såkalte regnbueparaden og blant tusenvis av mennesker på Kontraskjæret etterpå følte jeg meg ikke som en del av «regnbuen», og har ikke gjort det etterpå. Regnbuen ligger igjen skutt i filler, og resten av dem som er glade i regnbuen, pisser på restene Jeg som har kjempet for alle skeive folk, men føler slettes  ikke at alle skeive folk kjemper for meg, tvert imot ser jeg at mange skeive ikke det spøtt bedre enn andre cisfolk. For mange cisfolk er ikke LHBT det, men LHB.

Og så er det dem som later som om dem var der den natta. Ingen andre pisser og spytter så mye på meg som den som sier: "Jeg gikk forbi der x antall minutter før." Eller som satt på et helt annet sted når det skjedde og oppfører seg om om dem var der. Hver gang noen sier noe sånt, så har jeg lyst til å dra til dem. Jeg forstår at skeive etter terroren føler utrygghet og er berørt av det som skjedde. Men de har ikke opplevd det samme som meg, og er på samme planeten som den som ikke var der. 

Slik klimaet er for transpersoner i Norge for tiden, der hatytringer, trusler og rettigheter som tas fra oss på direkten, har ikke hjulpet så veldig. 

Hadde jeg visst i 2016

at den naive optimismen min,

at troen på at alt bare kan bli bedre

ligger i skutt i grøfta i 2023.

Da hadde jeg nok sittet i skapet.

Eller hvilt på kirkegården under falskt navn.

(Utdrag fra "Vakker, yndig og andre ting jeg aldri blir)

Jeg forsvant ned i et svart høl i 8 måneder før jeg klarte å komme meg opp på kanten igjen. 240 dager før jeg til min overraskelse kunne jeg konstatere at jeg for første gang hadde hatt en hel dag der jeg hadde vært glad og lykkelig hele dagen. De aller fleste dager, er fremdeles kjipe. Juni er ikke lenger pride-måneden for meg meg, men en daglig påminnelse.

Jeg er tilbake igjen hos hodekrymperen som henviste meg til Riksen, og det har hjulpet mye. Men jeg er ikke den samme som «slo opp» med han for over et år siden. Jeg tør ikke tenke på om jeg fremdeles måtte vente på helsehjelp. Da hadde ikke jeg klart meg. Helsehjelpen gjør hver dag litt bedre enn den forrige. 

Jeg har fremdeles troen. Jeg tør heller ikke tenke på hvordan jeg hadde hatt det uten troen på noe større enn drittverdenen jeg lever i. 

Vil jeg noen gang bli meg selv igjen? Det lurer jeg på. 

Jeg har forsøkt nå å gjør ting som forhåpentligvis kan hjelpe meg. Jeg skriver dette noen dager før det har gått et år. 30. juni fremfører jeg standup-forestillingen "Yndig og vakker og andre ting jeg aldri blir" på Tellfortell-festivalen. Jeg kommer til å delta på masse ting på Oslo pride, og gå med FTPN i paraden. Og i dag går jeg på minneseremonien på Oslo Rådhus. 

Jeg tror jeg tør å være tøff igjen, ikke fordi jeg må

Fordi jeg kan, fordi jeg vil, fordi jeg fortjener det (Big Daddy Karsten: 25 Juni).