Dette opplevde jeg i første innledende runde i "Behandlings-IDOL hos NBTS" i desember 2020.
Var kalt inn til en overlege, som er beryktet for at hun vil ha den første samtalen med alle over 40 pluss/late bloomers, og holder dem igjen i flere år. Har venninner som har brukt 3 og 4 år på å få diagnosen. Dette visste jeg fra før når jeg kom dit. Hadde med psykolog/sexolog som hadde henvist meg, som behandleren som skulle være med. Antrekk: Dameklær samme stil og nivå som damene på jobben en vanlig arbeidsdag, og som passer for en dame på min alder. Jeg hadde ikke sminket meg.
For meg var det også ekstremt viktig at jeg hadde fått startet på og hadde trygg tilgang til HRT før jeg satte mine ben der. Dette fordi maktforholdet mellom ansatte på NBTS og pasientene, er utrolig skjevt, og den manglende rettssikkerheten er beryktet. Når jeg så hadde tilgangen på HRT, så visste jeg at det ikke på noen måte kunne brukes til å presse meg til noe som helst, selv om jeg ble opplyst om at det å gå på HRT før jeg kom, kunne gjøre behandling og diagnose vanskeligere. HRT gjør meg selvfølgelig også tålmodig og at jeg slapper utrolig godt av i hele situasjonen.
Mentalt hadde jeg innstilt hodet, som om jeg var i et politiavhør, noe jeg har en del erfaring med på grunn av fortiden min. I likhet med den gang, hadde jeg jo ikke gjort noe galt, og det er fint når man skal avhøres. Når man ikke har gjort noe galt, så er det bare å snakke. Det jeg gruet meg langt mer til, er at hun visstnok ikke har humor, og ikke forstår en eneste rockereferanse. Jeg har klart å sjarmere meg til det utroligste med det som gode virkemidler, men visste her at dette var nytteløst. Så det å sette seg i en kombinert: "du er i avhør / jeg er en forbanna skattebetaler som vil ha valuta for alt jeg ha betalt til nå", viste seg å være en god strategi. I tillegg hadde jeg lovet meg sjøl å ikke si noe som usant.
For så vidt hyggelig å komme inn der, litt vanskelig da hennes stemmenivå ligger langt under det som er mulig å høre om man skulle holde korona-meteren. Men jeg spisset ørene. Og så sto jeg egentlig mest for pratingen. Jeg sa litte grann om at jeg har vært og er aktivist, og at jeg var klar over at jeg var i sjappa med det dårligste ryktet ever for noe sted i noen bransje jeg noen gang har vært borti, men at jeg nå skulle gi dem sjansen til å bevise det motsatte, og at jeg var der for å få de rettighetene jeg som meget bevisst skattebetaler burde få.
Jeg fikk styrt samtalen veldig bra, i alle retninger den skulle gå. Så lenge min behandler var der, følte jeg det som veldig trygt fordi det var et vitne der. Så kom avhørserfaringen til nytte. Hver gang jeg sa noe, som med vond vilje kunne misforstås, så sa jeg klart i fra hvordan det hang sammen og hvordan det jeg hadde sagt skulle forstås. Hun ble utrolig ivrig til å notere når jeg beskrev perioden på 20 år i skapet hvor jeg "levde som en transvestitt i smug i skapet". Det måtte mange sånne korrigeringer til.
Etter den første timen, så sier hun at hun skal vise meg en PowerPoint-presentasjon, da sier min behandler at han vil gå for han har sett den mange ganger. Det er for så vidt greit for meg, da jeg trodde at det som skulle foregå var at vi gikk til et møterom med projektor, altså noe som er helt normalt for presentasjoner i alle jobber jeg har hatt. Jeg følte nettopp dette å bli avhørt uten vitner, som særdeles ubehagelig. Nei da, når behandleren har gått, så er det å se den på skjermen - parallelt med at avhøret fortsetter. Det man fikk se på skjermen plaget meg ikke nevneverdig, da jeg har sett slikt mange ganger tidligere i virkeligheten. Lot ikke det forstyrre meg, og fortsatte og klargjør hver eneste gang jeg så hun ble ivrig på å notere. Så var dobbelttimen over, og jeg var kjempeletta over at den var over innen tiden jeg hadde betalt for parkeringen. Det var ingen spørsmål knyttet til min seksualitet og andre integritetskrenkende ting man ikke spør andre voksne om, med mindre man vil ha dem til sengs.
Men neida, hvor lenge var Elin i paradis? Nå begynte overlegen å skulle få meg til å fylle ut en bunke med spørsmål. Jeg vet jo, på grunn av min aktivitet med å få innsyn i masse interne dokumenter hos NBTS (for å fore andre aktivister med dem), at disse dokumentene ikke brukes til noen form for utredning eller behandling, men til forskning. Sa de. Det har blitt avslørt av tidsskriftet Sykepleien at de også har brukt det til utredning. Hun presset ganske godt på for å få meg til å fylle dem ut, selv om jeg sa at parkeringen kom til å gå ut (fikk heldigvis forlenget på en app), men det stressa meg noe innmari. Hun opplyste meg ikke om mine rettigheter i henhold til Helseforskningsloven, der det er klart at behandler ikke kan tvinge noen til å delta i forskning. Så begynner jeg på bunken, som er lengre enn et vondt år. Det var ingen å spørre om tolkninger av spørsmålene. Jeg hadde jo sett spørsmålene tidligere på grunn av innsynet, så jeg var ikke spesielt overasket over at nesten halvparten av spørsmålene enten var:
- Åpne for tolkning. Skrev "Vanskelig å tolke spørsmål" på alle disse.
- Man ville svart helt annerledes om det var korona eller ikke korona, f.eks. Har du følt deg ensom siste 4 uker. Svaret på det er selvfølgelig ja under korona, jeg hadde for pokker sittet i ukesvis alene i huset på hjemmekontor. Skrev: "Det er korona i Norge nå!" på alle disse.
- Og på alle integritetskrenkende spørsmål: Skrev bare "Integritetskrenkende" på alle disse.
Jeg tror jeg endte med å fylle ut ca 55 % av spørsmålene. Helt nederst i bunken, lå det et skjema der de ba om lov til å bruke bunken til forskning. DET skjemaet fylte jeg selvfølgelig ikke ut, fordi jeg ikke var opplyst om mine rettigheter i Helseforskningsloven. Det er ingen garanti
Det lå et referat fra samtalen på HelseNorge.no et par dager etterpå. Og til min store glede, ser jeg at det at jeg tok kontrollen så veldig, har hjulpet. Det eneste som sto feil, setter jeg på kontoen at jeg snakka med en utlending, men det var så ubetydelig at jeg ikke ble sur. Det konkluderes i referatet med at jeg bør gå videre fra innledende runde, og det er overlegen som har skrevet.
Et par dager etter har de teammøte, og jeg gikk videre til neste runde i "Behandlings-IDOL hos NBTS".
PS1: Sånn rent bortsett fra det jeg skriver over, så har jeg ikke noe å utsette på den som utredet meg, og fremstillingen min er selvfølgelig langt fra objektiv. Jeg vil også si at de andre jeg har vært på NBTS, siden har vært hyggelige. Når jeg var på diagnosesamtale nr 1, så sier hodekrymperen at han allerede har lest det de tidligere folka har skrevet, og det er ikke nødvendig å snakke om så mye, han har allerede konkludert med at han anbefaler at jeg får diagnosen.
PS2: Jeg er selvfølgelig glad for at jeg fikk diagnosen. Men jeg er rimelig pissed over at ikke begge personer som skulle gi diagnose og stadfeste den, kunne være tilstede samtidig, slik at jeg kunne gått ut derfra med diagnosen. Det skjedde med en venninne, hun begynte lenge etter meg på NBTS, fikk diagnose fra begge 2, noen uker før min siste time. Hun har altså brukt 8 måneder, og jeg må bruke minst 13, fordi de har null peiling på å organisere et byråkrati effektivt. Jeg måtte altså leve med dysforien som skyldes kroppshår på nivå med en gorilla, i 4 ekstra måneder på grunn av dette.
PS3: Hvorfor har jeg egentlig møtt på så lite trøbbel og dritt som andre forteller om? Er det fordi det er tydelig at her er det en voksen skattebetaler med erfaring som byråkrat, som har kjeftamentet i orden, og som det er rimelig klart man ikke kødder med? Har jeg hatt flaks? Eller er det så tydelig selv for dem at jeg er kvinne?
PS4: Fikk diagnosen 13 mnd etter første time. Av samme overlegen jeg møtte på første timen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar