Stadig vekk høres det fra den som har klatret hele veien til himmelen og dratt stigen opp etter seg i den delen av helsevesenet som skal hjelpe mennesker med kjønnsinkongruens hvor viktig det er at de positive historiene blir fortalt, ikke bare om alt som er galt med "Riksen".
Der er ingenting i veien for å fortelle om positive opplevelser her. De positive opplevelsene skal anerkjennes som genuine, sanne og bra, så vil det for alle dem som ikke har opplevd det slik, føles som å få seg en på trynet av kontrasten mellom hva som beskrives av noens positive erfaring, og deres egne svært negative erfaringer. Man vil kjenne på urettferdigheten i kontrasten mellom hva de som har hatt det de selv synes er en positiv erfaring, med sin egen negative. Husk at disse opplevelsene deres, er like sanne og genuine og kjipe. "Hvorfor ble ikke jeg behandlet som hen?", det er et godt spørsmål.
Jeg kan også tenke meg at når så mange har negative erfaringer, så er man redd for at disse ikke skal anerkjennes.
Og så er det det faktum at Riksen: Feilkjønner folk, sier de bruker skjemaer til forskning, tvinger folk til å delta i forskning, men bruker skjemaene til utredning, skriver andre ting i journalen enn det som ble sagt (tips: Når i avhør, gjennomgå hver eneste setning av avhørsreferatet, og følg med på hva som skrives hver gang avhører blir ivrig), ikke vil hjelpe ikke-binære, tvinger folk til "real life test", deltar i samfunnsdebatten om helsehjelp blant annet ved å omtale transmenn som "nasjonens døtre". Jeg kunne ha ramset opp så mye mer, men dette er det som er lett dokumenterbart.
For mange blir blir da altså noe en reell krenkelse av at noen uttrykker glede over hva som skjedde med dem på Riksen, fordi systemet er transfobt, ikke følger retningslinjen fra Helsedirektoratet, ikke følger ICD 11 eller SOC 8, og at maktforholdet mellom portvokterne og pasient, er forferdelig dårlig. Rettssikkerhet eksisterer ikke hos monopolet. De har fått 90 pasientklager på 3 år, uten at det har fått noen følger for helsetilbudet, eller snarere mangelen på det, for noen som arbeider der.
Det blir som om en melaninrik person sier til en gruppe andre melaninrike: Jeg ble ikke behandlet rasistisk av melaninfattige folk i dag. Når mange av de andre melaninrike har opplevd rasisme samme dag, eller tidligere.
Selv gled jeg gjennom alt på 13 måneder. Dersom jeg hadde fått organisere det byråkratiet, tenker jeg det kunne gått på 8, slik som det gjorde for min venninne.. Jeg har møtt lite dritt selv, men tenker at det er fordi jeg var nesten 50 år, fordi jeg har en fortid som har gitt meg erfaring med å være i avhør, fordi jeg aldri har funnet meg i noe tullprat og har vært rimelig trygg på meg selv. Og selvfølgelig: hadde begynt på HRT og hadde trygg tilgang til det og oppfølging fra fastlegen, før henvisning, gjorde at maktforholdet forskjøv seg langt i min retning. Jeg anerkjenner også mine privilegier i situasjonen: Voksen, ute av skapet flere år tidligere, transisjonert lenge før henvisning, i fast jobb, svært i kjeften, eier egen bolig, har mye kunnskaper om rettigheter og ikke minst, jeg er ikke ikke-binær. De hadde null makt over meg, det jeg var der for var for å få fastslått hvorvidt jeg måtte betale for behandling selv, eller om jeg skulle få noe igjen for all skatt jeg har betalt i årenes løp.
Ja, bortsett fra å tvinges til "forskningen", og et byråkrati som kunne vært sterkt forbedret, så har jeg ikke noe negativt å melde egentlig, men at jeg ikke har det, skyldes det som står over her. Jeg forstår som sagt mine egne privilegier
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar