Sjelefred å få. Petter Simonsen med soloplate.

Det er med stor glede jeg får en gjennomlytting av et album i en genre jeg normalt ville skydd som pesten, nemlig klassisk sang med enda mer klassiske sanger og salmer. Men en svakhet i  min genremur har jeg, og det er når noen jeg kjenner gir ut musikk, da må jeg jo skaffe meg utgivelsen og lytte til hele skiva sammenhengende. Så jeg jekka opp ei flaske med noe godt i, og satte meg til rette foran PC'n.

Sjelefred er Petters Simonsens første soloalbum. Det er spillt inn i stua hans hjemme på gården Østre Pavestad i Søndre Høland. Nils Einar Vinjor spiller gitar på alle sangene, så jeg synes valget av nettopp Two Captains øl fra Nøgne Ø var passende akompanjement til gjennomhøringen.

Det er overaskende hvor godt det fungerer med gitar til sanger man ellers mest hører spillt fra sure kirkeorgler, og det fungerer fint når salmer blir viser. Det jeg også liker godt er at noen av sangene er julesanger, men det er et fåtall. Det lyser i stille grender og Deilig er jorden er på plass som henholdsvis første og siste sang.

Ellers finner man på plata: Norge mitt Norge, O store Gud (med munnspill!), Det hev ei rose sprunge, Som når et barn kommer hjem om kvelden, Mitt hjerte alltid vanker, Deg være ære, Ikke en spurv til jorden, Det er makt i de foldede hender og Den fyrste song.

Sangen på plata som funker aller best er Eg veit i himmelrik ein borg. Til den har Petter til og med laget en video, som er filmet i og utenfor Søndre Høland kirke.

Alt i alt er det bare å gratulere en viss økologisk "operabonde" med en flott plate. Det er ikke mange andre med en stemme av et slikt kaliber fra riktig side av Fetsundbrua.

Eiendomsskatt i den "romslige kommunen" Aurskog-Høland.

Min makalause lokalvis Indre Akershus blad melder i dag at det er flertall i kommunestyret for å innføre eiendomskatt.

Ordføreren later veldig som om dette er en forferdelig forbannelse som man nok må akseptere at rammer innbyggerne. Som om "et skattetrykk plutselig kom fra vest og la seg over kommunen".

Med ny skole på Bjørkelangen skal innbyggerne akseptere ulykken som plutselig har rammet skattebetalerne. Men det er faktisk kommunen selv som bestemmer om eiendomsskatten skal innføres.

Nå bor jeg ikke i Aurskog-Høland, men eier en fritidseiendom i kommunen. Fordi jeg bor i Fet, har jeg dessverre ikke kunnet fått stemme ved lokalvalg i Aurskog-Høland, og dermed være med å bestemme hvorvidt skatten skal innføres eller ikke. Det at man skattlegges uten å kunne stemme på representanter til det organet som vedtar skatten, er jo en av de mest kjente argumentene mot eiendomskatt. "Taxation without reprensentation" er f.eks. en urettferdighet som førte til at 13 kolonier løsrev seg fra Storbritannia og dannet USA. Blir det eiendomskatt, må jeg og mange andre med fritidseiendom i Aurskog-Høland, betale. 

Fet kommune som jeg bor i, har allerede bestemt seg for å innføre eiendomskatt, men her er det visstnok for å ha råd til alskens gode tiltak.  

Jeg har foresten blogga om skatt tidligere og om hvorfor jeg etter 25 år som skattebetaler sluttet å betale min skatt med glede.

Ellers tenker jeg følgende om eiendomskatten, og som jeg håper velgere og skattebetalere i Indres distrikt har i bakholdet ved neste valg: 

1. Eiendomsskatt er som heroin, har man først begynt med den, er det svært vanskelig å slutte, for man blir avhengig. Selv om det skulle bli et "blå-blått" flertall i Aurskog-Høland, Sørum og Fet etter neste kommunevalg i 2015, vil det bli tilnærma umulig å avskaffe eiendomsskatten i kommunene, fordi utgiftene sannsynligvis er økt tilsvarende som skatteinngangen.
2. Det er på tide at våre lokale folkevalgte faktisk innser at man er i kommuner med stor vekst, og faktisk forlanger tilsvarende midler fra staten, slik at man har råd til investeringer og drift av de tjenester kommunen skal drive, uten å bli "heroinavhengig".

Og som utflytta Hemnesing tenker jeg: Ønsker folk der å gi Aurskog-Høland kommune penger å betale rentene på å bygge en gigantskole på Bjørkelangen slik man på sikt kan sikre seg kommuneadministrasjonens uttalte mål om at "det ikke skal skje stort sør i kommunen"?

Ellers har jeg sagt siden 1991 at hele landet kommer til å innføre eiendomsskatt. En trenger ikke mye fantasi for å forstå at når kapital og arbeidskraft flyter fritt over grensene, som i EØS, så vil politikerne lete etter skatteobjekter som ikke kan flyttes. Jeg så dette i USA når jeg bodde der i 1990/91. Man betalte $ 5-6 000,-  i eiendomsskatt for et vanlig hus med tomt i den småbyen utenfor Boston jeg bodde i. Og der var innbyggerne heldige, for det gikk noen kilometer med motorvei gjennom byen, og langs den lå det bilforretninger som betalte såpass mye eiendomskatt at innbyggerne slapp billig unna. Med eiendomsskatten og "peanøtter" i føderale eller statlige tilskudd, finansierer eiendomskatten all kommunal aktivitet (Skoler 1. til 12 klasse, brannvesen, politi, bibliotek, idrettsanlegg og kommuneadministrasjonen). Dette betalte de i tillegg til en høyere inntektsskattesats enn i Norge, og det uten særlige fradragsmuligheter på f.eks. reiseutgifter og rentefradrag. USA en en føderalstat der nesten allt uten bolig kan flyttes uten store problemer. (Om man ikke bor i trailer-park da :-) Derfor har de gjort det slik. 

Så i realiteten innførte AP, Høyre, KrF og FrP eiendomskatt i Norge når de i 1992 vedtok at Norge skulle bli med i EØS.

Merkelig artikkel i Journalisten på nett - om OEP, statlige postjournaler og publisering av dokumenter på nettet.

Jeg  leser på nettet i dag et innlegg av Pål Hivand, som er kommunikasjonsrågiver ved Sametinget. Han skriver om Offentlig Elektronisk postjournal. OEP er, for de som ikke måtte kjenner til Statens egen portal for demokrati og åpenhet, en database der alle, der alle, enten man er en vanlig borger, eller en journalist får tilgang til postjournalene (metadata) fra alle statlige instanser med hele landet som virkeområde, som departementer, direktorater, tilsyn, fylkesmenn og mange andre. Min jobb i Justervesents arkiv består blant annet å kvalitetssikre metadataene i vår postjournal, før de daglig eksporteres til OEP. Brukerne søker opp den informasjon de er interessert i, huker av for dokumenter de ønsker tilgang til, og legger i en "handlekurv" - en  kjent funksjonalitet de fleste vil kjenne igjen fra en netthandel. Så trykker man for å sende bestillingen, og bestillingene går via epost til hver enkelt virksomhet som har dokumentene i sitt arkiv. Enkelt og gratis for brukerne. Svar får man innen få virkedager. Hos oss er de fleste innsynsbegjæringer besvart samme dag, dersom bestillingen kom inn i kontortiden.

En representant fra Presseforbundet, fortalte en gang på et møte i OEP samarbeidsforum, at OEP er enestående i verden, og hans utenlandske kolleger nesten ikke kan tro det er sant at man har en slik portal. For meg og mange andre i arkivene, er vi stolte av vårt bidrag til demokrati og åpenhet. Men nok om OEP, nå om artikkelen.

Hivand mener at "OEP-prosjektet står som et eksempel på hvorfor digitalisering og brukerorienteringen i offentlig virksomhet står i stampe" og "I de siste 20 år har byråkratiet fått teknologi som dramatisk kunne effektivisert arbeidsmetodene og realisert offentlighetslovens bokstav og ånd. Istedenfor har man med iver tilpasset teknologi og løsninger til byråkratiets gamle metoder og logikk."

Noen poenger har han vel i innlegget, som at  kommunene har vært flinkere til å publisere dokumenter på nett (dette gjelder ikke alle kommuner, det finnes kommuner som nekter å behandle innsyn fordi det krever for mye ressurser), og at regjeringen er ganske deltaljert i hva som man skal vurdere at bør publiseres på rett på nett.

Hivand ser imidlertid bort fra ganske mange forhold ved arkivdanning, publisering av journal og publisering av dokumenter på nett. Jeg er tilregnelig til å erte litt med at det ikke er så  rart at Sametinget koster en del å drifte om de saksbehandler innsynsbegjæringer på den måten han beskriver i innlegget: "Innsynsbegjæringen behandles så behørig i forvaltningen, før den innvilges eller avises. Neste gang noen ber om innsyn i samme dokument, skjer samme prosess på nytt. Ny behandling. Og dokument sendes med epost." Ville det ikke vært lettere å ikke behandle på nytt dersom det har vært gitt innsyn i dokumentene tidligere, og bare sende dem ut? Moderne saks- og arkivsystemer med innsynsmoduler har automatiske funksjoner for dette.

Pussig nok kjenner kjenner Hivand bare til en Offentlighetslov, den fra 1970, og den er opphevet. Den vi andre forholder oss til er Offentleglova - Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd, som trådde i kraft i 2009.

Hivand ønsker at Offentlighetsloven oppfylles. Kan lover oppfylles? Kan hende er det formålet med 2009-loven han mener skal realiseres: "Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon."

"Alle dokumenter er offentlige" hevder  Hivand. Det stemmer jo heller ikke, i begge Off.-lovene står det: "Saksdokument, journalar og liknande register for organet er opne for innsyn dersom ikkje anna følgjer av lov eller forskrift med heimel i lov." Erfaringsmessig i min virksomhet, vil det svært ofte være opplysninger i dokumentene vi faktisk måtte skjermet i selve dokumentet før publisering.

Der var jeg ferdig med ertinga mi, og resten av denne bloggposten skal i stedet handle om Hivands (etter min mening) gode visjon om å endre fokus fra postjournalen, til å bedrive aktiv publisering av dokumentene. En del av de statlige etatene gjør jo dette, når de publiserer journal på sine egne hjemmesider.

Hvorfor ikke via OEP? Det er flere grunner til at statlige virksomheter ikke har vært ivrige på å publisere dokumentene:
- Etatenes påkobling på OEP krevde mye ressurser, både i kvalitetssikring og å håndtere en økt mengde innsyn.
- Det er kostbart. I min virksomhet har vi til nå publisert over 100 000 journalposter, vi ville ha publisert 250-300 000 dokumenter, dersom alle journalposter vi har eksporter til OEP skulle publiserere,
- Man må innsynsbehandle alle dokumenter på forhånd. Nå gjøres jo en slik vurdering ifb. med publisering av journalpostene i postjournalen. I min virksomheter forhåndsunntar vi så godt som ingenting, da er det i såfall kun opplysninger i journalen som unntas. Dette vil være ressurskrevende for virksomhetene. På den annen side, vil virksomhetene bruke langt mindre tid på å behandle innsynsbegjæringer
- Lenkeråte om man publiserer dokumentene selv. Manuell og tidkrevende funksjonalitet for å lenke fra journalposter i OEP rett til dokumentene.
- DIFI har satset alt på å bygge opp OEP slik den fungerer i dag, og har ikke prioriert å f.eks. bygge opp et sentralt dokumentlager der virksomhetene kan publisere dokumentene og være trygge mot lenkeråte. Men i utgangspunket har ikke Difi tatt opp sistnevnte i sin dialog med innholdsleverandørene til OEP. 

Jeg håper DIFI kan komme på banen med de stødige løsningene. Arkivene som innholdsleverandører til OEP har vist endringsvilje. Den er der fortsatt, om det ligger en god infrastruktur for publiseringen tilrette for oss.

1. årlige Skåvheim filmfestival, dag 2: Kongeligheter og filmer vi aldri rakk å se på kino

Vi fortsatte her på min privat filmfestival. I dag med filmer med kongeligheter og noen filmer vi aldri rakk å se på kino.

Sett:
4: Kon Tiki
3: Kongens tale.
2: Iron Lady
1: En kongelig affære.

1. årlige Skåvheim filmfestival, dag 1: Dystopier

I helgen skal et dusin filmer sees sammen med Jørn her hjemme i huset. Og temaene for filmene er:

- Dystopier
- Kongeligheter
- Filmer vi aldri rakk å se på kino.

I går ble vi ferdig med de dystopiene. Sette filmer:

5: Total Recall (nyinspillingen)
4: Animal Farm
3: Nineteen Eighty-Four. *
2: Brazil
1: Idiocracy

* Det er ikke nok å adlyde Big Brother. Du må også elske Big Brother.

Beskyttelsespenger. Ikke akuratt et bibelord....

I dag har min gode venn Sigmund Valberg (Facebooklenke) et leserinlegg i Romerikes Blad, der han tar opp skattepolitikken generelt og angriper de borgeliges syn på formueskatt. Det er neppe noe jeg må betale med det første, men om å betale skatt tenker jeg:

Før var jeg et fritt menneske i et fritt land, som trodde at om jeg bare betalte beskyttelsespenger til Staten i form av skatter og avgifter, så ville Staten til gjengjeld la meg være helt i fred så lenge jeg ikke brøt lover og regler. Men nå har Arbeiderpartiet sammen med Høyre vedtatt Datalagringsdirektivet som skal overvåke inbyggerne i Norge på et verre vis enn man klarte i DDR.

Og det gikk nøyaktig slik jeg forutså under den debatten, nå synes Regjeringen ved kulturministeren at private næringsaktører skal få bedrive overvåking i opphavsrettens navn. Det er problemet, når et så håpløst angrep på demokrati og frihet og personvern som Datalagringsdirektivet er, så vil de samme folkene si ja til at private aktører kan få ture frem som de vil. Vi går nedover en "slippery" slope Sigmund!

Jeg har stemt såkalt Rød-Grønt ved alle valg til nå. I år går min stemme til Piratpartiet om de stiller liste i Akershus. Dersom de ikke gjør det går den til FrP, bare fordi det er den beste straffen jeg kan gi de to største partiene for å ha tatt vekk nordmenns rett til et privatliv. Jeg forstår at man må betale beskyttelsespenger, men nå er det vel på tide å begynne å prute på prisen......

Apropos den siste tidens kulturdebatt - er det mulig å bli kvitt Margrethe-Munthe-fascismen fra norsk kultur?

FrPs kulturpolitiker Christian "Gjedda" Tybring-Gjedde har oppdaget at kulturministeren har fremmedkulturell bakgrunn, og atpåtil er i fra Rogaland, og siden hun er mørk i huden, stilt spørsmål om hva som er norsk kultur. Journalisten Jon Hustad følger opp. Kulturministeren svarer, som politiker at det er grenser for politikk. Det er på tide.

Kultur som tradisjonelle kulturutrykk er det kulturministeren skal sysle med. Det viktigste en kulturpolitiker kan gjøre for norsk kultur, er bevaring og opprettholdelse av norsk språk. Det er kulturpolitikk. Hva slags samfunn vi skal ha - borgerlig vs sosialdemokratisk - reguleringer eller avreguleringer - bruke mye eller lite penger - kreve inn høye eller lave skatter og avgifter - det er bare politikk.

Men dersom man med "norsk kultur" mener folks oppførsel og vaner - så er det opp til folk flest å styre hva som er norsk kultur. Det styrer det norske folk selv. Et eksempel er folks alkoholvaner. Før var det helgefyll. Nå er det kontinentale drikkevaner som gjelder - og da selvfølgelig i kombo med tradisjonell norsk helgefyll. Fredagstacoen og hverdagsgrandiosaen er norsk kultur, ikke henholdsvis mexikansk eller italiensk kultur.

Og med det samme de er igang - kan de ikke gjøre noe med det styggeste i norsk kultur? Nemlig Margrethe Munthe-fascismen - som faenmeg er det aller verste i norsk kultur. Munthe-faschismen har to pilarer:

1. Ut på tur - Aldri sur.
2. Det finnes ikke dårlig vær - Bare dårlige klær.

Dette burde de gjøre noe med. For i vårt forfrosne og fuktige land burde kjerneideologien til Munthe-fascismen være to gedigne selvmotsigelser. Det er en jobb for kulturministeren å ta fatt i. Særlig om det blir "Gjedda" etter neste valg.