25. juni - et år etterpå

25. og 26 juni 2022:

I dag er det et år siden jeg forsto at jeg kom til å få fortsette å leve. Det smalt bak ryggen min der jeg står utenfor pubben Per på hjørnet kl.01:04. Kjæresten til min venninne A., dytter oss inn og ned på gulvet.

På gulvet, mens skuddene ble avfyrt, var jeg overbevist om at jeg skulle dø, og oppdaget til min forbauselse, at jeg var klar for å møte Jesus. Jeg overlevde.

Senere på natta, kom jeg inn på hotellrommet, og vekker S.og sier: "S, du må våkne, det har skjedd noe helt forferdelig, jeg trenger deg. Folk har blitt skutt!! Heldigvis var jeg ikke alene.  Sender melding til Mamma, og legger ut dette på facebook: 

En mann ble skutt rett ved siden av meg. Jeg er helt trygg nå (FB-posting 25. juni kl. 01:26).

Oppdaterte meldingen og la til dette noen timer etterpå:

på hotellet.  

Sto 2 meter fra han som skjøt masse folk utenfor London, i døråpningen til pubben Per på hjørnet, når første skuddet falt, med ryggen til da, mens jeg prata med venner, og skulle etter planen gått forbi London 3 minutter etterpå. Kjæresten til venninnen min dyttet oss inn og ned på gulvet. Der lå vi i flere minutter mens over 20 skudd ble avfyrt. En mann ble skutt på gata et par meter fra meg. Jeg er selv fysisk uskadd og på hotellet, selv om jeg er veldig skjelven nå. Jeg er ikke alene, er med en venn og forsøker å ta innover meg hva som har skjedd. En ting er sikkert. I morgen går jeg i paraden uansett, det har aldri vært så viktig. Jeg gråter nå over at noen kan hate oss så mye, og all drit og transfobi og backlash mot skeive får sånne konsekvenser. Jeg er redd, men når ting er så jævlig, så må jeg kjempe jeg også.

Dagen etter er jeg fremdeles i Oslo. Jeg burde sikkert ha forlatt byen, men jeg trengte mine folk den dagen, andre skeive folk. Min venninne A. orket ikke være i byen, og hadde vett på å dra hjem. I dagene etterpå var jeg ikke i vater for å si det sånn, og har vel egentlig ikke vært det siden. Jeg møtte noen venner på plassen foran Per på hjørnet, og ble oppringt av Vårt Land. Jeg var dum nok til å la meg intervjue, men det er vanskelig å si nei til den avisa fordi debattredaktøren der faktisk hadde vært så kul at hun hadde bedt meg skrive flere kronikker som kom på trykk de siste årene. Jeg var ikke god da. Samtalen ble overhørt av en journalist fra Klar tale, som også ba om et intervju. Og så kom dem på rad og rekke fra Dagbladet, VG, Dagens Nyheter i Sverige, Indre. Men til slutt så forsto jeg at jeg bare ble utnyttet fordi jeg ikke var i vater, så når TV2 og Aftenposten ringte, så hadde jeg vett på å si nei. 

Så kom neste slag i trynet. Paraden ble avlyst. Jeg bestemte meg for å gå i domkirken, som hadde åpent og prester tilstede. Og får helt sjokk på veien. Posta dette:

Hvordan faen kan folk gå rundt på gatene. Hvordan kan dem smile, le, drikke på uteservering, synge bursdagssangen midt i gata. Hvorfor er det ingen som ikke var der eller kjenner noen som var der, som bryr seg? Hvorfor går alle bare videre. Jeg går med all smerten og tårene og sinnet på utsiden gjennom gatene og på T-banen og har lyst til å skrike. Høyt!! (FB-posting på ettermiddagen 25. juni).

Og jeg opplever det slik enda. Ingen som ikke var der kan noen gang forstå. Folk er fremdeles som før, de som forfekter anti-woke har i alle fall ikke mistet ytringsfriheten fårråsirresånn, og i alle fall ikke mens jeg er tilstede.

På Stortorget møter jeg plutselig den paraden som mot politiets vilje likevel møtte opp og gikk. Bare folk, ingen rosavaskende firmaer eller stemmekåte politikere. Bare ekte skeive, og deres alierte. Jeg sto der på fortauet ved torget, til alle de tusenvis av menneskene som gikk hadde passert. Jeg strigrein hele tiden, og mange i toget løp over til meg og ga meg en klem. 

Herregud jeg står og griner og ser alle vakre menneskene som protesterer. Helt knust. (FB-posting på ettermiddagen 25. juni).

Etter hvert kom jeg meg til noen venner fra Skeivt Kristent Nettverk. Der er det 3 andre SKN'ere som også var der den natta. Hver gang jeg har møtt noen av de 3 det siste året, føler jeg lettelse og glede og et snev av håp fordi de lever, og fordi de er blant de få menneskene som forstår. 

Søndagen dro jeg hjem. 

Dagen etter. Hjemme i mitt fredfulle hjørne av verden, ser inn i den grønne veggen av skog og løv. Her er det fred på utsiden, selv om jeg sliter med å finne fred på innsiden. Nå skal jeg gjøre en så normal ting som å hente nevøen og kjøre han hjem, der familien min er samlet i dag i anledning niesens fødselsdag. (FB-posting på ettermiddagen 26. juni).

Hvordan har jeg det etterpå?

Ikke så veldig bra faktisk. 

Dro på jobb igjen på mandagen. Mens Lørenskog kommune var fullt klar over at terroren hadde rammet noen av deres innbyggere allerede på lørdagen og annonserte hvordan de kunne få hjelp, var det tyst fra Lillestrøm kommune i 8 dager. Jeg forsøkte å ringe til kommunen på mandagen, og fikk bare beskjed om at jeg hadde ringt feil. Da ga jeg opp kommunen som ikke engang hadde vurdert det at de har skeive innbyggere og garantert noen terrorofre. I Lillestrøm kommune bor det mer enn dobbelt så mange som i Lørenskog.

Var inne til avhør og har status som fornærmet i etterforskningen. Det ble masse bråk fordi tingretten ikke ville gi oss bistandsadvokat likevel. For å få klaget innen fristen, måtte jeg reise hjem fra den ene ferieuka jeg var på ferie.

Jeg følte også at ingen brydde seg. Selvfølgelig fikk jeg mange hyggelige og støttende meldinger og kommentarer på sosiale medier. Men få brydde seg på en måtte som kunne hjelpe meg. Og INGEN kunne forstå hva jeg hadde vært igjennom, alle andre mennesker er rett og slett på en annen planet uten forutsetninger for å forstå. Alle unntatt de 4 som var der jeg kjenner. Noen forsøkte, som jobben som betalte for en rådyr krisepsykolog på telefonen, men som egentlig ikke hjalp. Tirsdagen ble ble en helt vanlig dag på jobben hvor de færreste egentlig tenkte på hva jeg var igjennom. Masse folk på jobben sitter ved luchbordet og forfekte konspirasjonsteorier og at (deres) ytringsfrihet er truet, helt dagligdags, og har vært det siden. Gud veit hva folk sier om transfolk når jeg ikke er der.  

Skuddene 25. juni tok veldig mye fra meg. All tro på at situasjonen for transfolk kom til å bli bedre forsvant. All tro på at den skeive bevegelsen bryr seg om transpersoner forsvant. I september på den såkalte regnbueparaden og blant tusenvis av mennesker på Kontraskjæret etterpå følte jeg meg ikke som en del av «regnbuen», og har ikke gjort det etterpå. Regnbuen ligger igjen skutt i filler, og resten av dem som er glade i regnbuen, pisser på restene Jeg som har kjempet for alle skeive folk, men føler slettes  ikke at alle skeive folk kjemper for meg, tvert imot ser jeg at mange skeive ikke det spøtt bedre enn andre cisfolk. For mange cisfolk er ikke LHBT det, men LHB.

Og så er det dem som later som om dem var der den natta. Ingen andre pisser og spytter så mye på meg som den som sier: "Jeg gikk forbi der x antall minutter før." Eller som satt på et helt annet sted når det skjedde og oppfører seg om om dem var der. Hver gang noen sier noe sånt, så har jeg lyst til å dra til dem. Jeg forstår at skeive etter terroren føler utrygghet og er berørt av det som skjedde. Men de har ikke opplevd det samme som meg, og er på samme planeten som den som ikke var der. 

Slik klimaet er for transpersoner i Norge for tiden, der hatytringer, trusler og rettigheter som tas fra oss på direkten, har ikke hjulpet så veldig. 

Hadde jeg visst i 2016

at den naive optimismen min,

at troen på at alt bare kan bli bedre

ligger i skutt i grøfta i 2023.

Da hadde jeg nok sittet i skapet.

Eller hvilt på kirkegården under falskt navn.

(Utdrag fra "Vakker, yndig og andre ting jeg aldri blir)

Jeg forsvant ned i et svart høl i 8 måneder før jeg klarte å komme meg opp på kanten igjen. 240 dager før jeg til min overraskelse kunne jeg konstatere at jeg for første gang hadde hatt en hel dag der jeg hadde vært glad og lykkelig hele dagen. De aller fleste dager, er fremdeles kjipe. Juni er ikke lenger pride-måneden for meg meg, men en daglig påminnelse.

Jeg er tilbake igjen hos hodekrymperen som henviste meg til Riksen, og det har hjulpet mye. Men jeg er ikke den samme som «slo opp» med han for over et år siden. Jeg tør ikke tenke på om jeg fremdeles måtte vente på helsehjelp. Da hadde ikke jeg klart meg. Helsehjelpen gjør hver dag litt bedre enn den forrige. 

Jeg har fremdeles troen. Jeg tør heller ikke tenke på hvordan jeg hadde hatt det uten troen på noe større enn drittverdenen jeg lever i. 

Vil jeg noen gang bli meg selv igjen? Det lurer jeg på. 

Jeg har forsøkt nå å gjør ting som forhåpentligvis kan hjelpe meg. Jeg skriver dette noen dager før det har gått et år. 30. juni fremfører jeg standup-forestillingen "Yndig og vakker og andre ting jeg aldri blir" på Tellfortell-festivalen. Jeg kommer til å delta på masse ting på Oslo pride, og gå med FTPN i paraden. Og i dag går jeg på minneseremonien på Oslo Rådhus. 

Jeg tror jeg tør å være tøff igjen, ikke fordi jeg må

Fordi jeg kan, fordi jeg vil, fordi jeg fortjener det (Big Daddy Karsten: 25 Juni).

 

Når heldiggriser insister på at de har blitt behandlet bra av Rikshospitalet sin "Avdeling for kjønninkongurens"

Stadig vekk høres det fra den som har klatret hele veien til himmelen og dratt stigen opp etter seg i den delen av helsevesenet som skal hjelpe mennesker med kjønnsinkongruens hvor viktig det er at de positive historiene blir fortalt, ikke bare om alt som er galt med "Riksen". 

Der er ingenting i veien for å fortelle om positive opplevelser her. De positive opplevelsene skal anerkjennes som genuine, sanne og bra, så vil det for alle dem som ikke har opplevd det slik, føles som å få seg en på trynet av kontrasten mellom hva som beskrives av noens positive erfaring, og deres egne svært negative erfaringer. Man vil kjenne på urettferdigheten i kontrasten mellom hva de som har hatt det de selv synes er en positiv erfaring, med sin egen negative. Husk at disse opplevelsene deres, er like sanne og genuine og kjipe. "Hvorfor ble ikke jeg behandlet som hen?", det er et godt spørsmål.

Jeg kan også tenke meg at når så mange har negative erfaringer, så er man redd for at disse ikke skal anerkjennes.

Og så er det det faktum at Riksen: Feilkjønner folk, sier de bruker skjemaer til forskning, tvinger folk til å delta i forskning, men bruker skjemaene til utredning, skriver andre ting i journalen enn det som ble sagt (tips: Når i avhør, gjennomgå hver eneste setning av avhørsreferatet, og følg med på hva som skrives hver gang avhører blir ivrig), ikke vil hjelpe ikke-binære, tvinger folk til "real life test", deltar i samfunnsdebatten om helsehjelp blant annet ved å omtale transmenn som "nasjonens døtre". Jeg kunne ha ramset opp så mye mer, men dette er det som er lett dokumenterbart.

For mange blir blir da altså noe en reell krenkelse av at noen uttrykker glede over hva som skjedde med dem på Riksen, fordi systemet er transfobt, ikke følger retningslinjen fra Helsedirektoratet, ikke følger ICD 11 eller SOC 8, og at maktforholdet mellom portvokterne og pasient, er forferdelig dårlig. Rettssikkerhet eksisterer ikke hos monopolet. De har fått 90 pasientklager på 3 år, uten at det har fått noen følger for helsetilbudet, eller snarere mangelen på det, for noen som arbeider der. 

Det blir som om en melaninrik person sier til en gruppe andre melaninrike: Jeg ble ikke behandlet rasistisk av melaninfattige folk i dag. Når mange av de andre melaninrike har opplevd rasisme samme dag, eller tidligere.

Selv gled jeg gjennom alt på 13 måneder. Dersom jeg hadde fått organisere det byråkratiet, tenker jeg det kunne gått på 8, slik som det gjorde for min venninne.. Jeg har møtt lite dritt selv, men tenker at det er fordi jeg var nesten 50 år, fordi jeg har en fortid som har gitt meg erfaring med å være i avhør, fordi jeg aldri har funnet meg i noe tullprat og har vært rimelig trygg på meg selv. Og selvfølgelig: hadde begynt på HRT og hadde trygg tilgang til det og oppfølging fra fastlegen, før henvisning, gjorde at maktforholdet forskjøv seg langt i min retning. Jeg anerkjenner også mine privilegier i situasjonen: Voksen, ute av skapet flere år tidligere, transisjonert lenge før henvisning, i fast jobb, svært i kjeften, eier egen bolig, har mye kunnskaper om rettigheter og ikke minst, jeg er ikke ikke-binær. De hadde null makt over meg, det jeg var der for var for å få fastslått hvorvidt jeg måtte betale for behandling selv, eller om jeg skulle få noe igjen for all skatt jeg har betalt i årenes løp.

Ja, bortsett fra å tvinges til "forskningen", og et byråkrati som kunne vært sterkt forbedret, så har jeg ikke noe negativt å melde egentlig, men at jeg ikke har det, skyldes det som står over her. Jeg forstår som sagt mine egne privilegier

Min opplevelse hos "Avdeling for kjønnsinkongurens" hos Rikshospitalet.

Dette opplevde jeg i første innledende runde i "Behandlings-IDOL hos NBTS" i desember 2020.

Var kalt inn til en overlege, som er beryktet for at hun vil ha den første samtalen med alle over 40 pluss/late bloomers, og holder dem igjen i flere år. Har venninner som har brukt 3 og 4 år på å få diagnosen. Dette visste jeg fra før når jeg kom dit. Hadde med psykolog/sexolog som hadde henvist meg, som behandleren som skulle være med. Antrekk: Dameklær samme stil og nivå som damene på jobben en vanlig arbeidsdag, og som passer for en dame på min alder. Jeg hadde ikke sminket meg.

For meg var det også ekstremt viktig at jeg hadde fått startet på og hadde trygg tilgang til HRT før jeg satte mine ben der. Dette fordi maktforholdet mellom ansatte på NBTS og pasientene, er utrolig skjevt, og den manglende rettssikkerheten er beryktet. Når jeg så hadde tilgangen på HRT, så visste jeg at det ikke på noen måte kunne brukes til å presse meg til noe som helst, selv om jeg ble opplyst om at det å gå på HRT før jeg kom, kunne gjøre behandling og diagnose vanskeligere. HRT gjør meg selvfølgelig også tålmodig og at jeg slapper utrolig godt av i hele situasjonen.

Mentalt hadde jeg innstilt hodet, som om jeg var i et politiavhør, noe jeg har en del erfaring med på grunn av fortiden min. I likhet med den gang, hadde jeg jo ikke gjort noe galt, og det er fint når man skal avhøres. Når man ikke har gjort noe galt, så er det bare å snakke. Det jeg gruet meg langt mer til, er at hun visstnok ikke har humor, og ikke forstår en eneste rockereferanse. Jeg har klart å sjarmere meg til det utroligste med det som gode virkemidler, men visste her at dette var nytteløst. Så det å sette seg i en kombinert: "du er i avhør / jeg er en forbanna skattebetaler som vil ha valuta for alt jeg ha betalt til nå", viste seg å være en god strategi. I tillegg hadde jeg lovet meg sjøl å ikke si noe som usant.

For så vidt hyggelig å komme inn der, litt vanskelig da hennes stemmenivå ligger langt under det som er mulig å høre om man skulle holde korona-meteren. Men jeg spisset ørene. Og så sto jeg egentlig mest for pratingen. Jeg sa litte grann om at jeg har vært og er aktivist, og at jeg var klar over at jeg var i sjappa med det dårligste ryktet ever for noe sted i noen bransje jeg noen gang har vært borti, men at jeg nå skulle gi dem sjansen til å bevise det motsatte, og at jeg var der for å få de rettighetene jeg som meget bevisst skattebetaler burde få.

Jeg fikk styrt samtalen veldig bra, i alle retninger den skulle gå. Så lenge min behandler var der, følte jeg det som veldig trygt fordi det var et vitne der. Så kom avhørserfaringen til nytte. Hver gang jeg sa noe, som med vond vilje kunne misforstås, så sa jeg klart i fra hvordan det hang sammen og hvordan det jeg hadde sagt skulle forstås. Hun ble utrolig ivrig til å notere når jeg beskrev perioden på 20 år i skapet hvor jeg "levde som en transvestitt i smug i skapet". Det måtte mange sånne korrigeringer til.

Etter den første timen, så sier hun at hun skal vise meg en PowerPoint-presentasjon, da sier min behandler at han vil gå for han har sett den mange ganger. Det er for så vidt greit for meg, da jeg trodde at det som skulle foregå var at vi gikk til et møterom med projektor, altså noe som er helt normalt for presentasjoner i alle jobber jeg har hatt. Jeg følte nettopp dette å bli avhørt uten vitner, som særdeles ubehagelig. Nei da, når behandleren har gått, så er det å se den på skjermen - parallelt med at avhøret fortsetter. Det man fikk se på skjermen plaget meg ikke nevneverdig, da jeg har sett slikt mange ganger tidligere i virkeligheten. Lot ikke det forstyrre meg, og fortsatte og klargjør hver eneste gang jeg så hun ble ivrig på å notere. Så var dobbelttimen over, og jeg var kjempeletta over at den var over innen tiden jeg hadde betalt for parkeringen. Det var ingen spørsmål knyttet til min seksualitet og andre integritetskrenkende ting man ikke spør andre voksne om, med mindre man vil ha dem til sengs.

Men neida, hvor lenge var Elin i paradis? Nå begynte overlegen å skulle få meg til å fylle ut en bunke med spørsmål. Jeg vet jo, på grunn av min aktivitet med å få innsyn i masse interne dokumenter hos NBTS (for å fore andre aktivister med dem), at disse dokumentene ikke brukes til noen form for utredning eller behandling, men til forskning. Sa de. Det har blitt avslørt av tidsskriftet Sykepleien at de også har brukt det til utredning. Hun presset ganske godt på for å få meg til å fylle dem ut, selv om jeg sa at parkeringen kom til å gå ut (fikk heldigvis forlenget på en app), men det stressa meg noe innmari. Hun opplyste meg ikke om mine rettigheter i henhold til Helseforskningsloven, der det er klart at behandler ikke kan tvinge noen til å delta i forskning. Så begynner jeg på bunken, som er lengre enn et vondt år. Det var ingen å spørre om tolkninger av spørsmålene. Jeg hadde jo sett spørsmålene tidligere på grunn av innsynet, så jeg var ikke spesielt overasket over at nesten halvparten av spørsmålene enten var:

- Åpne for tolkning. Skrev "Vanskelig å tolke spørsmål" på alle disse.

- Man ville svart helt annerledes om det var korona eller ikke korona, f.eks. Har du følt deg ensom siste 4 uker. Svaret på det er selvfølgelig ja under korona, jeg hadde for pokker sittet i ukesvis alene i huset på hjemmekontor. Skrev: "Det er korona i Norge nå!" på alle disse.

- Og på alle integritetskrenkende spørsmål: Skrev bare "Integritetskrenkende" på alle disse.

Jeg tror jeg endte med å fylle ut ca 55 % av spørsmålene. Helt nederst i bunken, lå det et skjema der de ba om lov til å bruke bunken til forskning. DET skjemaet fylte jeg selvfølgelig ikke ut, fordi jeg ikke var opplyst om mine rettigheter i Helseforskningsloven. Det er ingen garanti 

Det lå et referat fra samtalen på HelseNorge.no et par dager etterpå. Og til min store glede, ser jeg at det at jeg tok kontrollen så veldig, har hjulpet. Det eneste som sto feil, setter jeg på kontoen at jeg snakka med en utlending, men det var så ubetydelig at jeg ikke ble sur. Det konkluderes i referatet med at jeg bør gå videre fra innledende runde, og det er overlegen som har skrevet.

Et par dager etter har de teammøte, og jeg gikk videre til neste runde i "Behandlings-IDOL hos NBTS".

PS1: Sånn rent bortsett fra det jeg skriver over, så har jeg ikke noe å utsette på den som utredet meg, og fremstillingen min er selvfølgelig langt fra objektiv. Jeg vil også si at de andre jeg har vært på NBTS, siden har vært hyggelige. Når jeg var på diagnosesamtale nr 1, så sier hodekrymperen at han allerede har lest det de tidligere folka har skrevet, og det er ikke nødvendig å snakke om så mye, han har allerede konkludert med at han anbefaler at jeg får diagnosen.

PS2: Jeg er selvfølgelig glad for at jeg fikk diagnosen. Men jeg er rimelig pissed over at ikke begge personer som skulle gi diagnose og stadfeste den, kunne være tilstede samtidig, slik at jeg kunne gått ut derfra med diagnosen. Det skjedde med en venninne, hun begynte lenge etter meg på NBTS, fikk diagnose fra begge 2, noen uker før min siste time. Hun har altså brukt 8 måneder, og jeg må bruke minst 13, fordi de har null peiling på å organisere et byråkrati effektivt. Jeg måtte altså leve med dysforien som skyldes kroppshår på nivå med en gorilla, i 4 ekstra måneder på grunn av dette.

PS3: Hvorfor har jeg egentlig møtt på så lite trøbbel og dritt som andre forteller om? Er det fordi det er tydelig at her er det en voksen skattebetaler med erfaring som byråkrat, som har kjeftamentet i orden, og som det er rimelig klart man ikke kødder med? Har jeg hatt flaks? Eller er det så tydelig selv for dem at jeg er kvinne?

PS4: Fikk diagnosen 13 mnd etter første time. Av samme overlegen jeg møtte på første timen.