tirsdag, november 30, 2021

Når stemmen ikke stemmer. Hysj!!!

Det jeg skriver nå, er det vanskeligste og mest personlige jeg noen gang har skrevet på bloggen. Det handler om det verste i livet mitt. Stemmen min. Mitt svake punkt. Ikke noe annet har blitt brukt så imot meg, ofte som ren hersketeknikk, eller for å gjøre meg liten, eller å ha det moro på min bekostning. Og ja, folk i transmiljøet suger. 

Hva er det egentlig med med stemmen min?

For den som leser dette, og som aldri har hørt meg «live», så kan jeg fortelle at jeg har en kraftig stemme. Den høres. Og jeg har alltid fått kjeft og blitt bedt om å bruke innestemme. Av voksne når jeg var barn, og f.eks. av tilfeldige pub- eller restaurantgjester som voksen. Ja, det stemmer, jeg har fått masse kjeft av voksne folk og ansatte på diverse serveringssteder, hele mitt voksne liv. Stemmen er så kraftig at jeg hadde gjort meg godt som politiker eller diktator, om det ikke var for at jeg suger når det kommer til å juge, og sånn stort sett synes det er godt å bo i et demokrati.

Forleden leste jeg om en transperson som ikke fikk hjelp av NBTS på Rikshospitalet, fordi hen hadde selektiv mutisme. I oppveksten lurte mange ganger på om jeg skulle holde kjeft for alltid. Det har vært nære på. Jeg kjenner forresten andre transpersoner, som i oppveksten fikk så mye kjeft av lærere for stemmen sin og «feil» dialekt, at de holdt kjeft resten av skolegangen.

Helt klart, man kan lure på om jeg i oppveksten la meg til den stemmen jeg har, som nok en spiker i skapet. Det har vært like mye dritt å få både før og etter stemmeskiftet som ble påført meg når jeg ble tvunget til å gjennomgå feil pubertet. Etter jeg hadde sonet ferdig i straffen i Helvete (også kjent som Bråte barneskole og Bråte ungdomsskole) i 1988, et sted som var så jævlig for meg at jeg aldri har orket å gå på noen form for jubileer, så endret jeg noe taktikk. I stedet ble det til at jeg jeg på mange måter ble klassen klovn, når jeg kom på videregående. Da kunne stemmen faktisk være en fordel. Det er noe jeg har fortsatt med i mitt voksne liv også. Klovneriet har selvfølgelig vært underholdene for mange, og gjort det å f.eks. være toastmaster lett.

Den er jammen berømt og beryktet

Men jeg hater det at jeg er mer berømt for stemmen, og at den og latteren min oppigjennom har blitt nesten mer kjent enn meg selv. Jeg har vært fæl med meg selv, og sagt når jeg skal snakke offentlig, at «jeg har aldri trengt en mikrofon i hele mitt liv. En høgskolelærer på Bibliotekutdanningen kalte «han» for «Stilleste gutten på lesesalen». Jeg har som nevnt tidligere fått masse kjeft fra folk jeg ikke kjenner på offentlige steder for stemmen. I diskusjoner, så kommenterer folk stemmen min, i stedet for argumenter. I 40 år har jeg forstått at jo mer noen er uenige med meg, jo lettere er det å kommentere stemmen min fremfor argumenter, vært en kjærkommen hersketeknikk.  

Det er transmiljøet som er aller verst faktissk. 

Men jeg får så mange kommentarer på stemmen hele tiden, fra alle som noensinne møtte «han», eller møtte meg når jeg var i skapet, at jeg nesten ser på det som en endeløs rekke med mikroaggresjoner. Det er fryktelig slitsomt, og jeg må hele tiden ta meg sammen for å ikke gi noen en velfortjent en på tygga. Og det er faktisk transmiljøet som er aller verst og hensynsløst. Jeg har til tider ikke orket å delta på sosiale treff for transfolk, fordi jeg vet at så fort jeg møter på noen jeg har kjent en stund, så er det å kommentere stemmen noe transfolk gjør i løpet av 30 sekunder fra jeg har åpnet munnen. Sist helg møtte jeg på julebord 2 personer jeg kun møter i forbindelse med dette julebordet. Den ene hadde jeg ikke sett siden før koronaen, den andre ikke på 5 år. Nr. 1: «Jeg kjente deg ikke igjen før du åpnet munnen». Nr 2: «Der er den Elin jeg kjenner».

Jeg var så nære å skjelle dem ut med den j…. stemmen de er så opptatt av at jeg nesten ber folk om å ryke og reise. Men dessverre har jeg fått så god oppdragelse at jeg ikke klarer det.

Ikke passerbar i dagslys, og knapt nok i måneskinn. 

Grunnen til at jeg skriver om dette nå, er selvfølgelig fordi jeg har tenkt over, og reflektert mye, i forbindelse med min transisjon. Både på fortiden, og fremtiden. Jeg har jo siden jeg kom ut, akseptert at jeg neppe på noen måte vil kunne passere i dagslys, de fleste vil «se» en mann i dameklær, eller ha kjent meg som «han» jeg lot som om jeg var, det meste av livet. Den erkjennelsen har hjulpet meg mye, og gjør at jeg har svært lite kjønnsdysfori sammenlignet med nesten alle transfolk jeg kjenner. Jeg klarer å gi blaffen, det viktigste er jo at jeg er meg, og at jeg kan leve som meg selv. Jeg har sluttet å bry meg med å komme ut for nye mennesker, jeg må ikke fortelle noen om fortiden min, enten det gjelder nyansatte på jobben eller tilfeldige folk jeg møter i selskap eller på jobbseminar.

Jeg er ikke særlig flink til å synge heller. Faktisk fikk jeg fyken fra et kor for en del år siden, men det er vel like greit når man er talentløs. Når man er 17 år er selvfølgelig drømmen å bli en rå og kompromissløs rockestjerne, nå er jeg 49 og en rå og kompromissløs arkivar.

Må jeg gjøre noe med stemmen min?

Likevel, stemmen er en sikker «giveaway». Men jeg orker ikke øve flere timer hver dag foran Youtube videoer, slik jeg vet mange gjør.  Jeg valgte derfor å melde meg på stemmeprosjektet «Trygg i eget utrykk», for å se om jeg kunne gjøre noe med den. I omtale av prosjektet sto det:

KURSINNHOLD: Vil du utforske stemmen din i en vennlig og oppmuntrende gruppesetting over tid? Her kan du øke tryggheten i eget stemmeuttrykk. Du kan få profesjonell veiledning fra gruppelederne og feedback fra andre deltakere. Du kan finne ut om du blir mer fortrolig med stemmen din slik den er, eller om du i tillegg trenger logopedisk trening for å legge om stemmen. Innhold: Stemme- og rytmelek, sang, improvisasjon og logopediske øvelser. Ingen blir presset til å gjøre noe de ikke vil selv. Det er frivillig om man ønsker å delta i individuelle forsknings-intervjuer i tillegg til selve kurset. 
KURSLEDERE: Ruth Eckhoff, musikkterapeut, Norges Musikkhøgskole (NMH) og Britt Bøyesen, logoped, team for stemmevansker, Statped, Hovseter.
ASSISTENT: Tobias D. E. Klaussen, masterstudent i musikkterapi, NMH.


Jeg har deltatt på videomøter i regi av prosjektet gjennom hele korona-perioden, og nå i høst har jeg vært med på et par fysiske samlinger. Det har vært moro, og ganske nyttig, og ikke minst tror jeg at jeg har forstått mer hva gjelder sangteknikk enn noen dirigent i de korene jeg har forsøkt meg i, noensinne fikk meg til å forstå. Men spørsmålet fra logopeden: «Hva vil du egentlig ha ut av dette prosjektet?», har vært en tankevekker.

Jeg lever jo av å være svær i kjeften. Jeg driver brukerstøtte for 100 ansatte, og har de siste årene hold kurs for alle sammen. Siden jeg ble «omregistrert» har jeg ringt noen hundre telefonsamtaler til diverse kontorer og firma. Ikke en gang på halvannet år har jeg blitt feilkjønnet på telefonen. Jeg lurer på hvorfor jeg slipper dritten med kommentarer til stemmen, eller å bli feilkjønnet. Kanskje er det fordi jeg vet at jeg er kvinne, og når jeg ringer og sier «Hei, det er Elin Stillingen, og jeg ringer fordi» og så legger frem ærendet mitt, så er det med overbevisning om at det er sant. Det går også bra når noen ringer meg, er ikke blitt feilkjønnet, selv fra telefonselgere.

Jeg har på en måte konkludert med at jeg ikke ønsker å øve i timevis hver dag, og at det ikke er noen vits i. Stemmen gir meg ikke noen stor dysfori, bortsett fra i møte med andre transpersoner som påfører meg dysfori. Og de kan alle ryke og reise. Eller i det minste ta seg en bolle. 

torsdag, oktober 14, 2021

Lille Jente

I dag har jeg sett en fantastisk film, den franske dokumentarfilmen Lille jente. Vakker, vidunderlig og ekte.


Hovedpersonen er Sasha, en liten jente som ble tildelt kjønn som gutt da hun ble født. Vi får møte familien hennes: mor og far, storesøster, storebror og lillebror, de 5 menneskene som elsker henne ubetinget. Det jo litt tilfeldig, men Sasha har jo et kjønnsnøytralt navn. Hun er en skjønn jente som man blir veldig glad i, i løpet av filmen.

Vi får innblikk i at prosessen med å forstå Sasha, og hvem hun er, og ikke minst ikke klandre seg selv for å ha fått et barn med kjønnsinkongruens, ikke har vært lett for foreldrene. Samtidig er det det som gir dem styrken, til å finne hjelp til Sasha, og å sloss mot en trangsynt rektor og lærere på skolen. De møter ikke opp når barnepsykologen kommer helt fra Paris for å forklare hva kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er, og får jo helt panikk når Sasha skal møte opp på skolen i 3. klasse som seg selv. Vi ser aldri disse, men får fortalt av foreldrene om hvor «vanskelig» det er å få forståelse. Det virket for øvrig som de andre barna på skolen hadde lite problemer med det.

Jeg har jo hatt en del kronikker på trykk i avisen Vårt Land, der jeg har forsvart transbarns rett til å utforske uttrykk, og å være seg selv. Sashas foreldre lar henne få leve i det uttrykket hun ønsker, og de ser hun er lykkelig. Jeg har advart om konsekvenser av å nekte barn dette, eller å påføre barn skam. Konsekvensen kommer gjerne når barnet er blitt voksen, og kan ha ødelagt et hvert godt forhold mellom foreldre og barnet, gjennom hele livet. «Tusen takk for at for at dere tvang meg til å leve som en annen enn den jeg var, fordi dere fryktet at dette bare var en fase, eller dere ikke trodde at kjønnsinkongruens er noe som eksisterer i virkeligheten, eller fordi dere fryktet hva andre mennesker måtte mene om dere fordi barnet deres ikke var som de fleste andre». 

Filmen er ikke påtrengende, eller har noen sterk slagside utover å vise at selv et barn som stikker seg ut i en fiendtlig verden, kan ha det godt med sine nærmeste på sin side.

Anbefales på det sterkeste.

mandag, oktober 04, 2021

Konverteringsterapi er ikke omsorg

I papirutgaven av Vårt Land i 28 septeber, har jeg en kronikk om konverteringsterapi. Det som er kult, er at debattredaksjonen der tok kontakt med meg, og ba meg om å skrive den. Det er tydelig at etter de samtalene jeg har hatt med debattleder tidligere, har hjulpet, når de leter etter transfolk som kan svare på angrep på transfolk.

av Elin Stillingen, transkvinne, aktivist og kristen. Medlem i Åpen folkekirke. 

Konverteringsterapi er ikke omsorg

KJØNNSIDENTITET: Bestemor bør ikke i fengsel, men hun bør jammen skjerpe seg.
En rekke medlemmer fra konservative valglister i flere bispedømmeråd skriver i Vårt Land (28.9) at de er imot Kirkerådets høringssvar om å forby konverteringsterapi, og imot at barn skal vernes mot mishandlingen dette innebærer.
Foran seg skyver de besteforeldre, foreldre og andre omsorgspersoner, og påstår at de kan havne i fengsel for å «hjelpe dem til å forstå at de er bra nok som den gutten eller jenta de er født som». Vel, er man redd for å straffes med fengsel eller bøter for å presse unge mennesker til konverteringsterapi (også av «sjelesorg»-typen) og hindre dem fra å være seg selv, så har jeg et godt råd:
Lar du være å utøve vold mot et barn, ja så får du ikke straff.
Et åpnere samfunn
Dersom man er glad i barn og barnebarn, tar man dem på alvor. Jeg har blitt kontaktet av mange foreldre som har bedt om råd når barnet deres har uttrykt at kjønnsidentiteten ikke stemmer overens med kjønnet de ble tildelt ved fødsel.
Da svarer jeg alltid: «Du skal være veldig glad du har en unge som stoler såpass på deg, at hen forteller deg hvem hen er. Det skal du ta til deg og være stolt av».
Det at så mange flere unge kommer ut som transpersoner nå enn tidligere, er ikke vanskelig å forstå. I dag har vi et samfunn som er langt mer åpent, mangfoldig og mindre transfobisk enn noen gang tidligere. De unge ser at andre har kommet ut før dem, og at det har gått bra.
I min oppvekst derimot, «fantes vi ikke». Måten konservative medlemmer i Den norske kirke argumenterer med at det dreier seg om «smitte» når flere nå kommer ut, er slående lik den argumentasjonen som ble brukt mot homofile i sin tid.
En advarsel
Jeg snakker av egen erfaring når jeg understreker at barn som opplever trygghet og åpenhet rundt sin kjønnsidentitet, har det langt bedre enn barn som møter trange rammer – enten det skyldes religiøs overbevisning, eller «bygdedyret».
Dersom omsorgspersoner virkelig skal trygge sine barn og ungdommer, bør man la dem få lov til å utforske kjønnsroller og kjønnsuttrykk, og ta identiteten deres på alvor. For noen vil dette innebære et ønske om helsehjelp. Når motstandere av kjønnsmangfold advarer mot helsehjelp som noe skummelt og farlig, spør jeg meg selv om det ikke først og fremst handler om at man er imot at ungdom utforsker kjønnsuttrykk idet hele tatt.
Jeg vil advare om at slike holdninger kan skade forholdet mellom den unge og omsorgspersonene, og at skaden kan vare gjennom hele voksenlivet.
Å leve i skam
Et velkjent og godt utprøvd virkemiddel for å presse unge mennesker fra å være seg selv, er skammen. Skam er noe av de verste vi kan påføre andre mennesker.
Så godt som alle transpersoner jeg har møtt som er jevngamle med meg, eller eldre, forteller om en oppvekst preget av frykt, skyld og skam. Bare å føle at kroppen og kjønnsidentiteten ikke stemte overens – for ikke å snakke om kjønnsuttrykk – medførte skam.
Vår opplevelse av å være en usynlig minoritet som skammet seg over hvem vi var, gjorde at vi brøt det 8. bud hvert minutt vi levde. Vi løy om hvem vi var. Livet ble ikke et liv, det handler bare om å overleve.
Mange ganger lurer jeg på om folk lik de som står bak kronikken i Vårt Land, virkelig jobber for troen, for evangeliet, og for at vi skal stole på Jesus.
For egen del holdt holdninger lik de som kommer til uttrykk i innlegget, meg borte fra troen og fra Jesus i årevis. Da jeg endelig kunne leve et fritt liv, som meg selv, uten å på noen måte måtte lyve om hvem jeg er, og sluttet å skamme meg over å være kvinne og menneske – da kunne jeg endelig søke noe større i tilværelsen. Da fant jeg troen.
Svak argumentasjon
Kronikken til kirkemedlemmene inneholder dessuten en rekke uriktige påstander. Slike påstander har jeg forsøkt å komme til livs også ved tidligere anledninger i Vårt Lands debattspalter, i en meningsutveksling med KrFs Hans Fredrik Grøvan.
La meg gjenta det jeg skrev til han: pubertetsutsettende behandling er reversibelt. Ingen får hormonerstatningsterapi før man er helserettslig myndig, altså 16 år. Aldersgrensen for kjønnskorrigerende kirurgi i Norge er 18 år. Det er vanlig å stå på ventelister i årevis fra man fyller 18.
I kronikken fra DNK-medlemmene påpekes det at man de siste årene har sett en «eksplosjon i antall jenter i tidlig tenåringsalder som plutselig og uten forvarsel ønsker å bli gutt». De sår tvil om dette dreier seg om reell kjønnsinkongruens, og at det heller handler om psykiske problemer.
Her må det ryddes opp, for dette er svake argumenter. For det første: Det som kan oppleves som «plutselig og uten forvarsel» for omgivelsene, trenger ikke være det for den som kommer ut. Tvert i mot kan en ha båret på denne vissheten lenge, kanskje hele livet.
For det andre: Tall fra Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens viser at personer født i guttekropper er overrepresentert blant dem som oppsøker helsehjelp etter fylte 18 år. Forskjellen ligger altså i når man oppsøker hjelp.
Det forteller oss at de som er født i jentekropper muligens er flinkere til å fortelle hvem de er tidligere enn de født med guttekropper.
Kjønnsinkongruens er reelt, og er således beskrevet i Verdens Helseorganisasjon (WHO) sin diagnosemanual ICD nr 11.
Dette er ikke omsorg
Om man så ser bort fra kunnskapsløsheten som utvises i kronikken, så står likevel ett argument igjen hos kronikkforfatterne: å forsøke å hindre unge mennesker i å være seg selv, er omsorg.
Det er det ikke. Å ikke ta unge mennesker på alvor når de forteller hvem de er, er det motsatte. Retten til å utføre handlinger som konverteringsterapi, selv om de måtte være basert på religiøs overbevisning, må ikke få et sterkere vern enn retten til å slippe å bli utsatt for dette. Spesielt for barn og unge.

onsdag, april 28, 2021

Unødvendig forbud mot kjønnsbekreftende behandling for unge


KrFs stortingsgruppe har foreslått i følge en artikkel (NTB-melding) som har stått på trykk i mange aviser, f.eks. Dagsavisen et forbud mot «kjønnskifte» for barn og unge. Noe tabloid står det i overskriften: KrF vil forby kjønnsskifte før fylte 18 år.

Ikke aner jeg jeg hvorfor KrFs stortingsgruppe plutselig kommer med dette nå, da partiet har hatt tradisjon for at f.eks. tidligere Helseminister Dagfinn Høybråten gjorde en god jobb med å sikre helsehjelp til transpersoner, og ellers forholder seg til vitenskap og fakta som grunnlag for politikken sin. Mye tyder på at dette kommer fordi man vil stjele politikken fra konkurrentene i det transfobiske partiet De Kristne, i håp om å komme over sperregrensen.

Når partiet nå ønsker å «forby kjønnsskifte før fylte 18 år, så lurer jeg veldig på hva de egentlig mener? Er det sosialt, juridisk eller medisinsk endring av kjønn de mener? Ut i fra aldersgrensene beskrevet i artikkelen, vil jeg tro det er juridisk endring av kjønn i Folkeregisteret for personer under 18 år som KrFs stortingsgruppe ønsker å forby. I dag er reglene slik: Vi som er over 18 år, kan selv få endret jordisk kjønn gjennom å søke om det hos Folkeregisteret. Personer over 16 år, er i Norge helsemessig myndige (aldersgrensen henger nok sammen med aldersgrense for seksuell lavalder), og kan derfor søke om det hos Folkeregisteret selv. Barn i alderen 6-15 år, kan, dersom foreldrene søker for barnet/ungdommen, også få endret juridisk kjønn i Folkeregisteret. Her vil jeg gjerne si at det for samtlige som gjør dette, uansett alder, så der dette i høyeste grad reversibelt. Man kan angre, og en ny søknad vil gi deg tilbake det gamle registrerte kjønnet. Prosessen er like enkel begge veier. Når KrFs stortingsgruppe vil tvinge barn og unge til å måtte leve med feilaktig registrert kjønn under hele oppveksten, er en ganske hard og umenneskelig behandling av sårbare unge. Det å bli anerkjent som det mennesket man er, gjør livet langt bedre. Jeg vokste opp i en tid der det var umulig på alle måter, og min oppvekst var ikke bra. Ikke gjør dette mot nye barn. I verste fall tar dere liv dersom KrFs stortingsgruppe får gjennomslag.

Det samme kan også sies om sosialt kjønn, et barn som får leve som seg selv, vil ha det langt bedre enn et som tvinges til å ikke kunne være seg selv. Tenk på dine egne barn, om du skulle tvunget dem til å leve med et motsatt kjønnsuttrykk enn det de selv gir uttrykk for at de har. Det vel ingen med kjønnsinkongruens, som sier til sine foreldre når de blir voksne: «Tusen takk for at for at dere tvang meg til å leve som en annen enn den jeg var, fordi dere fryktet at dette bare var en fase, eller dere ikke trodde at kjønnsinkongruens er noe som eksisterer i virkeligheten, eller fordi dere fryktet hva andre mennesker måtte mene om dere fordi barnet deres ikke var som de fleste andre».

Men om det er medisinsk kjønnsskifte, altså det som heter kjønnsbekreftende behandling, det menes, så er KrFs stortingsgruppe virkelig langt ute på jordet. Det er ingen, jeg gjentar ingen 6-åringer som får kjønnsbekreftende behandling på noen måte. Den eneste form for kjønnsbekreftende behandling som tilbys personer under 16 år, er pubertetsutsettende medisiner. Pubertetsutsettende medisiner er ikke en irreversibel behandling. Dette kan først gis når puberteten har startet og kommet et godt stykke i gang. Dvs. at de de aller fleste født med jentekropper, vil være eldre enn 11-12 år, og de aller fleste fød med guttekropper vil være eldre enn 12-13 år, før slik behandling kan gis. Fordelen med pubertetsutsettende medisiner er at man da ikke tvinger gutter til å få bryster og menstruasjon, eller tvinger jenter til å få store hårete kropper. Man gir da også de unge det gjelder en smertefylt oppvekst dersom de ikke får slik behandling, gjennom å tvinge dem til å gjennomgå feil pubertet. Behandlinger er også reversibel, dvs at dersom den som har gått på slike medisiner ombestemmer seg, så vil puberteten starte på normal måte. En siste fordel med slik behandling av unge, er at det fjerner behovet for irreversibel kirurgi senere i livet, f.eks. brystreduserende kirurgi for gutter og hårfjerning for jenter. Samfunnet gir i dag jenter som ikke har kjønnsinkongruens med risiko for å bli svært høye, behandling, slik at jenter ikke skal bli 2 meter høye. Vil KrFs stortingsgruppe forby dette også?

Voksne og unge over 16 år med kjønnsinkongruens kan få hormonerstatningsterapi. Denne behandlingen medfører at man utvikler kroppen i samsvar med det kjønn man har, jenter vil få bryster og andre kvinnelige kjønnskarateristika, og gutter vil få kroppshår og andre mannlige kjønnskarateristika. Dette er delvis irreversibelt etter lang tids behandling, men innen man kommer så langt, er vedkommende blitt over 18 år.

Når det gjelder kirurgisk kjønnsbekreftende behandling, så vil det ikke gis til personer under 18 år. Slik er det. Toppkirurgi der man gjennomfører brystreduksjon for gutter, og brystoperasjon for jenter, kan i dag bli gjennomført i det private helsevesenet, men vil jo ikke være aktuelt om den unge fikk pubertetsutsettende behandling. Når det gjelder underlivskirurgi, så er aldersgrensen absolutt på 18 år allerede. Med de ventelister og krav til å ha gått på hormonerstatningsterapi i mange år før noe som helst av kirurgi kan gjennomføres, så vil i realiteten nesten alle som vil få slik hjelp av helsevesenet være langt over 20 år før de vil få slik helsehjelp.

Det er heller ikke slik at man får helsehjelp på noen måte, selv med støttende foreldre. Rikshospitalets behandlingsmonopol, fører til at det foregår en betydelig underbehandling for transpersoner i Norge. Ikke-binære får ikke helsehjelp i det hele tatt hos monopolet. KrFs stortingsgruppe slår med andre ord inn åpne dører, og jeg lurer virkelig på hvorfor det er så viktig for dem å beholde mørkemannstemplet som nå bekreftes.

KrFs Stortingsgruppe bruker samme retorikk som partiet De Kristne, «sterke krefter» som ønsker å endre synet på kjønn og seksualitet og at det foregår en ideologisk kamp i skoler og barnehager, og vil derfor styrke lærernes kunnskap om kjønnsidentitet og seksuell orientering slik at skolen ikke er avhengig av eksterne bidragsytere eller interesseorganisasjoner.» Det er lov å mene det. Men hvem skal i så fall styrke lærernes kunnskap om kjønnsidentitet og seksuell orientering?

fredag, mars 26, 2021

Bøker om fremmedgjøring. Klassikkeren og 2 moderne tegneserieromaner

 Tematisk er disse ganske like - 3 fortellinger om å være en liten brikke i et maskineri der du som enkeltmenneske ikke kan gjøre stort for å påvirke omverdenen - fremmedgjøring både vanlig og marxisisk forstand.

Klassikeren her er Charles Bukowskis "Postkontoret" (Post Office). Han jobber i det amerikanske postverket både som postsorterer og som postbud, og slutte der og skrev romanen på 3 uker etterpå. Men det er sannsynligvis noe av av det beste som har vært skrevet om fremmedgjøring siden Kafkas "Prosessen". 
(Boka er fra mitt eget bibliotek og er kjøpt på beatnikbokhandelen City Lights i San Fransisco). 

"Jobb" av Anders Kvammen (som også står bak Brageprisvinneren "Ungdomsskolen"), beskriver i denne tegneserieromanen tilværelsen som løsarbeider i det norske samfunnet, en av de som stadig jobber i engasjementer, eller håpløse jobber uten mulighet for fast ansettelse i stor nok stillingsbrøk til å kunne komme inn på boligmarkedet. Han får virkelig frem det absurde i utenforskapet. 

I "Lønnslaver" skildrer polske Daria Bogdanska tilværelsen som migrantarbeider i Malmö. For å få endene til å møtes må hun jobbe på restaurant der timelønna er 50,- Og hun oppdager at ikke alt er som det skal på arbeidsplassen, og utenlandske arbeidstakere utnyttes på det groveste. Hun forsøker å gjøre noe med situasjonen, i håp om å oppnå en verdighet vi som mennesker fortjener i arbeidslivet.
(Tegneseriene er låt på Lillestrømbiblioteket).





torsdag, mars 25, 2021

Anbefalt påskekrim

Tore Aurstad og Carina Westberg sin krimserie med handling fra Kristiania i år 1900. Jeg klarte ikke å vente til påske, og leste ut disse. Anbefales på det sterkeste. 


fredag, januar 01, 2021

Godt nytt år, og det kommer til å bli et bedre 2021 enn 2020.

2020 har på mange måter vært mitt verste og mitt beste år noensinne. Jeg gleder meg så innmari til denna korona-shiten er over, og vi alle kan leve normalt igjen, omgås hverandre, at kulturlivet åpner igjen, at man trygt kan ta en øl ute på byen, og at man kan gjøre en helt normal ting som å gå på en fotballkamp, og slippe å være redde for alle vi kjenner i risikogruppen. At ting tar seg opp når det gjelder permitteringer og arbeidsledighet. Og ikke minst slutt på ensomheten. Jeg har hatt 2 lange perioder med hjemmekontor, og begynner å bli ganske så lei. Det skal bli fint å gå på jobben igjen en eller annen gang de neste månedene, jobbe, se kollegene, spise lunch og glede seg til helger og ferier igjen. Ikke minst gleder jeg meg til det sosiale i transmiljøet kan starte opp igjen.

I årevis har jeg hatt et nyttårsforsett jeg faktisk klarer å holde: Slutte å rane banker! Det har vært dritlett å holde. Men i år skal jeg ikke fleipe, i år har jeg et helt seriøst nyttårsløfte, nemlig å delta så ofte som mulig som publikum når kultur og konsertliv starter opp igjen, og da vil jeg prioritere lokale arrangementer, når ungene til vennene mine opptrer i regi av kulturskolen, når musikere jeg kjenner spiller og synger, lokalrevyen her i Gan og alle andre ting jeg håper blir noe av i 2021.

Ellers har året bydd på noen nedturer utover koronaen også. Jeg er blitt single, men har heldigvis et godt forhold til Tone etter hun flyttet hjem til Stord. I perioden da landet stengte ned i mars, fikk jeg god til å tenke over ting, her jeg satt ensom i huset mitt. Jeg har beholdt Skovheim, og kommer til å bli boende her i Gan. Jeg har møtt byråkratiet på sitt verste og mest transfobiske. Jeg har møtt et helsevesen på sitt verste og mest transfobiske.

Men 2020 har også bydd på mange oppturer. Jeg har oppnådd 95 % av alle mål jeg har satt meg for 2020.  Siden mai har jeg kunnet leve som meg hver eneste dag, sosial transisjon er nå gjennomført, og livet som "han" er sendt på skraphaugen for godt. Papirarbeidet ble gjennomført i sommer, og nå har jeg rett navn og personnummer i pass og førerkort. Å få et nytt personnummer er et byråkratisk helvete etterpå, det gikk heldigvis langt bedre enn jeg fryktet, blant annet fordi Høland Sparebank er så utrolig greie og serviceinnstilte. Det er fint å være registrert med riktig kjønn hos myndighetene, og at man kan være det uten å tvangssteriliseres slik man måtte frem til 1. juli 2016. Å leve som seg selv hver eneste dag, er en eneste stor opptur, hver dag er bra. I høst hadde jeg jeg en møkkadag, men da jeg la meg om kvelden, så måtte jeg innrømme for meg selv, at sjøl den møkkadagen, var bedre enn alle dager i 2019, bortsett fra da jeg så Bob Dylan i Oslo Spektrum. Det har gått veldig fint i forhold til jobb, venner og bekjente også, men folk har tross alt hatt 4 år å venne seg til at jeg er en transperson før jeg kom ut som «bare» kvinne.

Jeg merker jeg har brukt veldig mye krefter de siste årene, på hva jeg har tatt med meg på reiser av interesser, meninger, smak og verdier, og kan fastslå at de er helt intakte, jeg er det samme mennesket som før. En kar fra Søndre Høland lurte på å arrangere en slags «begravelse» for "han", men det synes jeg blir ganske så makabert. Jeg er nemlig ikke dau! Kanskje en dåp hadde vært riktigere? 😊

Men selv om jeg har klart å beholde stort sett alt som har vært viktig i livet mitt, så må jeg nå bruke 2021, til å finne ut hvem jeg er, og hva jeg vil videre.

Ha et riktig godt 2021, folkens!

tirsdag, september 17, 2019

Stemmene i Kirkevalget er telt ferdig, og Åpen Folkekirke har fremdeles flertall.

Da vil jeg takke alle som stemte Åpen Folkekirke i Kirkevalget. Vi vant valget av leke representanter både på landsbasis, og ikke minst her i Borg Bispedømme. Nå er personstemmene telt, og det er klart at jeg ikke får plass i bispedømmerådet. Det er helt OK, på 12 plass så var det ikke særlig sannsynlig, med mindre vi tok alle mandatene. Her i borg tok vi 4 (som før) mandat, Nominasjonslisten fikk inn 2, og den nye Bønnelista tok et mandat på bekostning av dem. Nå kan jeg glede meg over at Åpen Folkekirke Borg vil bli representert av bra folk: Veteranen i bispedømmerådet, Karin-Elin Berg, avtroppende Ordfører i Skedsmo Ole Jacob "Jacken" Flæten, teologistudent Helene Lunder Eriksen og ikke minst ungdomskandidaten Aksel Reuben Eriksen.
På landsbasis fikk vi et knapt flertall av de som skal delta på Kirkemøtet fra lekfolk. 39 til Åpen Folkekirke (tilbake 3 mandater) 29 til Nominasjonskomiteen (tilbake 6 mandater) og Bønnelista (9 nye mandater i deres første valg). Blant ansattrepresentantene, prestene og biskopene, 11 av hver, så er det også et liberalt flertall. Noen få liberale fra nominasjonskomiteen vil også stemme med ÅF i mange saker. Så det vi oppnådde med forrige valgseier, å innføre liturgi for likekjønnede par, er trygget selv om det nå finnes en kirkegruppering som går til valg på å reversere dette. På den annen side, at motsetninger engasjerer seg, og må forsøke å løse det Den norske Kirke sine problemer og muligheter sammen. Så vidt jeg forstår, foregår det svært mye godt arbeid på tvers for alle grupperingene.
Det er sikkert mange som synes dette Kirkedemokratiet er noe rart noe. Men etter at Kirke og Stat skilte lag for noen år siden, så må noen andre enn Regjeringen ta beslutningene for Kirken. Og da, som alle andre sammenhenger, så er det demokrati som fungerer. Demokratiet blir bare bedre nå som enda en gruppering har mulighet til å både tale sine synspunkter, og delta i arbeidet, for vi har jo et felles mål også.
Det er jo mulig å gjøre andre kule ting enn å la likekjønnede par få gifte seg i Kirken. F. eks. kunne jeg tenke meg om man så på liturgi for transpersoner også. Der man kunne få markere nytt kjønn og navn. Eller forbønnshandling. Det har de i den Anglikanske kirken borti England, så det burde vi også fått til i Den norske Kirke. Og masse annet som kunne gjort Kirken relevant og bra for alle mennesker. For i valgkampen har jo Bønnelista også lagt vekk på at de ønsker at Kirken skal gjøre det den er best på, å være kirke. Spre evangeliet, og være til for menneskene. Det kan Bønnelista tilføre diskusjonene.
Men så var det dette med "hjertesakene" mine da. Nemlig at jeg mener at det som skal foregå i kirkene, ikke må foregå på det tidspunktet "folk flest" ikke har stått opp eller kjenner dagen derpå. Med andre or "Mer action i kirken når folk er våkne". (for et slagord) :-) Og så det med begredelig musikk i kirken. Ja da, salmehaugen inneholder mange skatter. Men så er det dette med.... orgel. Må det alltid være orgelmusikk? Altså, alle veit jo at det eneste bra som noengang har vært spilt på et orgel, er når Jon Lord trakterer tangentene på en av Deep Purple sine mange plater. Det var jo fett. Og hva er i veien med klassisk line-up? Altså vokalist, gitar, bass og trommer. Det funker ALLTID bedre enn orgel, unntatt om line-up'en består av et dansband. Som Lasse Stefans.
Så kanskje jeg skal forsøke å få til disse tingene på en litt lavere level, for å snakke dataspill :-) Der kan jeg kanskje få gjort noe med dem. I alle fall, jeg tror at ved neste Kirkevalg, om 4 år, så kan jeg jo stille til valg i menighetsrådet her i Dalen. Det kunne være moro å gjøre noe som ikke krevde langveis kjøring også :-)