fredag, februar 03, 2023

Appell holdt på Regnbueplassen, Oslo, 3. februar i anledning Helsetilsynets umenneskelige handlinger

 

Statsforvaltere svikter transpersoner. Igjen. 

Helsedirektoratet svikter transpersoner. Igjen.

Helsetilsynet svikter transpersoner. Igjen. 

Helsevesenet svikter transpersoner. Igjen. 

Norge svikter transpersoner. Igjen. 

Noen helhet i helsetilbudet har vi aldri hatt. Nå er tilgjengeligheten ytterligere innskrenket, og verdigheten er tatt fra oss for lengst. 

Måten det norske samfunnet, det norske helsevesenet og de som skal være våre kontroll- og rettsinstanser oppfører seg ovenfor transpersoner som pasienter på, er forbi det humane.

Dette er umenneskelighet satt i system. 

Jeg heter Elin Stillingen og i dag får jeg lov å representere PKI – Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens. 

Alle som noen gang har vært på NBTS på Riksen, vet at den sjappa har det dårligste ryktet av alle sjapper i noen bransje vi noen gang har vært borti. All venting, portvokting og manglende rettsikkerhet de bedriver der, gjør friske folk syke. Hos Espen Esther, så spør hen første gang jeg har time: «Hva kan jeg gjøre for deg?» Jeg fikk trygg og god hjelp, og ikke minst opplevde jeg verdighet.

Jeg gikk igjennom portvoktingen hos Riksen, har fått diagnose. Fordi jeg kunne møte opp og vite at jeg ikke behøvde å vente på helsehjelpen. Det ga meg tålmodighet, livsglede, og hver dag etterpå, har vært bedre enn den forrige. Selv dårlige dager.

Vi står her i dag på grunn av Esben Esther. Først og fremst fordi Esben Esther har gitt oss muligheten til livet. Mange av oss hadde ikke fantes om det ikke var for Esben Esther. Men vi står her også, fordi Helsetilsynet løper uredelige ærend og har fratatt Esben Esther legelisensen. Et 42-siders vedtak som ikke henger på greip. 

Der finnes ikke en eneste pasient som har klaget på Esben Esther. De klagene som Helsetilsynet har lagt til grunn er klager fra pårørende som ikke ønsker at deres familiemedlem skal ha tilgang på helsehjelp. Fra fastleger som påberoper seg å ikke ha kompetanse til å selv yte helsehjelp til transpersoner, men samtidig mener at de har nok kompetanse til å påstå at Esben Esther gir “feil behandling”. Helsetilsynet har valgt å ikke høre på pasientene, å ikke høre på fagfolk nasjonalt og internasjonalt, men heller vektlagt stemmene til folk uten kompetanse eller erfaring på fagområdet.

Helsetilsynet har gjort seg selv til verktøy for transfobiske familiemedlemmer som ønsker å straffe Esben Esther for å ha gitt nødvendig og riktig helsehjelp til familiemedlemmer de skulle ønske ikke var trans. Helsetilsynet har gjort seg selv til verktøy for de kreftene i forvaltningen som ønsker å frata transpersoner helsehjelp, rettigheter og verdighet. 

Vi har alltid visst at transpersoner i Norge ikke har pasientrettigheter, spesielt ikke-binære, men nå har Helsetilsynet erklært at vi ikke har pasientsikkerhet heller. Det oppleves som at Helsetilsynet ønsker å straffe Esben Esther for at hen har hjulpet så mange transpersoner. Og staffe transpersoner for å ta imot hjelpen helsetilsynet nå vil frata oss.

Resultatet: Transpersoner vil skaffe seg behandling på svartebørsen. Mange er nå usikre på om igangsatt behandling vil avbrytes. Ikke-binære har ingen steder å få hjelp.



Vi står her i dag på grunn av Esben Esther. Vi står her i dag fordi Esben Esther har en helt unik mengde kunnskap, kompetanse, klokskap, medmenneskelighet og verdighet. Både i norsk og internasjonal skala er Esben Esther en lege som burde hylles for det enorme arbeidet hen har gjort for flere utsatte pasientgrupper, for alt hen har publisert av artikler på kjønnsinkongruens, for den kliniske erfaringen hen deler av, for all kunnskapen hen ønsker å videreformidle. 

Hadde ikke umenneskeliggjøringen vært satt i system i det norske helsevesenet, i det norske samfunn, så skulle vi stått her i dag for en avduking av statue av Esben Esther, klappet for en gate oppkalt etter Esben Esther, jublet for medalje til Esben Esther. Det er den behandlingen hen fortjener og skulle hatt.

Men vi står her i dag, fordi nok en gang har umenneskeliggjøringen trumfet i helsevesenet og forvaltningen, og nok en gang har vi transpersoner blitt sviktet. 

søndag, desember 25, 2022

25. desember

Mange transfolk har en ekstra fødselsdag hvert år. Min egentlige er i april, og i året som har gått har jeg faktisk rundet de 50, og er ikke lei meg for det, og siden da har jeg faktisk blitt over 50 ½.

De siste årene før det skjedde, så sa jeg alltid: «Jeg har forhåpentligvis levd 2/3deler av livet, og akter å få den siste 1/3delen til å bli den beste». Det er på grunn av den andre fødselsdagen, som er 15. mai 2020. Fra den dagen har jeg levd som meg selv. Hver dag, Hvert minutt. Hver gang jeg puster. Alt det fordi jeg bare begynte å være kvinne hver dag. Før denne dagen hadde livet handlet om å overleve, fremfor å leve, de siste 40 årene.

Som synlig kvinne er jeg altså 31 måneder. Hendelser i barndommen som 8-åring, har når jeg reflekterer over dem, fått meg til å erkjenne at jeg nok var jente allerede da. Tilværelsen som usynlig kvinne, varte altså i nesten 40 år. Dette var ikke å leve, men å overleve.

Noen andre transfolk har en annen fødselsdag, nemlig dagen man endelig fikk begynne på hormonserstatningsterapi (HRT). Den tredje fødselsdagen min er altså 3. november 2020. Den er det også god grunn til å feire, da skaden fra å vokse opp i et samfunn som tvang meg til å gjennomgå helt feil pubertet, nå bedres hver eneste dag. Selvfølgelig er dette ikke et mirakel, fordi skaden allerede skjedde når jeg var ung. En viss bitterhet over hva jeg har måttet gjennomgå, har jeg jo, og gjør at jeg har kjempet hardt som aktivist for at unge transfolk skal få slippe mins skjebne. Slik sett, er jeg 26 måneder.

Mange transfolk og andre skeive, har enda en fødselsdag, og det er dagen man kom ut av skapet. Jeg er ikke helt sikker på hvilken augustdag i 2016 det var jeg bare gikk som meg selv på Jokerbutikken i Gan og kjøpte mjølk. De neste dagene reiste jeg rundt og fortalte venner og kjente hvem jeg var. Jeg trodde hele kom-ut prosessen var ferdig i desember samme år, da jeg kom ut på arbeidsplassen. Jeg holdt en stor fest på et lokale her i bygda for å feire. Slik sett er jeg 6 år som åpen transperson.

I juli 2018 ble jeg for første gang utsatt for offentlig transfobi. Jeg hadde opplevd transfobi tidligere også, i form av tilrop, drittslenging, uønsket oppmerksomhet ute på byen, samt et overfall og trakassering av en guttegjeng mens 200 mennesker var vitner, og ingen grep inn eller hjalp meg. Alt dette skjedde meg da jeg var i skapet. Men å bli hengt ut på nettet med masse avisskriverier skjedde heldigvis etter jeg hadde kommet ut. Men det det var da jeg fikk erkjennelsen Tor Ada beskriver i filmen «Ikke-binær»: Det er umulig å ikke bli aktivist når man er synlig som transperson.» Det var i disse årene fint, å synlig kunne være det, og ta igjen. Som aktivist er jeg altså 4 ½ år.

I dag er det et halvt år siden jeg forsto at jeg kom til å få fortsette å leve.

På gulvet på puben Per på hjørnet var jeg overbevist om at jeg skulle dø, og oppdaget til min forbauselse, at jeg var klar for å møte Jesus. Jeg overlevde. I dagene etterpå var jeg ikke i vater for å si det sånn, og har vel egentlig ikke vært det siden.

Hvordan faen kan folk gå rundt på gatene. Hvordan kan dem smile, le, drikke på uteservering, synge bursdagssangen midt i gata. Hvorfor er det ingen som ikke var der eller kjenner noen som var der, som bryr seg? Hvorfor går alle bare videre. Jeg går med all smerten og tårene og sinnet på utsiden gjennom gatene og på T-banen og har lyst til å skrike. Høyt!! (FB-posting på ettermiddagen 25. juni).

Og jeg opplever det slik enda. Ingen som ikke var der kan noen gang forstå. Folk er fremdeles som før, de som forfekter anti-woke har i alle fall ikke mistet ytringsfriheten fårråsirresånn, og i alle fall ikke mens jeg er tilstede.

Skuddene 25. juni tok veldig mye fra meg. All tro på at situasjonen for transfolk kom til å bli bedre forsvant. All tro på at den skeive bevegelsen bryr seg om transpersoner forsvant. I den såkalte regnbueparaden og blant tusenvis av mennesker på Kontraskjæret etterpå følte jeg meg ikke som en del av «regnbuen», og har ikke gjort det etterpå. Jeg som har kjempet for alle skeive folk, men føler slettes  ikke at alle skeive folk kjemper for meg, tvert imot ser jeg at mange skeive ikke det spøtt bedre enn andre cisfolk. 

Jeg forsvant ned i et svart høl i flere måneder før jeg klarte å komme meg opp på kanten igjen. Jeg er tilbake igjen hos hodekrymperen, og det har hjulpet mye. Men jeg er ikke den samme som «slo opp» med han for over et år siden,

Jeg orker ikke være lenger være aktivist. Jeg er redd hver dag, og må kjempe for å klare å gå ut døra. Jeg gjør det kun fordi de økonomiske konsekvensene av å ikke være i jobb ville vært katastrofale. Pussig nok har jeg, mens det har var på det verste, hatt litt suksess på jobben også, for den er omtrent den eneste jeg klarer å konsentrere meg om for tiden. I helgene orker jeg nesten ikke å ha noe med noen å gjøre, da jeg er utslitt fra å prøve å oppføre meg pent på jobben. Jeg drikker ikke alkohol, fordi jeg føler at jeg alltid, uansett hvor jeg er, selv hjemme, må kunne sette meg i bilen og kjøre vekk. Jeg bor alene, er alene. Jeg tvinger meg selv til å kjøpe konsertbilletter, slik at jeg har et mål for å komme meg ut. Er jeg sosial, er det fordi jeg allerede har gått ut døra. Men 6 av 7 kvelder og dager sitter jeg bare hjemme uten å snakke med noen. 1. juledag er altså en dag som alle andre dager. 

Det er et ½ år siden ting ble som de 40 usynlige årene. Jeg er tilbake til å overleve, ikke å leve.


torsdag, november 17, 2022

Til Hylekoret

Til alle som nå hyler "KRENKA!!!" når de leser om Atle Antonsens dritt-oppførsel.

Fordi hvite middelaldrende menn ikke kan si neger lenger. Fordi melaninrike kvinner som våger å delta i samfunnsdebatten og attpåtil er frekke nok til å være muslimer, må settes på plass gjennom trusler og hets.
En annen ting, er hva vi som tilhører minoriteter gidder å anmelde. En undersøkelse med mange tusen respondenter blant skeive viser at hele 30 prosent av de skeive respondentene i politiets nye lhbtiq+undersøkelse at de har svært lite eller ganske lav tillit til at politiet ivaretar behovene til lhbtiq+innbyggere i Norge. I 2021 oppga 80 prosent av den generelle befolkningen i Oslo at de har tillit til politiet.
I Politiets egen gjennomgang av noen sentrale funn fra undersøkelsen kommer det også fram at 40 prosent oppgir å ha blitt utsatt for hatkriminalitet, men at kun 8 prosent av disse har anmeldt hendelsene. Kun 30 prosent av alle respondentene svarer at de vil anmelde hatkriminalitet i framtiden.
Jeg er ganske sikker på at Sumaya Jirde Ali, ikke har anmeldt mye annet, fordi det automatisk utløser alt fra dødstrusler til hets. Det har hun vel fått til gangs nå.
For å dele litt av min egen erfaring som transperson:
Jeg følte meg slettes ikke "krenka" da to menn overfalt meg når jeg gikk gjennom Oslos gater på vei til hotellet etter en hyggelig tur på byen. Jeg følte meg redd. Eneste grunnen til at jeg slapp fra det med skrekken, var at jeg rakk å knuse nesa på han ene så han gikk i bakken, og klarte å skremme han andre når han så hva som skjedde med kompisen.
Dette anmeldte jeg ikke.
Jeg følte meg slettes ikke "krenka" da jeg to uker etterpå sto sto som en av 300 mennesker på Haugenstua stasjon og venta på "buss for tog". Jeg var livredd, da en gjeng med innvandrergutter sto og trakkaserte meg på det groveste. Jeg var ikke redd guttene egentlig, men det som skremte meg var at 300 voksne mennesker sto og så på og ingen hjalp meg, eller grep inn på noe vis.
Dette ble heller ikke anmeldt.
Jeg gikk ikke ut døra som meg selv på 5 år etter det. Før det regnet jeg meg selv om en av de tøffeste transpersonene i hele landet, fordi jeg fritt hadde gått ut så mye jeg ville, og gjort utrolig mye gøy, som meg selv. Frem til disse hendelsene, kjente jeg meg godt igjen i det Sumaya Jirde Ali skrev på Facebook om hvordan det var før den nå anmeldte hendelsen:
"For tre uker siden var jeg og Cathrine Linn på et utested. Vi hadde vært hjemme hos henne og pratet og kost oss slik gode venninner gjør. Etterpå gikk vi nedover gaten, hånd i hånd og med lange smil, på vei til et utested jeg ikke hadde vært på før.
Det var en sjeldent vakker kveld. Jeg var med min venninne, jeg så meg ikke rundt slik jeg alltid gjør, og jeg kjente ikke på utsatthetsfølelsen som finnes i meg og som uforberedt kan komme til syne. Mens vi gikk nedover gaten var jeg verken muslim eller svart, jeg var bare en ung, fri kvinne i usedvanlig godt humør. Jeg tror sorgen etter hendelsen er mest knyttet til dette. Til det faktumet at jeg nærmest blir straffet for å slippe taket og slappe av i offentlige rom."
Jeg ble senere hengt ut av en transfob "feminist" (hun er ikke feminist for å si det i klartekst, men et simpelt og hatefullt menneske) som en overgriper for hennes flere tusen følgere i sosiale medier.
Heller ikke da orket jeg å anmelde det.
Jeg er stolt av at Sumaya Jirde Ali orker og tør.

mandag, oktober 03, 2022

Et skikkelig dritt-leserbrev (Indres nettutgave 3.10.2022)

Jeg er rimelig skuffa over at Indre Akershus Blad setter på trykk et leserbrev som både er transfobisk, inneholder faktafeil om hva såkalt rosa kompetanse er, om transpersoner og ikke minst fremmer en konspirasjonsteori som kan koste folk livet. Når levde liv av Henry Michael Ødegaard karakteriseres som en ideologi, gjør han livet til oss skeive vanskeligere.

Når det gjelder forslaget om unisex-toaletter, så står det i utkast til kommunedelplanen: «Tilby unisex toalett og/eller garderober på alle relevante kommunale bygg/arenaer.» Det står ikke at alle kjønnsdelte toaletter nå ikke skal være kjønnsdelte lenger. Store toalettanlegg med mange båser, vil nok forbli slik, av praktiske og økonomiske årsaker. Der det er enkeltoaletter, så er det nok lettere at disse ikke blir kjønnsdelte. Nesten alle kvinner jeg har snakket med om det, ser åpenbart fordelen med det, nemlig at langt flere toaletter blir tilgjengelig for dem. Ved Universitet i Oslo, så har alle bygg minst ett kjønnsnøytralt toalett. I tillegg er det bestemt at alle nybygg og ombygninger ved universitetet skal ha en fordeling på 33 prosent hver for kvinner, menn og kjønnsnøytrale.

For min del er jeg langt mer begeistret over den andre delen av forslaget, nemlig at det skal tilbys garderober som f.eks. jeg også kunne benyttet. Slik kroppen min er på det nåværende tidspunkt, ville jeg følt meg ukomfortabel i damegarderobe, og jeg er da utelukket fra å f.eks. kunne benytte Bjørkebadet. Østfoldbadet i Askim har for øvrige praktiske løsninger for dette. Min arbeidsplass har en fin ordning med trening i arbeidstiden, som jeg som den eneste ansatte, ikke kan benytte meg av, fordi det ikke finnes garderobemuligheter for meg. At vi er få, skal vel ikke bety at vi ikke får benytte oss av offentlige tilbud?

Hva sier så forslaget om såkalt rosa kompetanse? 2 tiltak: «Kompetansehevingstiltaket Rosa kompetanse gjennomføres for ansatte i Aurskog-Høland kommune» og «Oppfordre idretten og øvrige fritidsorganisasjoner om å gjennomføre «Restart fritid» og «Rosa kompetanse» for økt inkludering.»

Hva er Rosa kompetanse? Det er en fagavdeling i Foreningen FRI og det de tilbyr er: «faglig bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold til skole- og barnehagesektoren, barnevernet, helse- og sosialsektoren, politi- og påtalemyndighet samt alle deler av arbeidslivet. Kompetansehevingen som tilbys er tilpasset ditt arbeidssted og dine behov. Gjennom relevante eksempler fra din arbeidshverdag tilbyr vi motiverende og bevisstgjørende kurs om kjønn, seksualitet, identitet og normer. Rosa kompetanse møter kursdeltakerne med utgangspunkt i at de aller fleste ønsker å gjøre en god jobb

Kursingen omfatter altså både kjønns- og seksualitetsmangfold. Med andre ord, ikke spesielt misjonerende, og selve tiltaket, vil aldri møte barn. Men barn kan nå risikere å møte gode flotte kommunale ansatte eller folk i idrettslag som kan ha peiling, enten det gjelder et barns kjønnsidentitet, eller om et barn har homofile foreldre. Noe av det fineste jeg har gjort, etter jeg kom ut, var å få holde foredrag for A-H Idrettsråd. Selv møtte jeg aldri noen slike mennesker mens jeg «sonet» de 9 årene jeg gikk på Aurskog-Høland kommunes skoler. Det kunne jeg trengt, jeg som jente som måtte skifte i guttegarderober, der jeg opplevde ting som var så forferdelige, at jeg sto ved et stup i Mokollen minst en gang i uka i hele oppveksten og lurte på om det ikke ville vært lettere å bare hoppe.

At transpersoner, kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er noe reelt og ikke en «ideologi» kan Ødegaard selv lese i Verdens Helseorganisasjon (WHO) sin diagnosemanual ICD. Siste utgave, nr 11 i rekken, slår fast at transpersoner ikke er syke, og aldri har vært det heller. Alt om trans er nå flyttet over i et nytt kapittel om kjønnslig helse, og beskriver hva god helsehjelp for oss er. Det er et mikroskopisk mindretall som «angrer» sammenlignet med de som ikke gjør det. Tallene for antallet som angrer på f.eks. en kneoperasjon (33 %) eller å få barn (7 %), er langt høyere. En 99 % suksessrate ville jo for nesten enhver annen behandling vært å anse som et mirakel. Vi som har vært i transmiljøet lenge, vet at de fleste såkalte «angrere», angrer fordi samfunnet fremdeles var like transfobt, evnen til å passere som kjønnet en ønsket gjennom helsehjelpen økte ikke nok til å gå under radaren, eller familie og omgivelser ble ikke mer aksepterende enn før man fikk helsehjelp. Eller man simpelthen tenkte seg om, og fant ut at man likevel var cisperson.

Ødegaards feilkjønning av gutter som ble tildelt kjønn som jente ved fødselen er nå en ting. En annen ting er påstanden om det det skal være en eksplosjon av disse som får helsehjelp, er helt feil. Det er nøyaktig like mange, år etter år av begge fødselskjønn. Forskjellen er bare at de som fikk tildelt kjønn som jenter ved fødsel, kommer ut av skapet langt tidligere enn dem som fikk tildelt kjønn som gutter. Det er bare å lese årsmeldingene til behandlingsmonopolet og legge sammen tallene hvert år over hvem som henvises før og etter fylte 18 år. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at grunnen til at så mange flere unge enn tidligere kommer ut, er at samfunnet er langt mer åpent og mangfoldig, mindre transfobisk, og at de unge ser at andre har kommet ut og at det har gått bra med dem. I min oppvekst «fantes» vi ikke. Måten det argumenteres med «smitte» er den samme som ble brukt om homofile for lenge siden.

At transpersoner eksisterer er for øvrig ikke noe nytt. Jeg kan forsikre Ødegaard om at jeg har tenkt mye på dette de siste 42 år. Jeg kjenner for øvrig flere transpersoner som har passert de 80. Vi er ingen ideologi, men levende mennesker, med levde liv, som helst ser at yngre bør få et bedre liv enn det vi fikk.

Det er sikkert mange som mener at jeg ønsker at Indre burde sensurere slike leserbrev. Det mener jeg ikke. Det jeg mener er at man aldri burde latt leserbrevet stå på trykk. Det er ikke sensur, men en redaksjonell avgjørelse. Når jeg skriver kronikker i avisen Vårt Land, blir jeg alltid faktasjekket før jeg får det på trykk. Jeg vet at Indre hver eneste uke får leserbrev som det ville være uansvarlig å trykke, eller som ville ført til at Indre havnet i Pressens Faglige Utvalg, og som derfor aldri kommer på trykk. Manglende anstendighet er årsaken til at avisen jeg trodde var min, har mistet en abonnent.

mandag, februar 21, 2022

Den som lar seg intervjue av små lokalaviser, kan havne i stygge kommentarfelter i andre aviser.

Den som lar seg intervjue av Indre Akershus Blad, kan finne seg selv omtalt svært negativt i kommentarfeltet i andre aviser.

Her om dagen hadde jeg et hyggelig og tilfeldig møte med en av Indres flinke journalister, da han støtte på meg utenfor en lokal bensinstasjon, og spurte hva jeg synes om de høye drivstoffprisene på stasjonen den dagen.

Det var en veldig hyggelig prat, og vi prata så lenge at det ble en egen sak da ingen andre ville stoppe på stasjonen for å fylle med de prisene som da var aktuelle. Det var også hyggelig å få delta i offentligheten, om noe som slettes ikke handlet om transfolk, pride og å være skeiv. Det har egentlig ikke skjedd meg på mange år, og det settes pris på av en skattebetalende velger og bilist.

Men det er noe man bør vite, om man snakker med Indre. Det er at avisen deler saker med andre lokalaviser i andre distrikt innen Amedia-konsernet. Disse avisene setter ofte inn slike saker i nettutgavene sine, og med Facebookposting, som folk kommenterer på.

Indres Facebook-post fikk kommentarer fra en og annen elbilskeptiker, og det er det lov å være, etter min mening.

Jeg sa det bare som det var, at jeg var fornøyd med min bil. Miljø ble for øvrig ikke nevnt med et ord i verken samtalen, eller artikkelen, men det er klart mange folk tror man er en MDG-hippie bare fordi man kjører elbil.

Det kan jeg for øvrig avkrefte at ikke er tilfellet. Jeg har valgt bort dieselbilen min og kjøpt en billig elbil for å ha en mer forutsigbar biløkonomi, og den ble bestilt samtidig med at strømprisen skøyt i været. Ny bil passer også for oss som er noen bilmekaniske analfabeter, utover å fylle spylevæske og skifte hjul hver vår og høst.

Diskusjonen i Indres kommentarfelt, ble bra, saklig og ingenting å utsette på. Dette er sannsynligvis fordi så mange lokale vet hvem jeg er, og dermed finner frem folkeskikk og sakligheten sin.

I helgen møtte jeg tilfeldigvis en person fra nabodistriktet der Glåmdalen er lokalavis. Vedkommende viste meg at samme saken var kjørt der, og kommentarfeltet ble noe ganske annet når de kjørte Indres sak.

Høydepunkter fra kommentarfeltet:

  • Men i det minste har hun hjulpet flere barneslaver ned i koboltminene, det er alltids noe.
  • Glemte å sjekke strømprisen og hvor liksom miljøvennlig en elbil er du da?.. stakkars folk...

I tillegg var det en direkte feilkjønning av meg, og mange flere der jeg tillegges meninger jeg nødvendigvis ikke har, eller i det minste ikke har uttrykt. Og det er visst greit å mene at man er en idiot også. Ikke særlig hyggelig, og noe jeg ikke hadde visst om, uten dette tilfeldige møtet.

At kommentarfeltet kan være kjipt, er jo ikke noe nytt. Særlig dersom man for eksempel har tatt til orde orde for at transpersoner har menneskeverd og rettigheter, de også. Jeg kjenner mange som lever med konstante trusler mot dem selv, eller ungene sine.

Kommentarfeltet gjør at få transpersoner tør å bruke ytringsfriheten. Jeg har stort sett sluppet unna trusler eller regelrett ønsker om at jeg skal dø, men jeg vet om mange som ikke er så heldige. Selvsensuren er derfor sterk. Jeg bruker tastaturet kun når jeg tror det er noen vits i at jeg ytrer meg om noe. Aldri når det ikke er helt nødvendig. Aldri uten at en mening betyr noe for noen. Aldri dersom jeg tror at jeg også vil oppleve dødstrusler.

Man lærer jo med tiden, og mitt tips er at man bør få Indre til å garantere for at saker ikke legges i andre aviser, i alle fall om man vil slippe et stygt kommentarfelt man umulig kunne vite man var omtalt i.

tirsdag, januar 25, 2022

Er ytringsfriheten truet?

Interesant lesning i Dagsavisen av debattredaktør Selma Moren:

Nå er det et år siden J.K. Rowling-debatten stormet, etter at forfatteren skrev om transpersoner på Twitter. Og jeg synes fremdeles det er et veldig godt eksempel på hvorfor «bekymring for ytringsfriheten» kommer så skeivt ut i denne sammenheng. For mens debattanter uttrykket bekymring for sinnet mot Rowling i beste sendetid, snakket jeg med transpersoner som takket nei til å skrive kronikk eller delta i debatt – fordi de opplever å bli truet på livet når de gjør det. 

Men ingen medieviter eller debattant gikk ut og sa noe om det.
Selv har jeg jo ikke skrevet for Dagsavisen, bortsett fra når jeg fikk tilsvar etter at Kari Jaquesson i et av avisens koseintervjuer bagatelliserte at hun hadde lagt ut masse bilder av meg for sine hundrevis av følgere og beskylt meg for å være en overgriper. Jeg angrer litt på det, jeg burde i stedet ha klaget inn Dagsavisen for PFU for å f.eks. ikke ha gitt meg samtidig tilsvar. Men jeg lærte en del av hele den saken. Hvor slitsomt og jævlig kommentarfeltet kan være, for ikke å snakke om oppmerksomhet fra media, når det raste som verst var det rimelig mange telefoner som jeg rett og slett ikke våget å ta. Til slutt var jeg dum og tok telefonen, og måtte stille opp i et intervju hos en avis, hvis ikke hadde de bare kommet til å skrive om saken uten at min side hadde kommet frem. Det var forferdelig å i media måtte forsvare meg mot et forferdelig menneske, som jeg aldri noensinne hadde hatt noe med å gjøre bortsett fra den gang hun var på jobben min og pusha treningsvideoer og jeg var i samme lokalet uten å snakke med henne. Min kroniske fysiske sykdom ble verre i en periode når stresset var på det verste.

Heldigvis "forsvant" saken, helt til det koseintervjuet dukket opp. Dessverre blir jeg aldri kvitt denne saken, for den ligger til evig tid i nettavisen, og eneste grunnen til at jeg orker å snakke om den i det hele tatt, er at den kommer opp om man googler meg. Det har også begrenset mitt liv en del, f.eks. har jeg ikke søkt jobber i en periode jeg burde skiftet jobb, da arbeidsgivere tross alt googler jobbsøkere.

Siden har jeg brukt tastaturet en del, også for transsaken, og har vært noe i media på reportasjeplass også. Men jeg er ytterst forsiktig. Både med hva jeg måtte ytre meg om, og hvor ofte, og ofte er nattesøvnen dårlig til jeg ser om avisen har skrudd på kommentarfelt eller ikke. De jævligste kommentarfeltene i Norge tilhører faktisk Nettavisen og Teknisk Ukeblad. Hos sistnevnte deltok jeg jeg i en reportasje om hvor fint det kan gå, å komme ut av skapet på jobben, og om en ny levekårsundersøkelse som viste at transpersoner på så mange indikatorer har det mye verre enn den øvrige befolkningen eller for den del homofile. En stund etterpå, så ringte jeg journalisten og måtte si at: «Hadde jeg visst hvordan kommentarfeltet i TU er, så hadde jeg aldri stilt opp i reportasjen».

Kommentarfeltet gjør at få transpersoner tør å bruke den ytringsfriheten Selma Moren skriver at spesielt unge menn er bekymret for i en undersøkelse. Jeg har stort sett sluppet unna trusler eller regelrett ønsker om at jeg skal dø, men jeg vet om mange som ikke er så heldige. Selvsensuren er derfor sterk. Jeg bruker tastaturet (og sjelden stemmen, for den brukes automatisk mot meg) når jeg tror det er noen vits i at jeg ytrer meg om noe. Aldri når det ikke er nødvendig. Aldri når det ikke kan bety noe for noen. Aldri dersom jeg tror at jeg også vil oppleve dødstrusler. 

Et problem i meda er at mens transfober får ytre det utroligste offentlig, f.eks. om en transkvinne har penis eller ikke, kommer på trykk. Helt OK ifølge PFU. Og det gjøres sjelden noen som helst form for faktasjekk for de mest utroligste påstander som frembringes. Mens de få transfolkene som tør å ytre seg (hurra for at de tør når de er garantert dødstrusler) blir gjenstand for faktasjekk. 

Norges beste debattredaktør heter Dana Wanounou og i avisen Vårt Land har jeg på oppfordring fra henne skrevet flere kronikker. Hun har tatt dem på alvor, og diskutert tekstene med meg før de har havna på trykk, men også kjørt faktasjekk. Det gledelige er at det selvfølgelig kom beskyldninger fra transfober i kommentarfeltet der de nærmest forlangte at hun skulle gjøre det, når det faktisk ble gjort.

tirsdag, november 30, 2021

Når stemmen ikke stemmer. Hysj!!!

Det jeg skriver nå, er det vanskeligste og mest personlige jeg noen gang har skrevet på bloggen. Det handler om det verste i livet mitt. Stemmen min. Mitt svake punkt. Ikke noe annet har blitt brukt så imot meg, ofte som ren hersketeknikk, eller for å gjøre meg liten, eller å ha det moro på min bekostning. Og ja, folk i transmiljøet suger. 

Hva er det egentlig med med stemmen min?

For den som leser dette, og som aldri har hørt meg «live», så kan jeg fortelle at jeg har en kraftig stemme. Den høres. Og jeg har alltid fått kjeft og blitt bedt om å bruke innestemme. Av voksne når jeg var barn, og f.eks. av tilfeldige pub- eller restaurantgjester som voksen. Ja, det stemmer, jeg har fått masse kjeft av voksne folk og ansatte på diverse serveringssteder, hele mitt voksne liv. Stemmen er så kraftig at jeg hadde gjort meg godt som politiker eller diktator, om det ikke var for at jeg suger når det kommer til å juge, og sånn stort sett synes det er godt å bo i et demokrati.

Forleden leste jeg om en transperson som ikke fikk hjelp av NBTS på Rikshospitalet, fordi hen hadde selektiv mutisme. I oppveksten lurte mange ganger på om jeg skulle holde kjeft for alltid. Det har vært nære på. Jeg kjenner forresten andre transpersoner, som i oppveksten fikk så mye kjeft av lærere for stemmen sin og «feil» dialekt, at de holdt kjeft resten av skolegangen.

Helt klart, man kan lure på om jeg i oppveksten la meg til den stemmen jeg har, som nok en spiker i skapet. Det har vært like mye dritt å få både før og etter stemmeskiftet som ble påført meg når jeg ble tvunget til å gjennomgå feil pubertet. Etter jeg hadde sonet ferdig i straffen i Helvete (også kjent som Bråte barneskole og Bråte ungdomsskole) i 1988, et sted som var så jævlig for meg at jeg aldri har orket å gå på noen form for jubileer, så endret jeg noe taktikk. I stedet ble det til at jeg jeg på mange måter ble klassen klovn, når jeg kom på videregående. Da kunne stemmen faktisk være en fordel. Det er noe jeg har fortsatt med i mitt voksne liv også. Klovneriet har selvfølgelig vært underholdene for mange, og gjort det å f.eks. være toastmaster lett.

Den er jammen berømt og beryktet

Men jeg hater det at jeg er mer berømt for stemmen, og at den og latteren min oppigjennom har blitt nesten mer kjent enn meg selv. Jeg har vært fæl med meg selv, og sagt når jeg skal snakke offentlig, at «jeg har aldri trengt en mikrofon i hele mitt liv. En høgskolelærer på Bibliotekutdanningen kalte «han» for «Stilleste gutten på lesesalen». Jeg har som nevnt tidligere fått masse kjeft fra folk jeg ikke kjenner på offentlige steder for stemmen. I diskusjoner, så kommenterer folk stemmen min, i stedet for argumenter. I 40 år har jeg forstått at jo mer noen er uenige med meg, jo lettere er det å kommentere stemmen min fremfor argumenter, vært en kjærkommen hersketeknikk.  

Det er transmiljøet som er aller verst faktisk. 

Men jeg får så mange kommentarer på stemmen hele tiden, fra alle som noensinne møtte «han», eller møtte meg når jeg var i skapet, at jeg nesten ser på det som en endeløs rekke med mikroaggresjoner. Det er fryktelig slitsomt, og jeg må hele tiden ta meg sammen for å ikke gi noen en velfortjent en på tygga. Og det er faktisk transmiljøet som er aller verst og hensynsløst. Jeg har til tider ikke orket å delta på sosiale treff for transfolk, fordi jeg vet at så fort jeg møter på noen jeg har kjent en stund, så er det å kommentere stemmen noe transfolk gjør i løpet av 30 sekunder fra jeg har åpnet munnen. Sist helg møtte jeg på julebord 2 personer jeg kun møter i forbindelse med dette julebordet. Den ene hadde jeg ikke sett siden før koronaen, den andre ikke på 5 år. Nr. 1: «Jeg kjente deg ikke igjen før du åpnet munnen». Nr 2: «Der er den Elin jeg kjenner».

Jeg var så nære å skjelle dem ut med den j…. stemmen de er så opptatt av at jeg nesten ber folk om å ryke og reise. Men dessverre har jeg fått så god oppdragelse at jeg ikke klarer det.

Ikke passerbar i dagslys, og knapt nok i måneskinn. 

Grunnen til at jeg skriver om dette nå, er selvfølgelig fordi jeg har tenkt over, og reflektert mye, i forbindelse med min transisjon. Både på fortiden, og fremtiden. Jeg har jo siden jeg kom ut, akseptert at jeg neppe på noen måte vil kunne passere i dagslys, de fleste vil «se» en mann i dameklær, eller ha kjent meg som «han» jeg lot som om jeg var, det meste av livet. Den erkjennelsen har hjulpet meg mye, og gjør at jeg har svært lite kjønnsdysfori sammenlignet med nesten alle transfolk jeg kjenner. Jeg klarer å gi blaffen, det viktigste er jo at jeg er meg, og at jeg kan leve som meg selv. Jeg har sluttet å bry meg med å komme ut for nye mennesker, jeg må ikke fortelle noen om fortiden min, enten det gjelder nyansatte på jobben eller tilfeldige folk jeg møter i selskap eller på jobbseminar.

Jeg er ikke særlig flink til å synge heller. Faktisk fikk jeg fyken fra et kor for en del år siden, men det er vel like greit når man er talentløs. Når man er 17 år er selvfølgelig drømmen å bli en rå og kompromissløs rockestjerne, nå er jeg 49 og en rå og kompromissløs arkivar.

Må jeg gjøre noe med stemmen min?

Likevel, stemmen er en sikker «giveaway». Men jeg orker ikke øve flere timer hver dag foran Youtube videoer, slik jeg vet mange gjør.  Jeg valgte derfor å melde meg på stemmeprosjektet «Trygg i eget utrykk», for å se om jeg kunne gjøre noe med den. I omtale av prosjektet sto det:

KURSINNHOLD: Vil du utforske stemmen din i en vennlig og oppmuntrende gruppesetting over tid? Her kan du øke tryggheten i eget stemmeuttrykk. Du kan få profesjonell veiledning fra gruppelederne og feedback fra andre deltakere. Du kan finne ut om du blir mer fortrolig med stemmen din slik den er, eller om du i tillegg trenger logopedisk trening for å legge om stemmen. Innhold: Stemme- og rytmelek, sang, improvisasjon og logopediske øvelser. Ingen blir presset til å gjøre noe de ikke vil selv. Det er frivillig om man ønsker å delta i individuelle forsknings-intervjuer i tillegg til selve kurset. 
KURSLEDERE: Ruth Eckhoff, musikkterapeut, Norges Musikkhøgskole (NMH) og Britt Bøyesen, logoped, team for stemmevansker, Statped, Hovseter.
ASSISTENT: Tobias D. E. Klaussen, masterstudent i musikkterapi, NMH.


Jeg har deltatt på videomøter i regi av prosjektet gjennom hele korona-perioden, og nå i høst har jeg vært med på et par fysiske samlinger. Det har vært moro, og ganske nyttig, og ikke minst tror jeg at jeg har forstått mer hva gjelder sangteknikk enn noen dirigent i de korene jeg har forsøkt meg i, noensinne fikk meg til å forstå. Men spørsmålet fra logopeden: «Hva vil du egentlig ha ut av dette prosjektet?», har vært en tankevekker.

Jeg lever jo av å være svær i kjeften. Jeg driver brukerstøtte for 100 ansatte, og har de siste årene hold kurs for alle sammen. Siden jeg ble «omregistrert» har jeg ringt noen hundre telefonsamtaler til diverse kontorer og firma. Ikke en gang på halvannet år har jeg blitt feilkjønnet på telefonen. Jeg lurer på hvorfor jeg slipper dritten med kommentarer til stemmen, eller å bli feilkjønnet. Kanskje er det fordi jeg vet at jeg er kvinne, og når jeg ringer og sier «Hei, det er Elin Stillingen, og jeg ringer fordi» og så legger frem ærendet mitt, så er det med overbevisning om at det er sant. Det går også bra når noen ringer meg, er ikke blitt feilkjønnet, selv fra telefonselgere.

Jeg har på en måte konkludert med at jeg ikke ønsker å øve i timevis hver dag, og at det ikke er noen vits i. Stemmen gir meg ikke noen stor dysfori, bortsett fra i møte med andre transpersoner som påfører meg dysfori. Og de kan alle ryke og reise. Eller i det minste ta seg en bolle. 

torsdag, oktober 14, 2021

Lille Jente

I dag har jeg sett en fantastisk film, den franske dokumentarfilmen Lille jente. Vakker, vidunderlig og ekte.


Hovedpersonen er Sasha, en liten jente som ble tildelt kjønn som gutt da hun ble født. Vi får møte familien hennes: mor og far, storesøster, storebror og lillebror, de 5 menneskene som elsker henne ubetinget. Det jo litt tilfeldig, men Sasha har jo et kjønnsnøytralt navn. Hun er en skjønn jente som man blir veldig glad i, i løpet av filmen.

Vi får innblikk i at prosessen med å forstå Sasha, og hvem hun er, og ikke minst ikke klandre seg selv for å ha fått et barn med kjønnsinkongruens, ikke har vært lett for foreldrene. Samtidig er det det som gir dem styrken, til å finne hjelp til Sasha, og å sloss mot en trangsynt rektor og lærere på skolen. De møter ikke opp når barnepsykologen kommer helt fra Paris for å forklare hva kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er, og får jo helt panikk når Sasha skal møte opp på skolen i 3. klasse som seg selv. Vi ser aldri disse, men får fortalt av foreldrene om hvor «vanskelig» det er å få forståelse. Det virket for øvrig som de andre barna på skolen hadde lite problemer med det.

Jeg har jo hatt en del kronikker på trykk i avisen Vårt Land, der jeg har forsvart transbarns rett til å utforske uttrykk, og å være seg selv. Sashas foreldre lar henne få leve i det uttrykket hun ønsker, og de ser hun er lykkelig. Jeg har advart om konsekvenser av å nekte barn dette, eller å påføre barn skam. Konsekvensen kommer gjerne når barnet er blitt voksen, og kan ha ødelagt et hvert godt forhold mellom foreldre og barnet, gjennom hele livet. «Tusen takk for at for at dere tvang meg til å leve som en annen enn den jeg var, fordi dere fryktet at dette bare var en fase, eller dere ikke trodde at kjønnsinkongruens er noe som eksisterer i virkeligheten, eller fordi dere fryktet hva andre mennesker måtte mene om dere fordi barnet deres ikke var som de fleste andre». 

Filmen er ikke påtrengende, eller har noen sterk slagside utover å vise at selv et barn som stikker seg ut i en fiendtlig verden, kan ha det godt med sine nærmeste på sin side.

Anbefales på det sterkeste.

mandag, oktober 04, 2021

Konverteringsterapi er ikke omsorg

I papirutgaven av Vårt Land i 28 septeber, har jeg en kronikk om konverteringsterapi. Det som er kult, er at debattredaksjonen der tok kontakt med meg, og ba meg om å skrive den. Det er tydelig at etter de samtalene jeg har hatt med debattleder tidligere, har hjulpet, når de leter etter transfolk som kan svare på angrep på transfolk.

av Elin Stillingen, transkvinne, aktivist og kristen. Medlem i Åpen folkekirke. 

Konverteringsterapi er ikke omsorg

KJØNNSIDENTITET: Bestemor bør ikke i fengsel, men hun bør jammen skjerpe seg.
En rekke medlemmer fra konservative valglister i flere bispedømmeråd skriver i Vårt Land (28.9) at de er imot Kirkerådets høringssvar om å forby konverteringsterapi, og imot at barn skal vernes mot mishandlingen dette innebærer.
Foran seg skyver de besteforeldre, foreldre og andre omsorgspersoner, og påstår at de kan havne i fengsel for å «hjelpe dem til å forstå at de er bra nok som den gutten eller jenta de er født som». Vel, er man redd for å straffes med fengsel eller bøter for å presse unge mennesker til konverteringsterapi (også av «sjelesorg»-typen) og hindre dem fra å være seg selv, så har jeg et godt råd:
Lar du være å utøve vold mot et barn, ja så får du ikke straff.
Et åpnere samfunn
Dersom man er glad i barn og barnebarn, tar man dem på alvor. Jeg har blitt kontaktet av mange foreldre som har bedt om råd når barnet deres har uttrykt at kjønnsidentiteten ikke stemmer overens med kjønnet de ble tildelt ved fødsel.
Da svarer jeg alltid: «Du skal være veldig glad du har en unge som stoler såpass på deg, at hen forteller deg hvem hen er. Det skal du ta til deg og være stolt av».
Det at så mange flere unge kommer ut som transpersoner nå enn tidligere, er ikke vanskelig å forstå. I dag har vi et samfunn som er langt mer åpent, mangfoldig og mindre transfobisk enn noen gang tidligere. De unge ser at andre har kommet ut før dem, og at det har gått bra.
I min oppvekst derimot, «fantes vi ikke». Måten konservative medlemmer i Den norske kirke argumenterer med at det dreier seg om «smitte» når flere nå kommer ut, er slående lik den argumentasjonen som ble brukt mot homofile i sin tid.
En advarsel
Jeg snakker av egen erfaring når jeg understreker at barn som opplever trygghet og åpenhet rundt sin kjønnsidentitet, har det langt bedre enn barn som møter trange rammer – enten det skyldes religiøs overbevisning, eller «bygdedyret».
Dersom omsorgspersoner virkelig skal trygge sine barn og ungdommer, bør man la dem få lov til å utforske kjønnsroller og kjønnsuttrykk, og ta identiteten deres på alvor. For noen vil dette innebære et ønske om helsehjelp. Når motstandere av kjønnsmangfold advarer mot helsehjelp som noe skummelt og farlig, spør jeg meg selv om det ikke først og fremst handler om at man er imot at ungdom utforsker kjønnsuttrykk idet hele tatt.
Jeg vil advare om at slike holdninger kan skade forholdet mellom den unge og omsorgspersonene, og at skaden kan vare gjennom hele voksenlivet.
Å leve i skam
Et velkjent og godt utprøvd virkemiddel for å presse unge mennesker fra å være seg selv, er skammen. Skam er noe av de verste vi kan påføre andre mennesker.
Så godt som alle transpersoner jeg har møtt som er jevngamle med meg, eller eldre, forteller om en oppvekst preget av frykt, skyld og skam. Bare å føle at kroppen og kjønnsidentiteten ikke stemte overens – for ikke å snakke om kjønnsuttrykk – medførte skam.
Vår opplevelse av å være en usynlig minoritet som skammet seg over hvem vi var, gjorde at vi brøt det 8. bud hvert minutt vi levde. Vi løy om hvem vi var. Livet ble ikke et liv, det handler bare om å overleve.
Mange ganger lurer jeg på om folk lik de som står bak kronikken i Vårt Land, virkelig jobber for troen, for evangeliet, og for at vi skal stole på Jesus.
For egen del holdt holdninger lik de som kommer til uttrykk i innlegget, meg borte fra troen og fra Jesus i årevis. Da jeg endelig kunne leve et fritt liv, som meg selv, uten å på noen måte måtte lyve om hvem jeg er, og sluttet å skamme meg over å være kvinne og menneske – da kunne jeg endelig søke noe større i tilværelsen. Da fant jeg troen.
Svak argumentasjon
Kronikken til kirkemedlemmene inneholder dessuten en rekke uriktige påstander. Slike påstander har jeg forsøkt å komme til livs også ved tidligere anledninger i Vårt Lands debattspalter, i en meningsutveksling med KrFs Hans Fredrik Grøvan.
La meg gjenta det jeg skrev til han: pubertetsutsettende behandling er reversibelt. Ingen får hormonerstatningsterapi før man er helserettslig myndig, altså 16 år. Aldersgrensen for kjønnskorrigerende kirurgi i Norge er 18 år. Det er vanlig å stå på ventelister i årevis fra man fyller 18.
I kronikken fra DNK-medlemmene påpekes det at man de siste årene har sett en «eksplosjon i antall jenter i tidlig tenåringsalder som plutselig og uten forvarsel ønsker å bli gutt». De sår tvil om dette dreier seg om reell kjønnsinkongruens, og at det heller handler om psykiske problemer.
Her må det ryddes opp, for dette er svake argumenter. For det første: Det som kan oppleves som «plutselig og uten forvarsel» for omgivelsene, trenger ikke være det for den som kommer ut. Tvert i mot kan en ha båret på denne vissheten lenge, kanskje hele livet.
For det andre: Tall fra Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens viser at personer født i guttekropper er overrepresentert blant dem som oppsøker helsehjelp etter fylte 18 år. Forskjellen ligger altså i når man oppsøker hjelp.
Det forteller oss at de som er født i jentekropper muligens er flinkere til å fortelle hvem de er tidligere enn de født med guttekropper.
Kjønnsinkongruens er reelt, og er således beskrevet i Verdens Helseorganisasjon (WHO) sin diagnosemanual ICD nr 11.
Dette er ikke omsorg
Om man så ser bort fra kunnskapsløsheten som utvises i kronikken, så står likevel ett argument igjen hos kronikkforfatterne: å forsøke å hindre unge mennesker i å være seg selv, er omsorg.
Det er det ikke. Å ikke ta unge mennesker på alvor når de forteller hvem de er, er det motsatte. Retten til å utføre handlinger som konverteringsterapi, selv om de måtte være basert på religiøs overbevisning, må ikke få et sterkere vern enn retten til å slippe å bli utsatt for dette. Spesielt for barn og unge.

onsdag, april 28, 2021

Unødvendig forbud mot kjønnsbekreftende behandling for unge


KrFs stortingsgruppe har foreslått i følge en artikkel (NTB-melding) som har stått på trykk i mange aviser, f.eks. Dagsavisen et forbud mot «kjønnskifte» for barn og unge. Noe tabloid står det i overskriften: KrF vil forby kjønnsskifte før fylte 18 år.

Ikke aner jeg jeg hvorfor KrFs stortingsgruppe plutselig kommer med dette nå, da partiet har hatt tradisjon for at f.eks. tidligere Helseminister Dagfinn Høybråten gjorde en god jobb med å sikre helsehjelp til transpersoner, og ellers forholder seg til vitenskap og fakta som grunnlag for politikken sin. Mye tyder på at dette kommer fordi man vil stjele politikken fra konkurrentene i det transfobiske partiet De Kristne, i håp om å komme over sperregrensen.

Når partiet nå ønsker å «forby kjønnsskifte før fylte 18 år, så lurer jeg veldig på hva de egentlig mener? Er det sosialt, juridisk eller medisinsk endring av kjønn de mener? Ut i fra aldersgrensene beskrevet i artikkelen, vil jeg tro det er juridisk endring av kjønn i Folkeregisteret for personer under 18 år som KrFs stortingsgruppe ønsker å forby. I dag er reglene slik: Vi som er over 18 år, kan selv få endret jordisk kjønn gjennom å søke om det hos Folkeregisteret. Personer over 16 år, er i Norge helsemessig myndige (aldersgrensen henger nok sammen med aldersgrense for seksuell lavalder), og kan derfor søke om det hos Folkeregisteret selv. Barn i alderen 6-15 år, kan, dersom foreldrene søker for barnet/ungdommen, også få endret juridisk kjønn i Folkeregisteret. Her vil jeg gjerne si at det for samtlige som gjør dette, uansett alder, så der dette i høyeste grad reversibelt. Man kan angre, og en ny søknad vil gi deg tilbake det gamle registrerte kjønnet. Prosessen er like enkel begge veier. Når KrFs stortingsgruppe vil tvinge barn og unge til å måtte leve med feilaktig registrert kjønn under hele oppveksten, er en ganske hard og umenneskelig behandling av sårbare unge. Det å bli anerkjent som det mennesket man er, gjør livet langt bedre. Jeg vokste opp i en tid der det var umulig på alle måter, og min oppvekst var ikke bra. Ikke gjør dette mot nye barn. I verste fall tar dere liv dersom KrFs stortingsgruppe får gjennomslag.

Det samme kan også sies om sosialt kjønn, et barn som får leve som seg selv, vil ha det langt bedre enn et som tvinges til å ikke kunne være seg selv. Tenk på dine egne barn, om du skulle tvunget dem til å leve med et motsatt kjønnsuttrykk enn det de selv gir uttrykk for at de har. Det vel ingen med kjønnsinkongruens, som sier til sine foreldre når de blir voksne: «Tusen takk for at for at dere tvang meg til å leve som en annen enn den jeg var, fordi dere fryktet at dette bare var en fase, eller dere ikke trodde at kjønnsinkongruens er noe som eksisterer i virkeligheten, eller fordi dere fryktet hva andre mennesker måtte mene om dere fordi barnet deres ikke var som de fleste andre».

Men om det er medisinsk kjønnsskifte, altså det som heter kjønnsbekreftende behandling, det menes, så er KrFs stortingsgruppe virkelig langt ute på jordet. Det er ingen, jeg gjentar ingen 6-åringer som får kjønnsbekreftende behandling på noen måte. Den eneste form for kjønnsbekreftende behandling som tilbys personer under 16 år, er pubertetsutsettende medisiner. Pubertetsutsettende medisiner er ikke en irreversibel behandling. Dette kan først gis når puberteten har startet og kommet et godt stykke i gang. Dvs. at de de aller fleste født med jentekropper, vil være eldre enn 11-12 år, og de aller fleste fød med guttekropper vil være eldre enn 12-13 år, før slik behandling kan gis. Fordelen med pubertetsutsettende medisiner er at man da ikke tvinger gutter til å få bryster og menstruasjon, eller tvinger jenter til å få store hårete kropper. Man gir da også de unge det gjelder en smertefylt oppvekst dersom de ikke får slik behandling, gjennom å tvinge dem til å gjennomgå feil pubertet. Behandlinger er også reversibel, dvs at dersom den som har gått på slike medisiner ombestemmer seg, så vil puberteten starte på normal måte. En siste fordel med slik behandling av unge, er at det fjerner behovet for irreversibel kirurgi senere i livet, f.eks. brystreduserende kirurgi for gutter og hårfjerning for jenter. Samfunnet gir i dag jenter som ikke har kjønnsinkongruens med risiko for å bli svært høye, behandling, slik at jenter ikke skal bli 2 meter høye. Vil KrFs stortingsgruppe forby dette også?

Voksne og unge over 16 år med kjønnsinkongruens kan få hormonerstatningsterapi. Denne behandlingen medfører at man utvikler kroppen i samsvar med det kjønn man har, jenter vil få bryster og andre kvinnelige kjønnskarateristika, og gutter vil få kroppshår og andre mannlige kjønnskarateristika. Dette er delvis irreversibelt etter lang tids behandling, men innen man kommer så langt, er vedkommende blitt over 18 år.

Når det gjelder kirurgisk kjønnsbekreftende behandling, så vil det ikke gis til personer under 18 år. Slik er det. Toppkirurgi der man gjennomfører brystreduksjon for gutter, og brystoperasjon for jenter, kan i dag bli gjennomført i det private helsevesenet, men vil jo ikke være aktuelt om den unge fikk pubertetsutsettende behandling. Når det gjelder underlivskirurgi, så er aldersgrensen absolutt på 18 år allerede. Med de ventelister og krav til å ha gått på hormonerstatningsterapi i mange år før noe som helst av kirurgi kan gjennomføres, så vil i realiteten nesten alle som vil få slik hjelp av helsevesenet være langt over 20 år før de vil få slik helsehjelp.

Det er heller ikke slik at man får helsehjelp på noen måte, selv med støttende foreldre. Rikshospitalets behandlingsmonopol, fører til at det foregår en betydelig underbehandling for transpersoner i Norge. Ikke-binære får ikke helsehjelp i det hele tatt hos monopolet. KrFs stortingsgruppe slår med andre ord inn åpne dører, og jeg lurer virkelig på hvorfor det er så viktig for dem å beholde mørkemannstemplet som nå bekreftes.

KrFs Stortingsgruppe bruker samme retorikk som partiet De Kristne, «sterke krefter» som ønsker å endre synet på kjønn og seksualitet og at det foregår en ideologisk kamp i skoler og barnehager, og vil derfor styrke lærernes kunnskap om kjønnsidentitet og seksuell orientering slik at skolen ikke er avhengig av eksterne bidragsytere eller interesseorganisasjoner.» Det er lov å mene det. Men hvem skal i så fall styrke lærernes kunnskap om kjønnsidentitet og seksuell orientering?

fredag, mars 26, 2021

Bøker om fremmedgjøring. Klassikkeren og 2 moderne tegneserieromaner

 Tematisk er disse ganske like - 3 fortellinger om å være en liten brikke i et maskineri der du som enkeltmenneske ikke kan gjøre stort for å påvirke omverdenen - fremmedgjøring både vanlig og marxisisk forstand.

Klassikeren her er Charles Bukowskis "Postkontoret" (Post Office). Han jobber i det amerikanske postverket både som postsorterer og som postbud, og slutte der og skrev romanen på 3 uker etterpå. Men det er sannsynligvis noe av av det beste som har vært skrevet om fremmedgjøring siden Kafkas "Prosessen". 
(Boka er fra mitt eget bibliotek og er kjøpt på beatnikbokhandelen City Lights i San Fransisco). 

"Jobb" av Anders Kvammen (som også står bak Brageprisvinneren "Ungdomsskolen"), beskriver i denne tegneserieromanen tilværelsen som løsarbeider i det norske samfunnet, en av de som stadig jobber i engasjementer, eller håpløse jobber uten mulighet for fast ansettelse i stor nok stillingsbrøk til å kunne komme inn på boligmarkedet. Han får virkelig frem det absurde i utenforskapet. 

I "Lønnslaver" skildrer polske Daria Bogdanska tilværelsen som migrantarbeider i Malmö. For å få endene til å møtes må hun jobbe på restaurant der timelønna er 50,- Og hun oppdager at ikke alt er som det skal på arbeidsplassen, og utenlandske arbeidstakere utnyttes på det groveste. Hun forsøker å gjøre noe med situasjonen, i håp om å oppnå en verdighet vi som mennesker fortjener i arbeidslivet.
(Tegneseriene er låt på Lillestrømbiblioteket).





torsdag, mars 25, 2021

Anbefalt påskekrim

Tore Aurstad og Carina Westberg sin krimserie med handling fra Kristiania i år 1900. Jeg klarte ikke å vente til påske, og leste ut disse. Anbefales på det sterkeste.