torsdag, oktober 14, 2021

Lille Jente

I dag har jeg sett en fantastisk film, den franske dokumentarfilmen Lille jente. Vakker, vidunderlig og ekte.


Hovedpersonen er Sasha, en liten jente som ble tildelt kjønn som gutt da hun ble født. Vi får møte familien hennes: mor og far, storesøster, storebror og lillebror, de 5 menneskene som elsker henne ubetinget. Det jo litt tilfeldig, men Sasha har jo et kjønnsnøytralt navn. Hun er en skjønn jente som man blir veldig glad i, i løpet av filmen.

Vi får innblikk i at prosessen med å forstå Sasha, og hvem hun er, og ikke minst ikke klandre seg selv for å ha fått et barn med kjønnsinkongruens, ikke har vært lett for foreldrene. Samtidig er det det som gir dem styrken, til å finne hjelp til Sasha, og å sloss mot en trangsynt rektor og lærere på skolen. De møter ikke opp når barnepsykologen kommer helt fra Paris for å forklare hva kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er, og får jo helt panikk når Sasha skal møte opp på skolen i 3. klasse som seg selv. Vi ser aldri disse, men får fortalt av foreldrene om hvor «vanskelig» det er å få forståelse. Det virket for øvrig som de andre barna på skolen hadde lite problemer med det.

Jeg har jo hatt en del kronikker på trykk i avisen Vårt Land, der jeg har forsvart transbarns rett til å utforske uttrykk, og å være seg selv. Sashas foreldre lar henne få leve i det uttrykket hun ønsker, og de ser hun er lykkelig. Jeg har advart om konsekvenser av å nekte barn dette, eller å påføre barn skam. Konsekvensen kommer gjerne når barnet er blitt voksen, og kan ha ødelagt et hvert godt forhold mellom foreldre og barnet, gjennom hele livet. «Tusen takk for at for at dere tvang meg til å leve som en annen enn den jeg var, fordi dere fryktet at dette bare var en fase, eller dere ikke trodde at kjønnsinkongruens er noe som eksisterer i virkeligheten, eller fordi dere fryktet hva andre mennesker måtte mene om dere fordi barnet deres ikke var som de fleste andre». 

Filmen er ikke påtrengende, eller har noen sterk slagside utover å vise at selv et barn som stikker seg ut i en fiendtlig verden, kan ha det godt med sine nærmeste på sin side.

Anbefales på det sterkeste.

mandag, oktober 04, 2021

Konverteringsterapi er ikke omsorg

I papirutgaven av Vårt Land i 28 septeber, har jeg en kronikk om konverteringsterapi. Det som er kult, er at debattredaksjonen der tok kontakt med meg, og ba meg om å skrive den. Det er tydelig at etter de samtalene jeg har hatt med debattleder tidligere, har hjulpet, når de leter etter transfolk som kan svare på angrep på transfolk.

av Elin Stillingen, transkvinne, aktivist og kristen. Medlem i Åpen folkekirke. 

Konverteringsterapi er ikke omsorg

KJØNNSIDENTITET: Bestemor bør ikke i fengsel, men hun bør jammen skjerpe seg.
En rekke medlemmer fra konservative valglister i flere bispedømmeråd skriver i Vårt Land (28.9) at de er imot Kirkerådets høringssvar om å forby konverteringsterapi, og imot at barn skal vernes mot mishandlingen dette innebærer.
Foran seg skyver de besteforeldre, foreldre og andre omsorgspersoner, og påstår at de kan havne i fengsel for å «hjelpe dem til å forstå at de er bra nok som den gutten eller jenta de er født som». Vel, er man redd for å straffes med fengsel eller bøter for å presse unge mennesker til konverteringsterapi (også av «sjelesorg»-typen) og hindre dem fra å være seg selv, så har jeg et godt råd:
Lar du være å utøve vold mot et barn, ja så får du ikke straff.
Et åpnere samfunn
Dersom man er glad i barn og barnebarn, tar man dem på alvor. Jeg har blitt kontaktet av mange foreldre som har bedt om råd når barnet deres har uttrykt at kjønnsidentiteten ikke stemmer overens med kjønnet de ble tildelt ved fødsel.
Da svarer jeg alltid: «Du skal være veldig glad du har en unge som stoler såpass på deg, at hen forteller deg hvem hen er. Det skal du ta til deg og være stolt av».
Det at så mange flere unge kommer ut som transpersoner nå enn tidligere, er ikke vanskelig å forstå. I dag har vi et samfunn som er langt mer åpent, mangfoldig og mindre transfobisk enn noen gang tidligere. De unge ser at andre har kommet ut før dem, og at det har gått bra.
I min oppvekst derimot, «fantes vi ikke». Måten konservative medlemmer i Den norske kirke argumenterer med at det dreier seg om «smitte» når flere nå kommer ut, er slående lik den argumentasjonen som ble brukt mot homofile i sin tid.
En advarsel
Jeg snakker av egen erfaring når jeg understreker at barn som opplever trygghet og åpenhet rundt sin kjønnsidentitet, har det langt bedre enn barn som møter trange rammer – enten det skyldes religiøs overbevisning, eller «bygdedyret».
Dersom omsorgspersoner virkelig skal trygge sine barn og ungdommer, bør man la dem få lov til å utforske kjønnsroller og kjønnsuttrykk, og ta identiteten deres på alvor. For noen vil dette innebære et ønske om helsehjelp. Når motstandere av kjønnsmangfold advarer mot helsehjelp som noe skummelt og farlig, spør jeg meg selv om det ikke først og fremst handler om at man er imot at ungdom utforsker kjønnsuttrykk idet hele tatt.
Jeg vil advare om at slike holdninger kan skade forholdet mellom den unge og omsorgspersonene, og at skaden kan vare gjennom hele voksenlivet.
Å leve i skam
Et velkjent og godt utprøvd virkemiddel for å presse unge mennesker fra å være seg selv, er skammen. Skam er noe av de verste vi kan påføre andre mennesker.
Så godt som alle transpersoner jeg har møtt som er jevngamle med meg, eller eldre, forteller om en oppvekst preget av frykt, skyld og skam. Bare å føle at kroppen og kjønnsidentiteten ikke stemte overens – for ikke å snakke om kjønnsuttrykk – medførte skam.
Vår opplevelse av å være en usynlig minoritet som skammet seg over hvem vi var, gjorde at vi brøt det 8. bud hvert minutt vi levde. Vi løy om hvem vi var. Livet ble ikke et liv, det handler bare om å overleve.
Mange ganger lurer jeg på om folk lik de som står bak kronikken i Vårt Land, virkelig jobber for troen, for evangeliet, og for at vi skal stole på Jesus.
For egen del holdt holdninger lik de som kommer til uttrykk i innlegget, meg borte fra troen og fra Jesus i årevis. Da jeg endelig kunne leve et fritt liv, som meg selv, uten å på noen måte måtte lyve om hvem jeg er, og sluttet å skamme meg over å være kvinne og menneske – da kunne jeg endelig søke noe større i tilværelsen. Da fant jeg troen.
Svak argumentasjon
Kronikken til kirkemedlemmene inneholder dessuten en rekke uriktige påstander. Slike påstander har jeg forsøkt å komme til livs også ved tidligere anledninger i Vårt Lands debattspalter, i en meningsutveksling med KrFs Hans Fredrik Grøvan.
La meg gjenta det jeg skrev til han: pubertetsutsettende behandling er reversibelt. Ingen får hormonerstatningsterapi før man er helserettslig myndig, altså 16 år. Aldersgrensen for kjønnskorrigerende kirurgi i Norge er 18 år. Det er vanlig å stå på ventelister i årevis fra man fyller 18.
I kronikken fra DNK-medlemmene påpekes det at man de siste årene har sett en «eksplosjon i antall jenter i tidlig tenåringsalder som plutselig og uten forvarsel ønsker å bli gutt». De sår tvil om dette dreier seg om reell kjønnsinkongruens, og at det heller handler om psykiske problemer.
Her må det ryddes opp, for dette er svake argumenter. For det første: Det som kan oppleves som «plutselig og uten forvarsel» for omgivelsene, trenger ikke være det for den som kommer ut. Tvert i mot kan en ha båret på denne vissheten lenge, kanskje hele livet.
For det andre: Tall fra Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens viser at personer født i guttekropper er overrepresentert blant dem som oppsøker helsehjelp etter fylte 18 år. Forskjellen ligger altså i når man oppsøker hjelp.
Det forteller oss at de som er født i jentekropper muligens er flinkere til å fortelle hvem de er tidligere enn de født med guttekropper.
Kjønnsinkongruens er reelt, og er således beskrevet i Verdens Helseorganisasjon (WHO) sin diagnosemanual ICD nr 11.
Dette er ikke omsorg
Om man så ser bort fra kunnskapsløsheten som utvises i kronikken, så står likevel ett argument igjen hos kronikkforfatterne: å forsøke å hindre unge mennesker i å være seg selv, er omsorg.
Det er det ikke. Å ikke ta unge mennesker på alvor når de forteller hvem de er, er det motsatte. Retten til å utføre handlinger som konverteringsterapi, selv om de måtte være basert på religiøs overbevisning, må ikke få et sterkere vern enn retten til å slippe å bli utsatt for dette. Spesielt for barn og unge.

søndag, juni 20, 2021

Om folk som påstår å ha overnaturlige evner

 Innlegg som jeg ble tvunget til å skrive: 

Om FB-postingen

Først av alt: Jeg beklager at jeg postet: «Snåsasvindeleren er død» på min FB-vegg, da det åpenbart har opprørt mange jeg kjenner, og at det selvfølgelig ikke er pent gjort når noen nettopp har gått bort. På den annen side, jeg poster jo mine meninger om ting, og jeg poster aldri noe jeg ikke mener, selv om et og annet kan være satirisk eller ironisk. Det jeg virkelig angrer på, er at jeg ikke lot være, da konsekvensen er at jeg nå måtte kaste bort flere timer denne helgen på å skrive dette. Det er jo ikke fort gjort, jeg, i motsetning til en viss fyr fra Snåsa, må kunne forsvare mine meninger og påstander, drøfte dem saklig, og argumentere for at jeg har rett. Dette blir jeg nødt til, da mange ble svært sinte, og tok det personlig. Det er selvfølgelig mulig å være uenig med meg. Det kalles ytringsfrihet og er grunnlovsfestet i § 100.

Nylig døde den såkalte Snåsamannen, og det er selvfølgelig riktig umusikalsk å skrive om dette, han hadde jo pårørende. Men jeg ble altså tvunget til dette, da svært mange ble sinna på meg, og kom med ufine kommentarer som går på at jeg er transkvinne, og at jeg har en kristen tro. Det er jo en fordel om man tar ballen og ikke kvinnen. Jeg tror forresten ikke at kristne flest, ikke misliker svindel i minst like stor grad om resten av befolkningen. Og det oppleves at noe rart at «argumenter» mot meg går på at jeg er transkvinne, når den som fremsetter dette selv er trans.

Jeg valgte faktisk å ta ned den postingen, av hensyn til de som ble opprørte. Men når jeg da kalles feig fordi jeg gjorde det, og det stilles spørsmålstegn ved min moral på min vegg etterpå, så ble jeg altså nødt til å skrive dette likevel. 

Det som følger under, er ikke spesielt for den såkalte snåsamannen, men er noen trekk ved svært mange som påstår å ha overnaturlige evner, enten til å helbrede, eller være såkalt synske eller klarsynte. Og mange «dollarpredikanter. Min kritikk av påståtte overnaturlige evner, er altså ikke spesielt rettet mot den såkalte Snåsamannen, men mot hele bransjen hans. Det er heller ingenting jeg skriver her som jeg ikke har ment i årevis. 

Om svindel:

Bedrageri er en formuesforbrytelse som går ut på å skaffe seg selv eller andre en uberettiget vinning ved å lure eller forlede noen til å foreta en handling slik at de påføres et tap, eller det oppstår fare for at et tap vil oppstå. Det skiller seg fra andre typiske formuesforbrytelser, som ran og tyveri, ved at fornærmede selv spiller en aktiv rolle ved å bidra til at gjerningspersonen blir tilført vinningen det er snakk om. Innen avtaleretten brukes ofte begrepet svik for å betegne det samme forholdet (selv om innholdet av dette ikke nødvendigvis samsvarer helt med bedrageribegrepet). I dagligtale omtales bedrageri gjerne som svindel. (Wikipedia).

I det meste av omtale om «Snåsamannen» i media, så blir påstanden om at han aldri har tatt seg betalt for å hjelpe noen, gjentatt gang på gang. Likevel, i flere av bøkene om han, som han for øvrig fikk betalt for å medvirke til, så står det at de aller fleste la penger igjen før de dro, gjerne en hundrings. Det påstås at han har hjulpet 50 000 mennesker. Om 40 000 av dem har lagt igjen 100 kr er det faktisk 4 millioner. Om bare halvparten la igjen penger er det 2,5 mill. I 2008 sa han til VG: «Skulle jeg ta penger for å hjelpe, ville jeg mistet evnen min.» Det har altså ikke forhindret han i å ta imot millioner fra disse menneskene, i tillegg til andre inntekter, f. boksalg. Det å late som om han ikke tok betalt var en vellykket markedsføring. Ifølge økonomitidsskriftet Kapital, hadde forlag, bokhandlere, forfattere, regissører, filmselskap og kinoer hatt en omsetning på 120 millioner kroner knyttet til merkevaren Snåsamannen.

Noen stusser sikkert på hvorfor jeg jeg skriver hjulpet og ikke «hjulpet». Det er fordi placeboeffekten åpenbart har hjulpet mange.

Om placeboeffekten (1):

Placeboeffekt er den målbare, observerbare eller følte bedring i helse eller atferd uten at noen virkelig medisinsk behandling har blitt utført i vitenskapelige forsøk. Det er også et begrep som noe misvisende brukes om personlig eller kulturelt skapte forventninger som forårsaker eller medvirker til psykisk og fysisk forbedring i en tilstand. Placeboeffekt kan observeres uten at det er gitt et aktivt virkende middel eller som en konsekvens av «skinnbehandling». Begrepet har vært i bruk siden 1780-tallet. (Wikipedia).

Kort sagt: Om vi tror noe gjør noe bedre, så hjelper det. Også f.eks. forbønn i kristen sammenheng, vil gi en slik effekt. Noen ganger kan ikke leger gjøre annet enn å trøste, det hjelper det også. At placeboeffekten er reell, kan man også se på medisinske forsøk, der kontrollgruppen som ikke får medisinen (men ikke vet om de fikk medisin) også kan føle virkninger selv om de ikke fikk den. Noe lignende oppdaget man på arbeidsplasser, den såkalte Hawthorneeffekten. Dette forklarer hvorfor så mange tror forskjellige «healere» har gjort dem friskere.

Men ble folk friskere? Ja selvfølgelig. Men dette skyldes ikke noen form for overnaturlige evner. Det skyldes det enkle faktum, at det meste reverserer tilbake til normalen. Det normale er at vi mennesker er friske. Om vi blir syke, blir vi som oftest friske igjen, enten fordi man tar tiden til hjelp, eller fordi folk behandles av helsevesenet.

Om placeboeffekten (2)

Placeboeffekt kan defineres som forskjellen mellom behandlingsresultatet i gruppe behandlet med placebo (se under) og i en ubehandlet kontrollgruppe i et forsøk uten bias (metodefeil eller forutinntatthet) i dobbelblindtester. Placeboeffekten er innenfor vitenskapen ikke definert som sinn over fysisk substans, sinnets medisin på kroppen. Likevel har placeboeffekten blitt et samlebegrep for en positiv endring i helse uten medisinsk eller annen behandling. Det kan være svært mange grunner til placeboeffekter i enkeltforsøk. Slike utslag kan være at forsøk ikke har blitt gjort tilfredsstillende og at placeboeffekten som har blitt målt i forsøk kan være resultat av unøyaktigheter i forsøk, og at det ikke nødvendigvis er noen målbar placeboeffekt uten at alle faktorer er tatt hensyn til og luket vekk. (Wikipedia)

Og her er kanskje grunnlaget for kritikken av den såkalte Snåsamannen. Han var aldri villig til å la seg undersøke om de påståtte evnene. I tillegg finnes det ikke noen dokumentasjon på disse helbredelsene. Den mest kjente historien om jenta som fikk synet tilbake etter å ha vært blind, er beviselig usann. Jeg har enda til gode å se dokumentasjon i norske medier på at folk ble diagnostisert med sykdom i helsevesenet, og som etter å ha møtt den såkalte snåsamannen, mirakuløst ble friske. Det ville jo vært et scoop for norsk media og kunne publisere den historien. Man vet jo også, at dersom de overnaturlige evnene hadde eksistert i virkeligheten, hadde man jo måttet skrive om alle naturlover.

Noen av de som ble forbanna på meg, hylte om at jeg ikke hadde noen dokumentasjon. Men det er altså, i en diskusjon, ikke min oppgave å dokumentere at overnaturlige evner er virkelige, det får i så fall de som måtte tror det, sin oppgave å legge frem. Jeg kan selvfølgelig ikke bevise at Jesus sine helbredelser fant sted, men han helbredet i alle fall svært synlig sykdom og plager: Blinde kunne se, spedalske ble kvitt sykdommen, lamme kunne gå, og han som mistet øret når Jesus ble tatt til fange, fikk det tilbake igjen på hodet etterpå, altså helbredelser som man kunne se med egne øyne at fant sted.

Til sist om slike «helbredende evner»:

Det kan være farlig om noen påstår at de kan helbrede på denne måten. Det finnes eksempler på «kundene» da ikke har oppsøkt helsehjelp, eller kuttet ut helsehjelpen. Og i Norge finnes det altså dommer der såkalte healere har blitt dømt til fengsel for dette.

Er Snåsamannen og andre virkelig synske og «klarsynte» ?

Nei, selvfølgelig ikke. Når tusenvis likevel blir lurt trill rundt, skyldes det at i denne bransjen bruker man cold reading.

Cold reading (engelsk for «kald avlesing» eller «kald tyding») er teknikker som blir brukt blant annet av påstått synske, svindlere og illusjonister for å gi inntrykk av at de har, eller på mystisk vis får, detaljerte og private kunnskaper om en ukjent person de møter, om hendelser som har berørt personen eller om historier fra vedkommendes fortid. Personer som utøver cold reading, har ingen forhåndsinformasjon om dem de snakker til. Ved å analysere kroppsspråk, alder, kjønn, talemåte, religion og klesstil, og ha kjennskap til statistikker, klarer trente personer likevel raskt å late som de får informasjon på overnaturlig vis. En profesjonell «tankeleser» som bruker denne metoden, kan også fiske etter passende svar ved å foreslå selvsagtheter som passer alle, antyde muligheter og føre samtalen i en prøvende, søkende stil med et bombardement av hyppige, men diskret spørsmål for å finne det som kan oppleves som overraskende presise treff. Slik avlesning kan også skje intuitivt og ubevisst. (Wikipedia)

Denne metoden er brukt av spåkoner på tivoli, og mange som påstår de er «klartsynte» eller synske. Det er derfor det går an å leve av å være f.eks. spåkone.

Jeg har selv sittet på en uteservering, der en bekjent, som ikke noen gang har påstått å være synsk eller klarsynt, i løpet av 10 minutter klarte å overbevise damene på nabobordet om han hadde slike evner ved å bruke metoden. Han brukte mer enn 10 minutter etterpå, på å overbevise dem om at han hadde bløffet og brukt cold reading på dem, og jeg enda ikke sikker på om de fremdeles tror han var synsk.

I Norsk MAD var det en tegneserie stripe der en fyr er hos en spåkone. Dialogen gikk slik: 

Spåkonen: "Du møter en vakker mystisk kvinne.....
Mannen: "Jeg er homo"
Spåkonen: "..... som presenterer deg for sin kjekke bror". 

Snåsamannens offentlige spådommer.

I takt med at hans ry og popularitet økte, ønsket jo media å utnytte dette. En populær øvelse i forkant av sportsbegivenheter ble for media å spørre han om utfallet av store mesterskap, antall medaljer i OL, eller vinner av fotballkamper. For 10 år siden gikk det slik:

1.       Han spådde feil vinner av Fotball-VM 2010.

2.       Han spådde feil om sitt boksalg.

3.       Han spådde rett om hvilket politisk parti som ville få ordføreren i Bodø etter valget i 2011 (en 50/50-spådom ettersom bare Høyre og Ap har hatt ordførerplassen i Bodø siden 1945).

4.       Han spådde delvis rett om utfallet av cupfinalen i 2011.

5.       Han spådde feil om vinner av Tour de Ski.

Atså 3 feil, 1 rett, og en delvis rett. Men 2 av dem var 50/50 utfall. Ikke spesielt imponerende. Skal man tjene penger på Oddsen, går man i alle fall med tap om man følger hans råd.

Han spådde også i 2017 at Trump kom til å bli skutt. Det skjedde aldri.

Etterprøving av spådommene

Men hvorfor har media aldri vært spesielt interessert i å ettergå spådommene som er fremsagt i offentligheten? Hvorfor konfronteres han ikke med det hver eneste gang han tar feil?  

Dette skyldes flere grunner:

1)      Det går en tid mellom spådommen fremsettes, og resultatet er kjent. Folk lar seg underholde av spådommen, men det er jo selvfølgelig ikke viktig for den jevne leser eller seer, når mesterskapet er over.

2)      Når det er slik at Ifølge økonomitidsskriftet Kapital, at forlag, bokhandlere, forfattere, regissører, filmselskap og kinoer hatt en omsetning på 120 millioner kroner knyttet til merkevaren Snåsamannen, så må han også ha generert mye omsetning for media. Det er ingen tvil, om at Snåsamannen har skaffet mange seere, solgt mange aviser og generert mange klikk. Da har også media en interesse av å opprettholde myten om evnene og ikke bedrive kritisk journalistikk. Hadde VG gjort det, hadde de nok fått ganske mange sinna reaksjoner av samme type jeg fikk. Det vet også media.

2 slemme, men ganske opplagte argumenter

1 Dersom det hadde vært mennesker som kunne spådd fremtiden på overnaturlig vis: Hvorfor finner man dem ikke i luka på Bjerke travbane hver onsdag?

2 For noen år siden skled en viss kar fra Snåsa på trappa og brakk beinet. Det unner jeg ingen, men jeg undres: Så han ikke det komme?

 

*******

Der har jeg svart på kritikken, og er egentlig ikke så veldig interessert i å diskutere dette noe særlig mer. Jeg hadde altså aldri kommet til å skrive noe som helst, uten at jeg fikk den kjeften jeg fikk, men all driten på FB-veggen min, så ble jeg tvunget til det.

Håper også at noen av mine kritikere kan ha litt forståelse for at jeg i løpet av helgen har vært småfull i sosialt lag, fyllesyk, bortreist, ikke hatt tilgang til PC når jeg ikke har vært hjemme, og dermed ikke har kunnet forfatte dette på 5 minutter på en mobiltelefon, som nok var forventet responstid. Men jeg har altså ingen overnaturlige evner.

Ellers anbefaler jeg episodene av «Tvilsomt med Tjomlid» på Youtube, for den som er interessert i mer kritikk av påståtte overnaturlige evner. Et par eksempler i min tekst er hentet fra dem.

onsdag, april 28, 2021

Unødvendig forbud mot kjønnsbekreftende behandling for unge


KrFs stortingsgruppe har foreslått i følge en artikkel (NTB-melding) som har stått på trykk i mange aviser, f.eks. Dagsavisen et forbud mot «kjønnskifte» for barn og unge. Noe tabloid står det i overskriften: KrF vil forby kjønnsskifte før fylte 18 år.

Ikke aner jeg jeg hvorfor KrFs stortingsgruppe plutselig kommer med dette nå, da partiet har hatt tradisjon for at f.eks. tidligere Helseminister Dagfinn Høybråten gjorde en god jobb med å sikre helsehjelp til transpersoner, og ellers forholder seg til vitenskap og fakta som grunnlag for politikken sin. Mye tyder på at dette kommer fordi man vil stjele politikken fra konkurrentene i det transfobiske partiet De Kristne, i håp om å komme over sperregrensen.

Når partiet nå ønsker å «forby kjønnsskifte før fylte 18 år, så lurer jeg veldig på hva de egentlig mener? Er det sosialt, juridisk eller medisinsk endring av kjønn de mener? Ut i fra aldersgrensene beskrevet i artikkelen, vil jeg tro det er juridisk endring av kjønn i Folkeregisteret for personer under 18 år som KrFs stortingsgruppe ønsker å forby. I dag er reglene slik: Vi som er over 18 år, kan selv få endret jordisk kjønn gjennom å søke om det hos Folkeregisteret. Personer over 16 år, er i Norge helsemessig myndige (aldersgrensen henger nok sammen med aldersgrense for seksuell lavalder), og kan derfor søke om det hos Folkeregisteret selv. Barn i alderen 6-15 år, kan, dersom foreldrene søker for barnet/ungdommen, også få endret juridisk kjønn i Folkeregisteret. Her vil jeg gjerne si at det for samtlige som gjør dette, uansett alder, så der dette i høyeste grad reversibelt. Man kan angre, og en ny søknad vil gi deg tilbake det gamle registrerte kjønnet. Prosessen er like enkel begge veier. Når KrFs stortingsgruppe vil tvinge barn og unge til å måtte leve med feilaktig registrert kjønn under hele oppveksten, er en ganske hard og umenneskelig behandling av sårbare unge. Det å bli anerkjent som det mennesket man er, gjør livet langt bedre. Jeg vokste opp i en tid der det var umulig på alle måter, og min oppvekst var ikke bra. Ikke gjør dette mot nye barn. I verste fall tar dere liv dersom KrFs stortingsgruppe får gjennomslag.

Det samme kan også sies om sosialt kjønn, et barn som får leve som seg selv, vil ha det langt bedre enn et som tvinges til å ikke kunne være seg selv. Tenk på dine egne barn, om du skulle tvunget dem til å leve med et motsatt kjønnsuttrykk enn det de selv gir uttrykk for at de har. Det vel ingen med kjønnsinkongruens, som sier til sine foreldre når de blir voksne: «Tusen takk for at for at dere tvang meg til å leve som en annen enn den jeg var, fordi dere fryktet at dette bare var en fase, eller dere ikke trodde at kjønnsinkongruens er noe som eksisterer i virkeligheten, eller fordi dere fryktet hva andre mennesker måtte mene om dere fordi barnet deres ikke var som de fleste andre».

Men om det er medisinsk kjønnsskifte, altså det som heter kjønnsbekreftende behandling, det menes, så er KrFs stortingsgruppe virkelig langt ute på jordet. Det er ingen, jeg gjentar ingen 6-åringer som får kjønnsbekreftende behandling på noen måte. Den eneste form for kjønnsbekreftende behandling som tilbys personer under 16 år, er pubertetsutsettende medisiner. Pubertetsutsettende medisiner er ikke en irreversibel behandling. Dette kan først gis når puberteten har startet og kommet et godt stykke i gang. Dvs. at de de aller fleste født med jentekropper, vil være eldre enn 11-12 år, og de aller fleste fød med guttekropper vil være eldre enn 12-13 år, før slik behandling kan gis. Fordelen med pubertetsutsettende medisiner er at man da ikke tvinger gutter til å få bryster og menstruasjon, eller tvinger jenter til å få store hårete kropper. Man gir da også de unge det gjelder en smertefylt oppvekst dersom de ikke får slik behandling, gjennom å tvinge dem til å gjennomgå feil pubertet. Behandlinger er også reversibel, dvs at dersom den som har gått på slike medisiner ombestemmer seg, så vil puberteten starte på normal måte. En siste fordel med slik behandling av unge, er at det fjerner behovet for irreversibel kirurgi senere i livet, f.eks. brystreduserende kirurgi for gutter og hårfjerning for jenter. Samfunnet gir i dag jenter som ikke har kjønnsinkongruens med risiko for å bli svært høye, behandling, slik at jenter ikke skal bli 2 meter høye. Vil KrFs stortingsgruppe forby dette også?

Voksne og unge over 16 år med kjønnsinkongruens kan få hormonerstatningsterapi. Denne behandlingen medfører at man utvikler kroppen i samsvar med det kjønn man har, jenter vil få bryster og andre kvinnelige kjønnskarateristika, og gutter vil få kroppshår og andre mannlige kjønnskarateristika. Dette er delvis irreversibelt etter lang tids behandling, men innen man kommer så langt, er vedkommende blitt over 18 år.

Når det gjelder kirurgisk kjønnsbekreftende behandling, så vil det ikke gis til personer under 18 år. Slik er det. Toppkirurgi der man gjennomfører brystreduksjon for gutter, og brystoperasjon for jenter, kan i dag bli gjennomført i det private helsevesenet, men vil jo ikke være aktuelt om den unge fikk pubertetsutsettende behandling. Når det gjelder underlivskirurgi, så er aldersgrensen absolutt på 18 år allerede. Med de ventelister og krav til å ha gått på hormonerstatningsterapi i mange år før noe som helst av kirurgi kan gjennomføres, så vil i realiteten nesten alle som vil få slik hjelp av helsevesenet være langt over 20 år før de vil få slik helsehjelp.

Det er heller ikke slik at man får helsehjelp på noen måte, selv med støttende foreldre. Rikshospitalets behandlingsmonopol, fører til at det foregår en betydelig underbehandling for transpersoner i Norge. Ikke-binære får ikke helsehjelp i det hele tatt hos monopolet. KrFs stortingsgruppe slår med andre ord inn åpne dører, og jeg lurer virkelig på hvorfor det er så viktig for dem å beholde mørkemannstemplet som nå bekreftes.

KrFs Stortingsgruppe bruker samme retorikk som partiet De Kristne, «sterke krefter» som ønsker å endre synet på kjønn og seksualitet og at det foregår en ideologisk kamp i skoler og barnehager, og vil derfor styrke lærernes kunnskap om kjønnsidentitet og seksuell orientering slik at skolen ikke er avhengig av eksterne bidragsytere eller interesseorganisasjoner.» Det er lov å mene det. Men hvem skal i så fall styrke lærernes kunnskap om kjønnsidentitet og seksuell orientering?

fredag, mars 26, 2021

Bøker om fremmedgjøring. Klassikkeren og 2 moderne tegneserieromaner

 Tematisk er disse ganske like - 3 fortellinger om å være en liten brikke i et maskineri der du som enkeltmenneske ikke kan gjøre stort for å påvirke omverdenen - fremmedgjøring både vanlig og marxisisk forstand.

Klassikeren her er Charles Bukowskis "Postkontoret" (Post Office). Han jobber i det amerikanske postverket både som postsorterer og som postbud, og slutte der og skrev romanen på 3 uker etterpå. Men det er sannsynligvis noe av av det beste som har vært skrevet om fremmedgjøring siden Kafkas "Prosessen". 
(Boka er fra mitt eget bibliotek og er kjøpt på beatnikbokhandelen City Lights i San Fransisco). 

"Jobb" av Anders Kvammen (som også står bak Brageprisvinneren "Ungdomsskolen"), beskriver i denne tegneserieromanen tilværelsen som løsarbeider i det norske samfunnet, en av de som stadig jobber i engasjementer, eller håpløse jobber uten mulighet for fast ansettelse i stor nok stillingsbrøk til å kunne komme inn på boligmarkedet. Han får virkelig frem det absurde i utenforskapet. 

I "Lønnslaver" skildrer polske Daria Bogdanska tilværelsen som migrantarbeider i Malmö. For å få endene til å møtes må hun jobbe på restaurant der timelønna er 50,- Og hun oppdager at ikke alt er som det skal på arbeidsplassen, og utenlandske arbeidstakere utnyttes på det groveste. Hun forsøker å gjøre noe med situasjonen, i håp om å oppnå en verdighet vi som mennesker fortjener i arbeidslivet.
(Tegneseriene er låt på Lillestrømbiblioteket).





torsdag, mars 25, 2021

Anbefalt påskekrim

Tore Aurstad og Carina Westberg sin krimserie med handling fra Kristiania i år 1900. Jeg klarte ikke å vente til påske, og leste ut disse. Anbefales på det sterkeste. 


fredag, januar 01, 2021

Godt nytt år, og det kommer til å bli et bedre 2021 enn 2020.

2020 har på mange måter vært mitt verste og mitt beste år noensinne. Jeg gleder meg så innmari til denna korona-shiten er over, og vi alle kan leve normalt igjen, omgås hverandre, at kulturlivet åpner igjen, at man trygt kan ta en øl ute på byen, og at man kan gjøre en helt normal ting som å gå på en fotballkamp, og slippe å være redde for alle vi kjenner i risikogruppen. At ting tar seg opp når det gjelder permitteringer og arbeidsledighet. Og ikke minst slutt på ensomheten. Jeg har hatt 2 lange perioder med hjemmekontor, og begynner å bli ganske så lei. Det skal bli fint å gå på jobben igjen en eller annen gang de neste månedene, jobbe, se kollegene, spise lunch og glede seg til helger og ferier igjen. Ikke minst gleder jeg meg til det sosiale i transmiljøet kan starte opp igjen.

I årevis har jeg hatt et nyttårsforsett jeg faktisk klarer å holde: Slutte å rane banker! Det har vært dritlett å holde. Men i år skal jeg ikke fleipe, i år har jeg et helt seriøst nyttårsløfte, nemlig å delta så ofte som mulig som publikum når kultur og konsertliv starter opp igjen, og da vil jeg prioritere lokale arrangementer, når ungene til vennene mine opptrer i regi av kulturskolen, når musikere jeg kjenner spiller og synger, lokalrevyen her i Gan og alle andre ting jeg håper blir noe av i 2021.

Ellers har året bydd på noen nedturer utover koronaen også. Jeg er blitt single, men har heldigvis et godt forhold til Tone etter hun flyttet hjem til Stord. I perioden da landet stengte ned i mars, fikk jeg god til å tenke over ting, her jeg satt ensom i huset mitt. Jeg har beholdt Skovheim, og kommer til å bli boende her i Gan. Jeg har møtt byråkratiet på sitt verste og mest transfobiske. Jeg har møtt et helsevesen på sitt verste og mest transfobiske.

Men 2020 har også bydd på mange oppturer. Jeg har oppnådd 95 % av alle mål jeg har satt meg for 2020.  Siden mai har jeg kunnet leve som meg hver eneste dag, sosial transisjon er nå gjennomført, og livet som Eirik er sendt på skraphaugen for godt. Papirarbeidet ble gjennomført i sommer, og nå har jeg rett navn og personnummer i pass og førerkort. Å få et nytt personnummer er et byråkratisk helvete etterpå, det gikk heldigvis langt bedre enn jeg fryktet, blant annet fordi Høland Sparebank er så utrolig greie og serviceinnstilte. Det er fint å være registrert med riktig kjønn hos myndighetene, og at man kan være det uten å tvangssteriliseres slik man måtte frem til 1. juli 2016. Å leve som seg selv hver eneste dag, er en eneste stor opptur, hver dag er bra. I høst hadde jeg jeg en møkkadag, men da jeg la meg om kvelden, så måtte jeg innrømme for meg selv, at sjøl den møkkadagen, var bedre enn alle dager i 2019, bortsett fra da jeg så Bob Dylan i Oslo Spektrum. Det har gått veldig fint i forhold til jobb, venner og bekjente også, men folk har tross alt hatt 4 år å venne seg til at jeg er en transperson før jeg kom ut som «bare» kvinne.

Jeg merker jeg har brukt veldig mye krefter de siste årene, på hva jeg har tatt med meg på reiser av interesser, meninger, smak og verdier, og kan fastslå at de er helt intakte, jeg er det samme mennesket som før. En kar fra Søndre Høland lurte på å arrangere en slags «begravelse» for Eirik, men det synes jeg blir ganske så makabert. Jeg er nemlig ikke dau! Kanskje en dåp hadde vært riktigere? 😊

Men selv om jeg har klart å beholde stort sett alt som har vært viktig i livet mitt, så må jeg nå bruke 2021, til å finne ut hvem jeg er, og hva jeg vil videre.

Ha et riktig godt 2021, folkens!

tirsdag, september 17, 2019

Stemmene i Kirkevalget er telt ferdig, og Åpen Folkekirke har fremdeles flertall.

Da vil jeg takke alle som stemte Åpen Folkekirke i Kirkevalget. Vi vant valget av leke representanter både på landsbasis, og ikke minst her i Borg Bispedømme. Nå er personstemmene telt, og det er klart at jeg ikke får plass i bispedømmerådet. Det er helt OK, på 12 plass så var det ikke særlig sannsynlig, med mindre vi tok alle mandatene. Her i borg tok vi 4 (som før) mandat, Nominasjonslisten fikk inn 2, og den nye Bønnelista tok et mandat på bekostning av dem. Nå kan jeg glede meg over at Åpen Folkekirke Borg vil bli representert av bra folk: Veteranen i bispedømmerådet, Karin-Elin Berg, avtroppende Ordfører i Skedsmo Ole Jacob "Jacken" Flæten, teologistudent Helene Lunder Eriksen og ikke minst ungdomskandidaten Aksel Reuben Eriksen.
På landsbasis fikk vi et knapt flertall av de som skal delta på Kirkemøtet fra lekfolk. 39 til Åpen Folkekirke (tilbake 3 mandater) 29 til Nominasjonskomiteen (tilbake 6 mandater) og Bønnelista (9 nye mandater i deres første valg). Blant ansattrepresentantene, prestene og biskopene, 11 av hver, så er det også et liberalt flertall. Noen få liberale fra nominasjonskomiteen vil også stemme med ÅF i mange saker. Så det vi oppnådde med forrige valgseier, å innføre liturgi for likekjønnede par, er trygget selv om det nå finnes en kirkegruppering som går til valg på å reversere dette. På den annen side, at motsetninger engasjerer seg, og må forsøke å løse det Den norske Kirke sine problemer og muligheter sammen. Så vidt jeg forstår, foregår det svært mye godt arbeid på tvers for alle grupperingene.
Det er sikkert mange som synes dette Kirkedemokratiet er noe rart noe. Men etter at Kirke og Stat skilte lag for noen år siden, så må noen andre enn Regjeringen ta beslutningene for Kirken. Og da, som alle andre sammenhenger, så er det demokrati som fungerer. Demokratiet blir bare bedre nå som enda en gruppering har mulighet til å både tale sine synspunkter, og delta i arbeidet, for vi har jo et felles mål også.
Det er jo mulig å gjøre andre kule ting enn å la likekjønnede par få gifte seg i Kirken. F. eks. kunne jeg tenke meg om man så på liturgi for transpersoner også. Der man kunne få markere nytt kjønn og navn. Eller forbønnshandling. Det har de i den Anglikanske kirken borti England, så det burde vi også fått til i Den norske Kirke. Og masse annet som kunne gjort Kirken relevant og bra for alle mennesker. For i valgkampen har jo Bønnelista også lagt vekk på at de ønsker at Kirken skal gjøre det den er best på, å være kirke. Spre evangeliet, og være til for menneskene. Det kan Bønnelista tilføre diskusjonene.
Men så var det dette med "hjertesakene" mine da. Nemlig at jeg mener at det som skal foregå i kirkene, ikke må foregå på det tidspunktet "folk flest" ikke har stått opp eller kjenner dagen derpå. Med andre or "Mer action i kirken når folk er våkne". (for et slagord) :-) Og så det med begredelig musikk i kirken. Ja da, salmehaugen inneholder mange skatter. Men så er det dette med.... orgel. Må det alltid være orgelmusikk? Altså, alle veit jo at det eneste bra som noengang har vært spilt på et orgel, er når Jon Lord trakterer tangentene på en av Deep Purple sine mange plater. Det var jo fett. Og hva er i veien med klassisk line-up? Altså vokalist, gitar, bass og trommer. Det funker ALLTID bedre enn orgel, unntatt om line-up'en består av et dansband. Som Lasse Stefans.
Så kanskje jeg skal forsøke å få til disse tingene på en litt lavere level, for å snakke dataspill :-) Der kan jeg kanskje få gjort noe med dem. I alle fall, jeg tror at ved neste Kirkevalg, om 4 år, så kan jeg jo stille til valg i menighetsrådet her i Dalen. Det kunne være moro å gjøre noe som ikke krevde langveis kjøring også :-)