Demokrati i Den norske kirke.

Den kristne avisen Dagen er noen ganger fornøyelig, denne uken har de f.eks. avslørt at nesten alle konservative kristne har utovertiss. Jeg har tillatt meg å diskutere en artikkel der denne uken, hvor jeg argumenterer for at kirken må ha et reelt demokrati. En debatant svarer meg:
"Du bærer din tittel som kverrulant med rette. Kirken og Kirkemøtet er blitt en politisk arena der demokratiet er blitt det overordnede. Du spør etter respekten for velgerne, men hvor er respekten for han som gav oss Bibelen. Han har jo noen sterke meninger om det dere krangler om. Hvorfor har noen gjort det til sitt mål i livet og endre kirkens lære? Du kan snakke om valg og demokrati til krampa tar deg, det blir aldri riktigere av den grunn å innføre vigsel av mennesker med homoseksuelle følelser. Det kan godt hende dere vinner slaget på kirkemøtet, men dere taper kampen. (fra sidelinjen)."
Da er det bare å svare: Takk for komplimentet Øyvind Hansen!!!

Jeg tilhører nok ikke de ivrigste benkesliterne i Kirken gitt. Men jeg er nå medlem, og jeg har nå min tro. For meg er det største problemet at det er mest action i kirken på det tidspunktet sannsynligheten er aller størst for at jeg befinner meg i sengen, noe jeg deler med de aller fleste andre som også er medlem.
Før var kirken i et partnerskap med staten. men i prinsippet var det presteskapet som bestemte teologien. I 2012 ble kirken skilt fra staten. Det er det mange som ikke har fått med seg. Det eneste staten etter hvert vil sitte igjen med er løftet om å finansiere kirken. Når staten ikke lenger sitter med makten, må jo noen andre gjøre det, et eller annet overordnet organ som avgjør hva som er rådende rett og galt. Det har blitt bestemt at liturgien fastsettes av Kirkemøtet, der representasjonen stort sett består av valgte representanter. Med andre ord, det er en demokratisk forankring. De fleste av oss vil vel være enige i at en demokratisk ordning er bedre enn en der f.eks. Staten eller bispemøtet bestemte alt.
Mitt anliggende er at jeg ønsker et så bra demokrati som mulig, ikke et leke- eller "late som" - demokrati. For det har det vært til nå. Jeg mener jeg har en rimelig god forståelse av demokrati som styreform, og i vanlig politikk er jeg nok bedre orientert en gjennomsnittet. Første gang jeg benyttet meg av stemmeretten i kirken for noen år siden, så fikk en stemme på en liste en kunne gjøre noen endringer i. Men man var ført opp alfabetisk på listen, noen som gjorde at dersom man het Abrahamsen var man garantert å bli valgt, mens dersom man var uheldig nok til å hete Ålefjord, var man garantert å ikke bli valgt.
Ville du Øyvind Hansen synes det var like OK om det samme ville gjeldt i kommunestyrer og på Stortinget? Jeg tror ikke det.
Skal man først ha demokrati, må demokratiet være reelt. De som sitter i kommunestyrer og på Stortinget, kan aldri stemme uten at det blir registrert hvem som har stemt hva. Dette er selvfølgelig slik at vi velgere kan stille dem til ansvar for brutte løfter, eller belønne dem for å holde det vi lover. Vet du at på Kirkemøtet er avstemningene hemmelige? Jeg lærte på misjonshuset når jeg var guttunge at man ikke skal lyve. Som voksen synes jeg det ikke er er klokt å lage et opplegg for å fatte beslutninger som gjør det lett å lyve eller tie om hvordan man har forvaltet den tilliten man er gitt.
Jeg synes jeg kan kreve et reelt demokrati også i kirkelige organer, med åpenhet om stemmegivning i organene det velges representanter til, og med en valgordning som gir velgerne mulighet til å velge, og ikke minst at det er et kvalifisert valg man gjør. Jeg ser du i en annen tråd her faktisk svarer et klokkeklart ja på at det er viktigere å forhindre likekjønnede ekteskap enn å utvikle demokratiet i kirken. Deg om det.
Nå er jeg så heldig å være heterofil og dermed slipper jeg all diskriminering og motgang homofile kan møte som et resultat av det dårlige demokratiet. Men jeg kan si deg en ting, og det er at jeg synes det er fryktelig synd når det argumenteres med en "jeg er mer kristen enn deg"-argumentasjon. Det er det du sier når du spør om "hvor er respekten for han som gav oss Bibelen." Nettopp han sa at "de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første."
Dersom du mener det er riktigere med et demokrati som bare utgir seg for å være et demokrati, fordi et reelt demokrati kan føre til at velgerne velger "feil", så er du ingen demokrat. Jeg vil også minne om at demokratiets største fordel, er muligheten til å ombestemme seg til neste valg.
Jeg har mange venner med ulike frikirkelige bakgrunner. Når homofilt samliv diskuteres hører man regla om at "Hvorfor starter homsene ikke bare sin egen menighet når de blir diskriminert". Nå kan du få den samme i fleisen. Dersom man ikke tåler å tape, ikke delta!

2. årlige Skovheim filmfestival

Det er ikke alle som har sin egen filmfestival.

Men det har altså jeg. Hjemme i min egen stue. Og i år har jeg klippet snora ved åpningen for 2 år på rappen. Tema for festivalen har vært noe løsere i fisken enn i fjor.

Dette har vi sett:

Femte Film: Brave New Wold (1980). Filmatisering av Aldous Huxleys roman, jammen over 3 timer lang. Vi morer oss selv til døde, kan man si.


***
Fjerde film: Last Day of World War One. Dokumentar med Michael Palin som programleder.

Selv mens tyske sendebud møtte de alliertes representanter i en jernbanevogn i Frankrike, og opptil 6 timer etter at våpenhvillen var undertegnet fortsatte kampene. Over 800 på alliert side døde på krigens siste dag.

***

Tredje film:  A Farwell to Arms (1932).

Filmatisering av Hemingways roman Farvel til våpnene. Handlingen foregår ved fronten mellom Italia og Østerike. Gary Cooper spiller hovedrollen som den amerikanske ambulansesjåføren som som frivillig deltar på amerikansk side.

***
I og med det norske grunnloven fyller 200 år, har vi også sett film med tilknytning til grunnloven,
men da det ikke er særlig mange slike, måtte fant vi en amerikansk klassiker:

Andre film: Mr. Smith Goes to Washington (1939).

Ærligheten selv, speiderlederen Jefferson(!) Smith utnevnes til Senator og reiser til Washington DC. Han er en idealist, patriot og en sann demokrat. I møtet med et korrupt system eid av big buisniss, følger vi den lille mannen., en sann "champion of lost causes". 

****
Vi har åpnet med 1. verdenskrig i og med at det er 100 år siden man mistet vettet over hele Europa.

Første film: Intet nytt fra Vestfronten (1978). 

Fantastisk film som har overbevist meg om en ting. I  1914 burde soldatene på begge sider ha skutt alle offiserene sine og reist hjem. Maken til idioti, millioner døde hver gang generalene på begge sider ville ha flyttet barskapene sine noen meter nærmere Berlin eller Paris.

Filmen viser den fremmedgjøringen soldatene var utsatt for. De forsto ikke hvorfor de var der. Menneskene som ikke var ved fronten forsto ikke hva som foregikk der.

Med selveste Ernest Borgine.