tirsdag, november 30, 2021

Når stemmen ikke stemmer. Hysj!!!

Det jeg skriver nå, er det vanskeligste og mest personlige jeg noen gang har skrevet på bloggen. Det handler om det verste i livet mitt. Stemmen min. Mitt svake punkt. Ikke noe annet har blitt brukt så imot meg, ofte som ren hersketeknikk, eller for å gjøre meg liten, eller å ha det moro på min bekostning. Og ja, folk i transmiljøet suger. 

Hva er det egentlig med med stemmen min?

For den som leser dette, og som aldri har hørt meg «live», så kan jeg fortelle at jeg har en kraftig stemme. Den høres. Og jeg har alltid fått kjeft og blitt bedt om å bruke innestemme. Av voksne når jeg var barn, og f.eks. av tilfeldige pub- eller restaurantgjester som voksen. Ja, det stemmer, jeg har fått masse kjeft av voksne folk og ansatte på diverse serveringssteder, hele mitt voksne liv. Stemmen er så kraftig at jeg hadde gjort meg godt som politiker eller diktator, om det ikke var for at jeg suger når det kommer til å juge, og sånn stort sett synes det er godt å bo i et demokrati.

Forleden leste jeg om en transperson som ikke fikk hjelp av NBTS på Rikshospitalet, fordi hen hadde selektiv mutisme. I oppveksten lurte mange ganger på om jeg skulle holde kjeft for alltid. Det har vært nære på. Jeg kjenner forresten andre transpersoner, som i oppveksten fikk så mye kjeft av lærere for stemmen sin og «feil» dialekt, at de holdt kjeft resten av skolegangen.

Helt klart, man kan lure på om jeg i oppveksten la meg til den stemmen jeg har, som nok en spiker i skapet. Det har vært like mye dritt å få både før og etter stemmeskiftet som ble påført meg når jeg ble tvunget til å gjennomgå feil pubertet. Etter jeg hadde sonet ferdig i straffen i Helvete (også kjent som Bråte barneskole og Bråte ungdomsskole) i 1988, et sted som var så jævlig for meg at jeg aldri har orket å gå på noen form for jubileer, så endret jeg noe taktikk. I stedet ble det til at jeg jeg på mange måter ble klassen klovn, når jeg kom på videregående. Da kunne stemmen faktisk være en fordel. Det er noe jeg har fortsatt med i mitt voksne liv også. Klovneriet har selvfølgelig vært underholdene for mange, og gjort det å f.eks. være toastmaster lett.

Den er jammen berømt og beryktet

Men jeg hater det at jeg er mer berømt for stemmen, og at den og latteren min oppigjennom har blitt nesten mer kjent enn meg selv. Jeg har vært fæl med meg selv, og sagt når jeg skal snakke offentlig, at «jeg har aldri trengt en mikrofon i hele mitt liv. En høgskolelærer på Bibliotekutdanningen kalte «han» for «Stilleste gutten på lesesalen». Jeg har som nevnt tidligere fått masse kjeft fra folk jeg ikke kjenner på offentlige steder for stemmen. I diskusjoner, så kommenterer folk stemmen min, i stedet for argumenter. I 40 år har jeg forstått at jo mer noen er uenige med meg, jo lettere er det å kommentere stemmen min fremfor argumenter, vært en kjærkommen hersketeknikk.  

Det er transmiljøet som er aller verst faktissk. 

Men jeg får så mange kommentarer på stemmen hele tiden, fra alle som noensinne møtte «han», eller møtte meg når jeg var i skapet, at jeg nesten ser på det som en endeløs rekke med mikroaggresjoner. Det er fryktelig slitsomt, og jeg må hele tiden ta meg sammen for å ikke gi noen en velfortjent en på tygga. Og det er faktisk transmiljøet som er aller verst og hensynsløst. Jeg har til tider ikke orket å delta på sosiale treff for transfolk, fordi jeg vet at så fort jeg møter på noen jeg har kjent en stund, så er det å kommentere stemmen noe transfolk gjør i løpet av 30 sekunder fra jeg har åpnet munnen. Sist helg møtte jeg på julebord 2 personer jeg kun møter i forbindelse med dette julebordet. Den ene hadde jeg ikke sett siden før koronaen, den andre ikke på 5 år. Nr. 1: «Jeg kjente deg ikke igjen før du åpnet munnen». Nr 2: «Der er den Elin jeg kjenner».

Jeg var så nære å skjelle dem ut med den j…. stemmen de er så opptatt av at jeg nesten ber folk om å ryke og reise. Men dessverre har jeg fått så god oppdragelse at jeg ikke klarer det.

Ikke passerbar i dagslys, og knapt nok i måneskinn. 

Grunnen til at jeg skriver om dette nå, er selvfølgelig fordi jeg har tenkt over, og reflektert mye, i forbindelse med min transisjon. Både på fortiden, og fremtiden. Jeg har jo siden jeg kom ut, akseptert at jeg neppe på noen måte vil kunne passere i dagslys, de fleste vil «se» en mann i dameklær, eller ha kjent meg som «han» jeg lot som om jeg var, det meste av livet. Den erkjennelsen har hjulpet meg mye, og gjør at jeg har svært lite kjønnsdysfori sammenlignet med nesten alle transfolk jeg kjenner. Jeg klarer å gi blaffen, det viktigste er jo at jeg er meg, og at jeg kan leve som meg selv. Jeg har sluttet å bry meg med å komme ut for nye mennesker, jeg må ikke fortelle noen om fortiden min, enten det gjelder nyansatte på jobben eller tilfeldige folk jeg møter i selskap eller på jobbseminar.

Jeg er ikke særlig flink til å synge heller. Faktisk fikk jeg fyken fra et kor for en del år siden, men det er vel like greit når man er talentløs. Når man er 17 år er selvfølgelig drømmen å bli en rå og kompromissløs rockestjerne, nå er jeg 49 og en rå og kompromissløs arkivar.

Må jeg gjøre noe med stemmen min?

Likevel, stemmen er en sikker «giveaway». Men jeg orker ikke øve flere timer hver dag foran Youtube videoer, slik jeg vet mange gjør.  Jeg valgte derfor å melde meg på stemmeprosjektet «Trygg i eget utrykk», for å se om jeg kunne gjøre noe med den. I omtale av prosjektet sto det:

KURSINNHOLD: Vil du utforske stemmen din i en vennlig og oppmuntrende gruppesetting over tid? Her kan du øke tryggheten i eget stemmeuttrykk. Du kan få profesjonell veiledning fra gruppelederne og feedback fra andre deltakere. Du kan finne ut om du blir mer fortrolig med stemmen din slik den er, eller om du i tillegg trenger logopedisk trening for å legge om stemmen. Innhold: Stemme- og rytmelek, sang, improvisasjon og logopediske øvelser. Ingen blir presset til å gjøre noe de ikke vil selv. Det er frivillig om man ønsker å delta i individuelle forsknings-intervjuer i tillegg til selve kurset. 
KURSLEDERE: Ruth Eckhoff, musikkterapeut, Norges Musikkhøgskole (NMH) og Britt Bøyesen, logoped, team for stemmevansker, Statped, Hovseter.
ASSISTENT: Tobias D. E. Klaussen, masterstudent i musikkterapi, NMH.


Jeg har deltatt på videomøter i regi av prosjektet gjennom hele korona-perioden, og nå i høst har jeg vært med på et par fysiske samlinger. Det har vært moro, og ganske nyttig, og ikke minst tror jeg at jeg har forstått mer hva gjelder sangteknikk enn noen dirigent i de korene jeg har forsøkt meg i, noensinne fikk meg til å forstå. Men spørsmålet fra logopeden: «Hva vil du egentlig ha ut av dette prosjektet?», har vært en tankevekker.

Jeg lever jo av å være svær i kjeften. Jeg driver brukerstøtte for 100 ansatte, og har de siste årene hold kurs for alle sammen. Siden jeg ble «omregistrert» har jeg ringt noen hundre telefonsamtaler til diverse kontorer og firma. Ikke en gang på halvannet år har jeg blitt feilkjønnet på telefonen. Jeg lurer på hvorfor jeg slipper dritten med kommentarer til stemmen, eller å bli feilkjønnet. Kanskje er det fordi jeg vet at jeg er kvinne, og når jeg ringer og sier «Hei, det er Elin Stillingen, og jeg ringer fordi» og så legger frem ærendet mitt, så er det med overbevisning om at det er sant. Det går også bra når noen ringer meg, er ikke blitt feilkjønnet, selv fra telefonselgere.

Jeg har på en måte konkludert med at jeg ikke ønsker å øve i timevis hver dag, og at det ikke er noen vits i. Stemmen gir meg ikke noen stor dysfori, bortsett fra i møte med andre transpersoner som påfører meg dysfori. Og de kan alle ryke og reise. Eller i det minste ta seg en bolle.