Hvorfor er det nødvendig å markere Pride i 2023?

I helgen deltok jeg på Indrepride i Indre Østfold. Flott lokalpride lørdag og ikke minst en strålende fin regnbuegudstjeneste på fredagskvelden. 

Etter folkefesten i Askim folkepark, gikk jeg glad og fornøyd tilbake til kjøpesenteret der bilen min sto parkert. Jeg var sulten, og trengte en snack på den lokale bensinstasjonen, og var dum nok til å gå inn der, i stedet for å gå til bilen og legge fra meg det progressive regnbueflagget som stakk opp av veska, først. Utenfor er det en større gjeng tenåringsgutter, halvparten melaninrike og halvparten melaninfattige. Og inne på bensinstasjonen sitter det 3 til på de eneste sitteplassene.

Jeg får maten min og skal gå og den ene av de 3 stopper meg når jeg skal gå ut døra og spør: "Støtter du pride?". No shit, Sherlock, det stikker et stort regnbueflagg ut av veska mi. "Selvfølgelig" sier jeg og går ut døra. Og drittungen roper: "Det gjør ikke jeg", etter meg. Så går jeg forbi den langt større flokken på utsiden av bensinstasjonen. Som jeg hører brekke-lyder og et og annet æsj i fra når jeg passerer.

Jeg hater at jeg føler jeg må være forsiktig. Før 25. juni 2022, hadde jeg snakket til begge gruppene, og ikke vært redd.

Indrepride har ennå mye ugjort. Takk for at dere forsøker, FRI Indre Østfold.

Når presten stiller spørsmål ved vår eksistens

Du er god nok som du er, skriver soknepresten i Sømna. Problemet er bare at barn og unge som bryter med kjønnsnormene, ikke er gode nok for henne.

(På trykk i Vårt Land 1.9.2023) 

Heidi Frich Andersen, sokneprest i Sømna må ha gått det samme kurset som de fleste leserbrev-skribenter i Vårt Land de siste årene. På dette kurset lærer man åpenbart at man blir trans av «påvirkning» – ja, at transpersoner egentlig ikke eksisterer i det hele tatt – de er bare et uttrykk for «kjønnsideologi». Her lærer man visst heller ikke forskjellen på kjønninkongurens og barn født med intersex-tilstander.

Myteknusing

Først er det behov for å knuse noen myter om den såkalte «eksplosjonen» av unge transpersoner i Norge. Henviste barn (der mange av barna er fylt 16 år og er dermed er helserettslig myndige) til nasjonal behandlingstjeneste har vært relativt stabil: 148 i 2016, 153 i 2017, 235 i 2018, 226 i 2019, 176 i 2020 og 211 i 2021.

For det andre er det lettere å komme ut som trans i dag. Nå opplever unge at det eksisterer andre transpersoner rundt dem. Foreldre flest kaster ikke barna sine på gata dersom man forteller hvem man er. Man kan ha det bra på skolen. Man kan ha venner. I det store og hele kan man leve godt som den man er, selv som trans.

Slik var det nemlig ikke da jeg vokste opp og vi «ikke fantes». Transpersoner har alltid eksistert, men det er først i nyere tid at det har vært mulig å leve åpent. Vi som er voksne transpersoner er like forskjellige som andre folk, men vi har en ting til felles: Vi har alle vært barn, og vet at fortiden det lengtes tilbake til ikke var en bra tid å vokse opp i.

Et samfunn også for meg

Jeg forstår ikke helt motstanden mot de positive samfunnsendringene vi ser nå. Hva er galt med at unge mennesker forteller hvem de er? Bryter samfunnet sammen? Er ens egen manglende forståelse av kjønnsmangfold viktigere enn at barn og unge skal ha det godt?

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan det ville vært å vokse opp i et samfunn som ikke var transfobt eller som usynliggjorde oss. Et samfunn der det fantes bare én voksen jeg kunne snakket med. Tenk om det kunne vært den lokale presten. Tenk om media og skole formidlet at det finnes sånne som meg, og at vi kunne ha det godt. Et samfunn der jeg kunne, uten å bli møtt med fordømmelse, leke med og utforske min kjønnsidentitet. Et samfunn der jeg kunne sluppet å stå – bokstavelig talt – på kanten av et stup gjennom hele oppveksten og lurt på hva vitsen med å leve var.

Ingen debatt

Jeg håper virkelig det er sånn i Den norske kirke at unge blir fortalt at de er gode nok som de er, og at det også gjelder for unge som er trans. Tidligere holdninger i kirken har medført at mange mennesker har vært holdt borte fra evangeliet. Meg også. Først da jeg kom ut og fortalte hvem jeg er, kunne jeg finne troen min.

Helt til sist: «Transdebatten» er ingen debatt. Det er en enveis samtale der noen stiller spørsmål ved andres eksistens. Er man egentlig forpliktet til å svare på uhyrlige påstander?