søndag, desember 25, 2022

25. desember

Mange transfolk har en ekstra fødselsdag hvert år. Min egentlige er i april, og i året som har gått har jeg faktisk rundet de 50, og er ikke lei meg for det, og siden da har jeg faktisk blitt over 50 ½.

De siste årene før det skjedde, så sa jeg alltid: «Jeg har forhåpentligvis levd 2/3deler av livet, og akter å få den siste 1/3delen til å bli den beste». Det er på grunn av den andre fødselsdagen, som er 15. mai 2020. Fra den dagen har jeg levd som meg selv. Hver dag, Hvert minutt. Hver gang jeg puster. Alt det fordi jeg bare begynte å være kvinne hver dag. Før denne dagen hadde livet handlet om å overleve, fremfor å leve, de siste 40 årene.

Som synlig kvinne er jeg altså 31 måneder. Hendelser i barndommen som 8-åring, har når jeg reflekterer over dem, fått meg til å erkjenne at jeg nok var jente allerede da. Tilværelsen som usynlig kvinne, varte altså i nesten 40 år. Dette var ikke å leve, men å overleve.

Noen andre transfolk har en annen fødselsdag, nemlig dagen man endelig fikk begynne på hormonserstatningsterapi (HRT). Den tredje fødselsdagen min er altså 3. november 2020. Den er det også god grunn til å feire, da skaden fra å vokse opp i et samfunn som tvang meg til å gjennomgå helt feil pubertet, nå bedres hver eneste dag. Selvfølgelig er dette ikke et mirakel, fordi skaden allerede skjedde når jeg var ung. En viss bitterhet over hva jeg har måttet gjennomgå, har jeg jo, og gjør at jeg har kjempet hardt som aktivist for at unge transfolk skal få slippe mins skjebne. Slik sett, er jeg 26 måneder.

Mange transfolk og andre skeive, har enda en fødselsdag, og det er dagen man kom ut av skapet. Jeg er ikke helt sikker på hvilken augustdag i 2016 det var jeg bare gikk som meg selv på Jokerbutikken i Gan og kjøpte mjølk. De neste dagene reiste jeg rundt og fortalte venner og kjente hvem jeg var. Jeg trodde hele kom-ut prosessen var ferdig i desember samme år, da jeg kom ut på arbeidsplassen. Jeg holdt en stor fest på et lokale her i bygda for å feire. Slik sett er jeg 6 år som åpen transperson.

I juli 2018 ble jeg for første gang utsatt for offentlig transfobi. Jeg hadde opplevd transfobi tidligere også, i form av tilrop, drittslenging, uønsket oppmerksomhet ute på byen, samt et overfall og trakassering av en guttegjeng mens 200 mennesker var vitner, og ingen grep inn eller hjalp meg. Alt dette skjedde meg da jeg var i skapet. Men å bli hengt ut på nettet med masse avisskriverier skjedde heldigvis etter jeg hadde kommet ut. Men det det var da jeg fikk erkjennelsen Tor Ada beskriver i filmen «Ikke-binær»: Det er umulig å ikke bli aktivist når man er synlig som transperson.» Det var i disse årene fint, å synlig kunne være det, og ta igjen. Som aktivist er jeg altså 4 ½ år.

I dag er det et halvt år siden jeg forsto at jeg kom til å få fortsette å leve.

På gulvet på puben Per på hjørnet var jeg overbevist om at jeg skulle dø, og oppdaget til min forbauselse, at jeg var klar for å møte Jesus. Jeg overlevde. I dagene etterpå var jeg ikke i vater for å si det sånn, og har vel egentlig ikke vært det siden.

Hvordan faen kan folk gå rundt på gatene. Hvordan kan dem smile, le, drikke på uteservering, synge bursdagssangen midt i gata. Hvorfor er det ingen som ikke var der eller kjenner noen som var der, som bryr seg? Hvorfor går alle bare videre. Jeg går med all smerten og tårene og sinnet på utsiden gjennom gatene og på T-banen og har lyst til å skrike. Høyt!! (FB-posting på ettermiddagen 25. juni).

Og jeg opplever det slik enda. Ingen som ikke var der kan noen gang forstå. Folk er fremdeles som før, de som forfekter anti-woke har i alle fall ikke mistet ytringsfriheten fårråsirresånn, og i alle fall ikke mens jeg er tilstede.

Skuddene 25. juni tok veldig mye fra meg. All tro på at situasjonen for transfolk kom til å bli bedre forsvant. All tro på at den skeive bevegelsen bryr seg om transpersoner forsvant. I den såkalte regnbueparaden og blant tusenvis av mennesker på Kontraskjæret etterpå følte jeg meg ikke som en del av «regnbuen», og har ikke gjort det etterpå. Jeg som har kjempet for alle skeive folk, men føler slettes  ikke at alle skeive folk kjemper for meg, tvert imot ser jeg at mange skeive ikke det spøtt bedre enn andre cisfolk. 

Jeg forsvant ned i et svart høl i flere måneder før jeg klarte å komme meg opp på kanten igjen. Jeg er tilbake igjen hos hodekrymperen, og det har hjulpet mye. Men jeg er ikke den samme som «slo opp» med han for over et år siden,

Jeg orker ikke være lenger være aktivist. Jeg er redd hver dag, og må kjempe for å klare å gå ut døra. Jeg gjør det kun fordi de økonomiske konsekvensene av å ikke være i jobb ville vært katastrofale. Pussig nok har jeg, mens det har var på det verste, hatt litt suksess på jobben også, for den er omtrent den eneste jeg klarer å konsentrere meg om for tiden. I helgene orker jeg nesten ikke å ha noe med noen å gjøre, da jeg er utslitt fra å prøve å oppføre meg pent på jobben. Jeg drikker ikke alkohol, fordi jeg føler at jeg alltid, uansett hvor jeg er, selv hjemme, må kunne sette meg i bilen og kjøre vekk. Jeg bor alene, er alene. Jeg tvinger meg selv til å kjøpe konsertbilletter, slik at jeg har et mål for å komme meg ut. Er jeg sosial, er det fordi jeg allerede har gått ut døra. Men 6 av 7 kvelder og dager sitter jeg bare hjemme uten å snakke med noen. 1. juledag er altså en dag som alle andre dager. 

Det er et ½ år siden ting ble som de 40 usynlige årene. Jeg er tilbake til å overleve, ikke å leve.