mandag, februar 21, 2022

Den som lar seg intervjue av små lokalaviser, kan havne i stygge kommentarfelter i andre aviser.

Den som lar seg intervjue av Indre Akershus Blad, kan finne seg selv omtalt svært negativt i kommentarfeltet i andre aviser.

Her om dagen hadde jeg et hyggelig og tilfeldig møte med en av Indres flinke journalister, da han støtte på meg utenfor en lokal bensinstasjon, og spurte hva jeg synes om de høye drivstoffprisene på stasjonen den dagen.

Det var en veldig hyggelig prat, og vi prata så lenge at det ble en egen sak da ingen andre ville stoppe på stasjonen for å fylle med de prisene som da var aktuelle. Det var også hyggelig å få delta i offentligheten, om noe som slettes ikke handlet om transfolk, pride og å være skeiv. Det har egentlig ikke skjedd meg på mange år, og det settes pris på av en skattebetalende velger og bilist.

Men det er noe man bør vite, om man snakker med Indre. Det er at avisen deler saker med andre lokalaviser i andre distrikt innen Amedia-konsernet. Disse avisene setter ofte inn slike saker i nettutgavene sine, og med Facebookposting, som folk kommenterer på.

Indres Facebook-post fikk kommentarer fra en og annen elbilskeptiker, og det er det lov å være, etter min mening.

Jeg sa det bare som det var, at jeg var fornøyd med min bil. Miljø ble for øvrig ikke nevnt med et ord i verken samtalen, eller artikkelen, men det er klart mange folk tror man er en MDG-hippie bare fordi man kjører elbil.

Det kan jeg for øvrig avkrefte at ikke er tilfellet. Jeg har valgt bort dieselbilen min og kjøpt en billig elbil for å ha en mer forutsigbar biløkonomi, og den ble bestilt samtidig med at strømprisen skøyt i været. Ny bil passer også for oss som er noen bilmekaniske analfabeter, utover å fylle spylevæske og skifte hjul hver vår og høst.

Diskusjonen i Indres kommentarfelt, ble bra, saklig og ingenting å utsette på. Dette er sannsynligvis fordi så mange lokale vet hvem jeg er, og dermed finner frem folkeskikk og sakligheten sin.

I helgen møtte jeg tilfeldigvis en person fra nabodistriktet der Glåmdalen er lokalavis. Vedkommende viste meg at samme saken var kjørt der, og kommentarfeltet ble noe ganske annet når de kjørte Indres sak.

Høydepunkter fra kommentarfeltet:

  • Men i det minste har hun hjulpet flere barneslaver ned i koboltminene, det er alltids noe.
  • Glemte å sjekke strømprisen og hvor liksom miljøvennlig en elbil er du da?.. stakkars folk...

I tillegg var det en direkte feilkjønning av meg, og mange flere der jeg tillegges meninger jeg nødvendigvis ikke har, eller i det minste ikke har uttrykt. Og det er visst greit å mene at man er en idiot også. Ikke særlig hyggelig, og noe jeg ikke hadde visst om, uten dette tilfeldige møtet.

At kommentarfeltet kan være kjipt, er jo ikke noe nytt. Særlig dersom man for eksempel har tatt til orde orde for at transpersoner har menneskeverd og rettigheter, de også. Jeg kjenner mange som lever med konstante trusler mot dem selv, eller ungene sine.

Kommentarfeltet gjør at få transpersoner tør å bruke ytringsfriheten. Jeg har stort sett sluppet unna trusler eller regelrett ønsker om at jeg skal dø, men jeg vet om mange som ikke er så heldige. Selvsensuren er derfor sterk. Jeg bruker tastaturet kun når jeg tror det er noen vits i at jeg ytrer meg om noe. Aldri når det ikke er helt nødvendig. Aldri uten at en mening betyr noe for noen. Aldri dersom jeg tror at jeg også vil oppleve dødstrusler.

Man lærer jo med tiden, og mitt tips er at man bør få Indre til å garantere for at saker ikke legges i andre aviser, i alle fall om man vil slippe et stygt kommentarfelt man umulig kunne vite man var omtalt i.

tirsdag, januar 25, 2022

Er ytringsfriheten truet?

Interesant lesning i Dagsavisen av debattredaktør Selma Moren:

Nå er det et år siden J.K. Rowling-debatten stormet, etter at forfatteren skrev om transpersoner på Twitter. Og jeg synes fremdeles det er et veldig godt eksempel på hvorfor «bekymring for ytringsfriheten» kommer så skeivt ut i denne sammenheng. For mens debattanter uttrykket bekymring for sinnet mot Rowling i beste sendetid, snakket jeg med transpersoner som takket nei til å skrive kronikk eller delta i debatt – fordi de opplever å bli truet på livet når de gjør det. 

Men ingen medieviter eller debattant gikk ut og sa noe om det.
Selv har jeg jo ikke skrevet for Dagsavisen, bortsett fra når jeg fikk tilsvar etter at Kari Jaquesson i et av avisens koseintervjuer bagatelliserte at hun hadde lagt ut masse bilder av meg for sine hundrevis av følgere og beskylt meg for å være en overgriper. Jeg angrer litt på det, jeg burde i stedet ha klaget inn Dagsavisen for PFU for å f.eks. ikke ha gitt meg samtidig tilsvar. Men jeg lærte en del av hele den saken. Hvor slitsomt og jævlig kommentarfeltet kan være, for ikke å snakke om oppmerksomhet fra media, når det raste som verst var det rimelig mange telefoner som jeg rett og slett ikke våget å ta. Til slutt var jeg dum og tok telefonen, og måtte stille opp i et intervju hos en avis, hvis ikke hadde de bare kommet til å skrive om saken uten at min side hadde kommet frem. Det var forferdelig å i media måtte forsvare meg mot et forferdelig menneske, som jeg aldri noensinne hadde hatt noe med å gjøre bortsett fra den gang hun var på jobben min og pusha treningsvideoer og jeg var i samme lokalet uten å snakke med henne. Min kroniske fysiske sykdom ble verre i en periode når stresset var på det verste.

Heldigvis "forsvant" saken, helt til det koseintervjuet dukket opp. Dessverre blir jeg aldri kvitt denne saken, for den ligger til evig tid i nettavisen, og eneste grunnen til at jeg orker å snakke om den i det hele tatt, er at den kommer opp om man googler meg. Det har også begrenset mitt liv en del, f.eks. har jeg ikke søkt jobber i en periode jeg burde skiftet jobb, da arbeidsgivere tross alt googler jobbsøkere.

Siden har jeg brukt tastaturet en del, også for transsaken, og har vært noe i media på reportasjeplass også. Men jeg er ytterst forsiktig. Både med hva jeg måtte ytre meg om, og hvor ofte, og ofte er nattesøvnen dårlig til jeg ser om avisen har skrudd på kommentarfelt eller ikke. De jævligste kommentarfeltene i Norge tilhører faktisk Nettavisen og Teknisk Ukeblad. Hos sistnevnte deltok jeg jeg i en reportasje om hvor fint det kan gå, å komme ut av skapet på jobben, og om en ny levekårsundersøkelse som viste at transpersoner på så mange indikatorer har det mye verre enn den øvrige befolkningen eller for den del homofile. En stund etterpå, så ringte jeg journalisten og måtte si at: «Hadde jeg visst hvordan kommentarfeltet i TU er, så hadde jeg aldri stilt opp i reportasjen».

Kommentarfeltet gjør at få transpersoner tør å bruke den ytringsfriheten Selma Moren skriver at spesielt unge menn er bekymret for i en undersøkelse. Jeg har stort sett sluppet unna trusler eller regelrett ønsker om at jeg skal dø, men jeg vet om mange som ikke er så heldige. Selvsensuren er derfor sterk. Jeg bruker tastaturet (og sjelden stemmen, for den brukes automatisk mot meg) når jeg tror det er noen vits i at jeg ytrer meg om noe. Aldri når det ikke er nødvendig. Aldri når det ikke kan bety noe for noen. Aldri dersom jeg tror at jeg også vil oppleve dødstrusler. 

Et problem i meda er at mens transfober får ytre det utroligste offentlig, f.eks. om en transkvinne har penis eller ikke, kommer på trykk. Helt OK ifølge PFU. Og det gjøres sjelden noen som helst form for faktasjekk for de mest utroligste påstander som frembringes. Mens de få transfolkene som tør å ytre seg (hurra for at de tør når de er garantert dødstrusler) blir gjenstand for faktasjekk. 

Norges beste debattredaktør heter Dana Wanounou og i avisen Vårt Land har jeg på oppfordring fra henne skrevet flere kronikker. Hun har tatt dem på alvor, og diskutert tekstene med meg før de har havna på trykk, men også kjørt faktasjekk. Det gledelige er at det selvfølgelig kom beskyldninger fra transfober i kommentarfeltet der de nærmest forlangte at hun skulle gjøre det, når det faktisk ble gjort.