torsdag, november 17, 2022

Til Hylekoret

Til alle som nå hyler "KRENKA!!!" når de leser om Atle Antonsens dritt-oppførsel.

Fordi hvite middelaldrende menn ikke kan si neger lenger. Fordi melaninrike kvinner som våger å delta i samfunnsdebatten og attpåtil er frekke nok til å være muslimer, må settes på plass gjennom trusler og hets.
En annen ting, er hva vi som tilhører minoriteter gidder å anmelde. En undersøkelse med mange tusen respondenter blant skeive viser at hele 30 prosent av de skeive respondentene i politiets nye lhbtiq+undersøkelse at de har svært lite eller ganske lav tillit til at politiet ivaretar behovene til lhbtiq+innbyggere i Norge. I 2021 oppga 80 prosent av den generelle befolkningen i Oslo at de har tillit til politiet.
I Politiets egen gjennomgang av noen sentrale funn fra undersøkelsen kommer det også fram at 40 prosent oppgir å ha blitt utsatt for hatkriminalitet, men at kun 8 prosent av disse har anmeldt hendelsene. Kun 30 prosent av alle respondentene svarer at de vil anmelde hatkriminalitet i framtiden.
Jeg er ganske sikker på at Sumaya Jirde Ali, ikke har anmeldt mye annet, fordi det automatisk utløser alt fra dødstrusler til hets. Det har hun vel fått til gangs nå.
For å dele litt av min egen erfaring som transperson:
Jeg følte meg slettes ikke "krenka" da to menn overfalt meg når jeg gikk gjennom Oslos gater på vei til hotellet etter en hyggelig tur på byen. Jeg følte meg redd. Eneste grunnen til at jeg slapp fra det med skrekken, var at jeg rakk å knuse nesa på han ene så han gikk i bakken, og klarte å skremme han andre når han så hva som skjedde med kompisen.
Dette anmeldte jeg ikke.
Jeg følte meg slettes ikke "krenka" da jeg to uker etterpå sto sto som en av 300 mennesker på Haugenstua stasjon og venta på "buss for tog". Jeg var livredd, da en gjeng med innvandrergutter sto og trakkaserte meg på det groveste. Jeg var ikke redd guttene egentlig, men det som skremte meg var at 300 voksne mennesker sto og så på og ingen hjalp meg, eller grep inn på noe vis.
Dette ble heller ikke anmeldt.
Jeg gikk ikke ut døra som meg selv på 5 år etter det. Før det regnet jeg meg selv om en av de tøffeste transpersonene i hele landet, fordi jeg fritt hadde gått ut så mye jeg ville, og gjort utrolig mye gøy, som meg selv. Frem til disse hendelsene, kjente jeg meg godt igjen i det Sumaya Jirde Ali skrev på Facebook om hvordan det var før den nå anmeldte hendelsen:
"For tre uker siden var jeg og Cathrine Linn på et utested. Vi hadde vært hjemme hos henne og pratet og kost oss slik gode venninner gjør. Etterpå gikk vi nedover gaten, hånd i hånd og med lange smil, på vei til et utested jeg ikke hadde vært på før.
Det var en sjeldent vakker kveld. Jeg var med min venninne, jeg så meg ikke rundt slik jeg alltid gjør, og jeg kjente ikke på utsatthetsfølelsen som finnes i meg og som uforberedt kan komme til syne. Mens vi gikk nedover gaten var jeg verken muslim eller svart, jeg var bare en ung, fri kvinne i usedvanlig godt humør. Jeg tror sorgen etter hendelsen er mest knyttet til dette. Til det faktumet at jeg nærmest blir straffet for å slippe taket og slappe av i offentlige rom."
Jeg ble senere hengt ut av en transfob "feminist" (hun er ikke feminist for å si det i klartekst, men et simpelt og hatefullt menneske) som en overgriper for hennes flere tusen følgere i sosiale medier.
Heller ikke da orket jeg å anmelde det.
Jeg er stolt av at Sumaya Jirde Ali orker og tør.

mandag, oktober 03, 2022

Et skikkelig dritt-leserbrev (Indres nettutgave 3.10.2022)

Jeg er rimelig skuffa over at Indre Akershus Blad setter på trykk et leserbrev som både er transfobisk, inneholder faktafeil om hva såkalt rosa kompetanse er, om transpersoner og ikke minst fremmer en konspirasjonsteori som kan koste folk livet. Når levde liv av Henry Michael Ødegaard karakteriseres som en ideologi, gjør han livet til oss skeive vanskeligere.

Når det gjelder forslaget om unisex-toaletter, så står det i utkast til kommunedelplanen: «Tilby unisex toalett og/eller garderober på alle relevante kommunale bygg/arenaer.» Det står ikke at alle kjønnsdelte toaletter nå ikke skal være kjønnsdelte lenger. Store toalettanlegg med mange båser, vil nok forbli slik, av praktiske og økonomiske årsaker. Der det er enkeltoaletter, så er det nok lettere at disse ikke blir kjønnsdelte. Nesten alle kvinner jeg har snakket med om det, ser åpenbart fordelen med det, nemlig at langt flere toaletter blir tilgjengelig for dem. Ved Universitet i Oslo, så har alle bygg minst ett kjønnsnøytralt toalett. I tillegg er det bestemt at alle nybygg og ombygninger ved universitetet skal ha en fordeling på 33 prosent hver for kvinner, menn og kjønnsnøytrale.

For min del er jeg langt mer begeistret over den andre delen av forslaget, nemlig at det skal tilbys garderober som f.eks. jeg også kunne benyttet. Slik kroppen min er på det nåværende tidspunkt, ville jeg følt meg ukomfortabel i damegarderobe, og jeg er da utelukket fra å f.eks. kunne benytte Bjørkebadet. Østfoldbadet i Askim har for øvrige praktiske løsninger for dette. Min arbeidsplass har en fin ordning med trening i arbeidstiden, som jeg som den eneste ansatte, ikke kan benytte meg av, fordi det ikke finnes garderobemuligheter for meg. At vi er få, skal vel ikke bety at vi ikke får benytte oss av offentlige tilbud?

Hva sier så forslaget om såkalt rosa kompetanse? 2 tiltak: «Kompetansehevingstiltaket Rosa kompetanse gjennomføres for ansatte i Aurskog-Høland kommune» og «Oppfordre idretten og øvrige fritidsorganisasjoner om å gjennomføre «Restart fritid» og «Rosa kompetanse» for økt inkludering.»

Hva er Rosa kompetanse? Det er en fagavdeling i Foreningen FRI og det de tilbyr er: «faglig bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold til skole- og barnehagesektoren, barnevernet, helse- og sosialsektoren, politi- og påtalemyndighet samt alle deler av arbeidslivet. Kompetansehevingen som tilbys er tilpasset ditt arbeidssted og dine behov. Gjennom relevante eksempler fra din arbeidshverdag tilbyr vi motiverende og bevisstgjørende kurs om kjønn, seksualitet, identitet og normer. Rosa kompetanse møter kursdeltakerne med utgangspunkt i at de aller fleste ønsker å gjøre en god jobb

Kursingen omfatter altså både kjønns- og seksualitetsmangfold. Med andre ord, ikke spesielt misjonerende, og selve tiltaket, vil aldri møte barn. Men barn kan nå risikere å møte gode flotte kommunale ansatte eller folk i idrettslag som kan ha peiling, enten det gjelder et barns kjønnsidentitet, eller om et barn har homofile foreldre. Noe av det fineste jeg har gjort, etter jeg kom ut, var å få holde foredrag for A-H Idrettsråd. Selv møtte jeg aldri noen slike mennesker mens jeg «sonet» de 9 årene jeg gikk på Aurskog-Høland kommunes skoler. Det kunne jeg trengt, jeg som jente som måtte skifte i guttegarderober, der jeg opplevde ting som var så forferdelige, at jeg sto ved et stup i Mokollen minst en gang i uka i hele oppveksten og lurte på om det ikke ville vært lettere å bare hoppe.

At transpersoner, kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er noe reelt og ikke en «ideologi» kan Ødegaard selv lese i Verdens Helseorganisasjon (WHO) sin diagnosemanual ICD. Siste utgave, nr 11 i rekken, slår fast at transpersoner ikke er syke, og aldri har vært det heller. Alt om trans er nå flyttet over i et nytt kapittel om kjønnslig helse, og beskriver hva god helsehjelp for oss er. Det er et mikroskopisk mindretall som «angrer» sammenlignet med de som ikke gjør det. Tallene for antallet som angrer på f.eks. en kneoperasjon (33 %) eller å få barn (7 %), er langt høyere. En 99 % suksessrate ville jo for nesten enhver annen behandling vært å anse som et mirakel. Vi som har vært i transmiljøet lenge, vet at de fleste såkalte «angrere», angrer fordi samfunnet fremdeles var like transfobt, evnen til å passere som kjønnet en ønsket gjennom helsehjelpen økte ikke nok til å gå under radaren, eller familie og omgivelser ble ikke mer aksepterende enn før man fikk helsehjelp. Eller man simpelthen tenkte seg om, og fant ut at man likevel var cisperson.

Ødegaards feilkjønning av gutter som ble tildelt kjønn som jente ved fødselen er nå en ting. En annen ting er påstanden om det det skal være en eksplosjon av disse som får helsehjelp, er helt feil. Det er nøyaktig like mange, år etter år av begge fødselskjønn. Forskjellen er bare at de som fikk tildelt kjønn som jenter ved fødsel, kommer ut av skapet langt tidligere enn dem som fikk tildelt kjønn som gutter. Det er bare å lese årsmeldingene til behandlingsmonopolet og legge sammen tallene hvert år over hvem som henvises før og etter fylte 18 år. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at grunnen til at så mange flere unge enn tidligere kommer ut, er at samfunnet er langt mer åpent og mangfoldig, mindre transfobisk, og at de unge ser at andre har kommet ut og at det har gått bra med dem. I min oppvekst «fantes» vi ikke. Måten det argumenteres med «smitte» er den samme som ble brukt om homofile for lenge siden.

At transpersoner eksisterer er for øvrig ikke noe nytt. Jeg kan forsikre Ødegaard om at jeg har tenkt mye på dette de siste 42 år. Jeg kjenner for øvrig flere transpersoner som har passert de 80. Vi er ingen ideologi, men levende mennesker, med levde liv, som helst ser at yngre bør få et bedre liv enn det vi fikk.

Det er sikkert mange som mener at jeg ønsker at Indre burde sensurere slike leserbrev. Det mener jeg ikke. Det jeg mener er at man aldri burde latt leserbrevet stå på trykk. Det er ikke sensur, men en redaksjonell avgjørelse. Når jeg skriver kronikker i avisen Vårt Land, blir jeg alltid faktasjekket før jeg får det på trykk. Jeg vet at Indre hver eneste uke får leserbrev som det ville være uansvarlig å trykke, eller som ville ført til at Indre havnet i Pressens Faglige Utvalg, og som derfor aldri kommer på trykk. Manglende anstendighet er årsaken til at avisen jeg trodde var min, har mistet en abonnent.

mandag, februar 21, 2022

Den som lar seg intervjue av små lokalaviser, kan havne i stygge kommentarfelter i andre aviser.

Den som lar seg intervjue av Indre Akershus Blad, kan finne seg selv omtalt svært negativt i kommentarfeltet i andre aviser.

Her om dagen hadde jeg et hyggelig og tilfeldig møte med en av Indres flinke journalister, da han støtte på meg utenfor en lokal bensinstasjon, og spurte hva jeg synes om de høye drivstoffprisene på stasjonen den dagen.

Det var en veldig hyggelig prat, og vi prata så lenge at det ble en egen sak da ingen andre ville stoppe på stasjonen for å fylle med de prisene som da var aktuelle. Det var også hyggelig å få delta i offentligheten, om noe som slettes ikke handlet om transfolk, pride og å være skeiv. Det har egentlig ikke skjedd meg på mange år, og det settes pris på av en skattebetalende velger og bilist.

Men det er noe man bør vite, om man snakker med Indre. Det er at avisen deler saker med andre lokalaviser i andre distrikt innen Amedia-konsernet. Disse avisene setter ofte inn slike saker i nettutgavene sine, og med Facebookposting, som folk kommenterer på.

Indres Facebook-post fikk kommentarer fra en og annen elbilskeptiker, og det er det lov å være, etter min mening.

Jeg sa det bare som det var, at jeg var fornøyd med min bil. Miljø ble for øvrig ikke nevnt med et ord i verken samtalen, eller artikkelen, men det er klart mange folk tror man er en MDG-hippie bare fordi man kjører elbil.

Det kan jeg for øvrig avkrefte at ikke er tilfellet. Jeg har valgt bort dieselbilen min og kjøpt en billig elbil for å ha en mer forutsigbar biløkonomi, og den ble bestilt samtidig med at strømprisen skøyt i været. Ny bil passer også for oss som er noen bilmekaniske analfabeter, utover å fylle spylevæske og skifte hjul hver vår og høst.

Diskusjonen i Indres kommentarfelt, ble bra, saklig og ingenting å utsette på. Dette er sannsynligvis fordi så mange lokale vet hvem jeg er, og dermed finner frem folkeskikk og sakligheten sin.

I helgen møtte jeg tilfeldigvis en person fra nabodistriktet der Glåmdalen er lokalavis. Vedkommende viste meg at samme saken var kjørt der, og kommentarfeltet ble noe ganske annet når de kjørte Indres sak.

Høydepunkter fra kommentarfeltet:

  • Men i det minste har hun hjulpet flere barneslaver ned i koboltminene, det er alltids noe.
  • Glemte å sjekke strømprisen og hvor liksom miljøvennlig en elbil er du da?.. stakkars folk...

I tillegg var det en direkte feilkjønning av meg, og mange flere der jeg tillegges meninger jeg nødvendigvis ikke har, eller i det minste ikke har uttrykt. Og det er visst greit å mene at man er en idiot også. Ikke særlig hyggelig, og noe jeg ikke hadde visst om, uten dette tilfeldige møtet.

At kommentarfeltet kan være kjipt, er jo ikke noe nytt. Særlig dersom man for eksempel har tatt til orde orde for at transpersoner har menneskeverd og rettigheter, de også. Jeg kjenner mange som lever med konstante trusler mot dem selv, eller ungene sine.

Kommentarfeltet gjør at få transpersoner tør å bruke ytringsfriheten. Jeg har stort sett sluppet unna trusler eller regelrett ønsker om at jeg skal dø, men jeg vet om mange som ikke er så heldige. Selvsensuren er derfor sterk. Jeg bruker tastaturet kun når jeg tror det er noen vits i at jeg ytrer meg om noe. Aldri når det ikke er helt nødvendig. Aldri uten at en mening betyr noe for noen. Aldri dersom jeg tror at jeg også vil oppleve dødstrusler.

Man lærer jo med tiden, og mitt tips er at man bør få Indre til å garantere for at saker ikke legges i andre aviser, i alle fall om man vil slippe et stygt kommentarfelt man umulig kunne vite man var omtalt i.

tirsdag, januar 25, 2022

Er ytringsfriheten truet?

Interesant lesning i Dagsavisen av debattredaktør Selma Moren:

Nå er det et år siden J.K. Rowling-debatten stormet, etter at forfatteren skrev om transpersoner på Twitter. Og jeg synes fremdeles det er et veldig godt eksempel på hvorfor «bekymring for ytringsfriheten» kommer så skeivt ut i denne sammenheng. For mens debattanter uttrykket bekymring for sinnet mot Rowling i beste sendetid, snakket jeg med transpersoner som takket nei til å skrive kronikk eller delta i debatt – fordi de opplever å bli truet på livet når de gjør det. 

Men ingen medieviter eller debattant gikk ut og sa noe om det.
Selv har jeg jo ikke skrevet for Dagsavisen, bortsett fra når jeg fikk tilsvar etter at Kari Jaquesson i et av avisens koseintervjuer bagatelliserte at hun hadde lagt ut masse bilder av meg for sine hundrevis av følgere og beskylt meg for å være en overgriper. Jeg angrer litt på det, jeg burde i stedet ha klaget inn Dagsavisen for PFU for å f.eks. ikke ha gitt meg samtidig tilsvar. Men jeg lærte en del av hele den saken. Hvor slitsomt og jævlig kommentarfeltet kan være, for ikke å snakke om oppmerksomhet fra media, når det raste som verst var det rimelig mange telefoner som jeg rett og slett ikke våget å ta. Til slutt var jeg dum og tok telefonen, og måtte stille opp i et intervju hos en avis, hvis ikke hadde de bare kommet til å skrive om saken uten at min side hadde kommet frem. Det var forferdelig å i media måtte forsvare meg mot et forferdelig menneske, som jeg aldri noensinne hadde hatt noe med å gjøre bortsett fra den gang hun var på jobben min og pusha treningsvideoer og jeg var i samme lokalet uten å snakke med henne. Min kroniske fysiske sykdom ble verre i en periode når stresset var på det verste.

Heldigvis "forsvant" saken, helt til det koseintervjuet dukket opp. Dessverre blir jeg aldri kvitt denne saken, for den ligger til evig tid i nettavisen, og eneste grunnen til at jeg orker å snakke om den i det hele tatt, er at den kommer opp om man googler meg. Det har også begrenset mitt liv en del, f.eks. har jeg ikke søkt jobber i en periode jeg burde skiftet jobb, da arbeidsgivere tross alt googler jobbsøkere.

Siden har jeg brukt tastaturet en del, også for transsaken, og har vært noe i media på reportasjeplass også. Men jeg er ytterst forsiktig. Både med hva jeg måtte ytre meg om, og hvor ofte, og ofte er nattesøvnen dårlig til jeg ser om avisen har skrudd på kommentarfelt eller ikke. De jævligste kommentarfeltene i Norge tilhører faktisk Nettavisen og Teknisk Ukeblad. Hos sistnevnte deltok jeg jeg i en reportasje om hvor fint det kan gå, å komme ut av skapet på jobben, og om en ny levekårsundersøkelse som viste at transpersoner på så mange indikatorer har det mye verre enn den øvrige befolkningen eller for den del homofile. En stund etterpå, så ringte jeg journalisten og måtte si at: «Hadde jeg visst hvordan kommentarfeltet i TU er, så hadde jeg aldri stilt opp i reportasjen».

Kommentarfeltet gjør at få transpersoner tør å bruke den ytringsfriheten Selma Moren skriver at spesielt unge menn er bekymret for i en undersøkelse. Jeg har stort sett sluppet unna trusler eller regelrett ønsker om at jeg skal dø, men jeg vet om mange som ikke er så heldige. Selvsensuren er derfor sterk. Jeg bruker tastaturet (og sjelden stemmen, for den brukes automatisk mot meg) når jeg tror det er noen vits i at jeg ytrer meg om noe. Aldri når det ikke er nødvendig. Aldri når det ikke kan bety noe for noen. Aldri dersom jeg tror at jeg også vil oppleve dødstrusler. 

Et problem i meda er at mens transfober får ytre det utroligste offentlig, f.eks. om en transkvinne har penis eller ikke, kommer på trykk. Helt OK ifølge PFU. Og det gjøres sjelden noen som helst form for faktasjekk for de mest utroligste påstander som frembringes. Mens de få transfolkene som tør å ytre seg (hurra for at de tør når de er garantert dødstrusler) blir gjenstand for faktasjekk. 

Norges beste debattredaktør heter Dana Wanounou og i avisen Vårt Land har jeg på oppfordring fra henne skrevet flere kronikker. Hun har tatt dem på alvor, og diskutert tekstene med meg før de har havna på trykk, men også kjørt faktasjekk. Det gledelige er at det selvfølgelig kom beskyldninger fra transfober i kommentarfeltet der de nærmest forlangte at hun skulle gjøre det, når det faktisk ble gjort.