Personvern og innsyn - og hvorfor arkivaren i en offentlig virksomhet er din venn.

 

Fra Ida T, får jeg et fint nyhetsbrev hver uke, som er svært interessant for oss som er personvernombud i virksomhetene vi jobber i.

I ukens nyhetsbrev skriver hun om å bruke innsynsretten til å lære mer om personvern, og om innsyn generelt. Jeg er både personvernombud og fagansvarlig for arkivet i min offentlige virksomhet. Det er roller som jeg mener i høyeste grad er forenlige og hensiktsmessige. Jeg har lyst til å kommentere litt. Ettersom teksten i nyhetsbrevet er litt forskjellig fra postingen på Linkedin, så velger jeg å se på teksten i nyhetsbrevet.

Litt om å være på mottaksenden av innsynsbegjæringer og hvorfor arkivaren er din venn:

Det er helt riktig at alt man trenger for å kunne be om innsyn, uten den begredelige behandlingen du har opplevd med at offentlig ansatte søker deg opp og ringer arbeidsgiveren din for å spørre om hvorfor du søker innsyn, er en e-postadresse. Arkivet administrerer behandlingen av innsynsbegjæringer, men det er saksbehandler som avgjør begjæringene. Jeg opplever faktisk at det første saksbehandlere spør om er: «Hvem er det som har bedt om innsyn?». Da må jeg alltid forklare at det skal hen ikke tenke på i det hele tatt, men vurdere innsyn ut i fra dokumentenes innhold. Jeg har alltid moro, når jeg kan si til saksbehandler at begjæringen kommer fra «Donald.Duck@hotmail.com» og lignende.

Ellers håper jeg folk ikke bytter disse anonyme adressene til stadighet. Mange glemmer at de har bedt om innsyn for ikke så lenge siden i de samme dokumentene, og fått svar, og der fint å kunne svare at «du fikk disse dokumentene tilsendt på e-post (dato)». Det er unødvendig å lage ekstraarbeid for arkivtjenesten, som er det som er på innsynsrettens side og som bidrar til å øke offentlighet.

I arkivsystemet journalfører vi alltid innsynsbegjæringer som om de kommer fra privatpersoner, vi går altså alltid ut i fra at om f.eks. en kommunalt ansatt ber om tilsyn, så er det vedkommende som privatperson som gjør det selv om hen brukte jobbadressen sin, med mindre hen spesifikt sier at hen spør på vegne av foretak/etat/organisasjon. Personnavn skal jo i postjournalen kodes slik at navnet ikke er synlig i offentlig postjournal etter 6 mnd. (krav fra Datatilsynet). Vi publiserer heller ikke domenet i journalen om vi kun har en e-postadresse å registrere som den som ber om innsyn, slik at hen skal slippe at journalen blir grunnlag for spam-støvsugere.

Med årene i arkivsektoren har jeg fått lang erfaring med å vurdere innsyn, og selv om jeg ikke avgjør disse begjæringene, så gir jeg alltid råd til saksbehandler hva jeg tenker, og skriver utkast til vedtak basert på avgjørelser. Etaten hadde gjort langt flere unntak fra innsynsretten uten at de fikk veiledning. Jeg opplever både for innsynbehandling og journalføring at saksbehandlere begrunner å gjøre unntak fra innsynsretten og for arkivering av dokumenter som skal arkiveres, med begrunnelsen «Fordi jeg ikke vil det» og lignende. Det er jo selvfølgelig ikke riktig måte å saksbehandle på.

Når det gjelder å få innsyn i dokumentene som er nevnt i nyhetsbrevet, samt f.eks. rutiner, prosedyrer osv, skal det mye til å gjøre unntak fra innsynsretten. Det kan godt hende slikt er interne arbeidsdokumenter, men «det endelige vedtaket» etter «dokumenter utarbeidet for egen saksforberedelse», kan man vanskelig unnta. Noe av problemet, er at en del slike dokumenter er omfattet av arkivplikt, men ikke journalplikt. Det at de ikke er omfattet av journalplikt betyr IKKE at det ikke er mulig å be om innsyn.  «Generelle retningslinjer for organet» som en rutine eller prosedyre vil være, er det nesten umulig å gjøre unntak for.

Motviljen om å gi innsyn i alt som er personvernrelatert, kan jeg forresten ikke helt forstå. Jeg har vært i arkivsektoren i 17 år, og har aldri noensinne ikke fått servert forespørsler om rutiner og prosedyrer på arkivområdet, og ofte får jeg innsynsbegjæring tilbake. I arkivsektoren er vi nemlig flinke til å lære av hverandre. Det burde man være på personvernområdet også. 

Jeg tror jeg gir meg der, men grenselandet mellom arkiv og personvern, er svært interessant. 

Appell holdt på Regnbueplassen, Oslo, 3. februar i anledning Helsetilsynets umenneskelige handlinger

 

Statsforvaltere svikter transpersoner. Igjen. 

Helsedirektoratet svikter transpersoner. Igjen.

Helsetilsynet svikter transpersoner. Igjen. 

Helsevesenet svikter transpersoner. Igjen. 

Norge svikter transpersoner. Igjen. 

Noen helhet i helsetilbudet har vi aldri hatt. Nå er tilgjengeligheten ytterligere innskrenket, og verdigheten er tatt fra oss for lengst. 

Måten det norske samfunnet, det norske helsevesenet og de som skal være våre kontroll- og rettsinstanser oppfører seg ovenfor transpersoner som pasienter på, er forbi det humane.

Dette er umenneskelighet satt i system. 

Jeg heter Elin Stillingen og i dag får jeg lov å representere PKI – Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens. 

Alle som noen gang har vært på NBTS på Riksen, vet at den sjappa har det dårligste ryktet av alle sjapper i noen bransje vi noen gang har vært borti. All venting, portvokting og manglende rettsikkerhet de bedriver der, gjør friske folk syke. Hos Espen Esther, så spør hen første gang jeg har time: «Hva kan jeg gjøre for deg?» Jeg fikk trygg og god hjelp, og ikke minst opplevde jeg verdighet.

Jeg gikk igjennom portvoktingen hos Riksen, har fått diagnose. Fordi jeg kunne møte opp og vite at jeg ikke behøvde å vente på helsehjelpen. Det ga meg tålmodighet, livsglede, og hver dag etterpå, har vært bedre enn den forrige. Selv dårlige dager.

Vi står her i dag på grunn av Esben Esther. Først og fremst fordi Esben Esther har gitt oss muligheten til livet. Mange av oss hadde ikke fantes om det ikke var for Esben Esther. Men vi står her også, fordi Helsetilsynet løper uredelige ærend og har fratatt Esben Esther legelisensen. Et 42-siders vedtak som ikke henger på greip. 

Der finnes ikke en eneste pasient som har klaget på Esben Esther. De klagene som Helsetilsynet har lagt til grunn er klager fra pårørende som ikke ønsker at deres familiemedlem skal ha tilgang på helsehjelp. Fra fastleger som påberoper seg å ikke ha kompetanse til å selv yte helsehjelp til transpersoner, men samtidig mener at de har nok kompetanse til å påstå at Esben Esther gir “feil behandling”. Helsetilsynet har valgt å ikke høre på pasientene, å ikke høre på fagfolk nasjonalt og internasjonalt, men heller vektlagt stemmene til folk uten kompetanse eller erfaring på fagområdet.

Helsetilsynet har gjort seg selv til verktøy for transfobiske familiemedlemmer som ønsker å straffe Esben Esther for å ha gitt nødvendig og riktig helsehjelp til familiemedlemmer de skulle ønske ikke var trans. Helsetilsynet har gjort seg selv til verktøy for de kreftene i forvaltningen som ønsker å frata transpersoner helsehjelp, rettigheter og verdighet. 

Vi har alltid visst at transpersoner i Norge ikke har pasientrettigheter, spesielt ikke-binære, men nå har Helsetilsynet erklært at vi ikke har pasientsikkerhet heller. Det oppleves som at Helsetilsynet ønsker å straffe Esben Esther for at hen har hjulpet så mange transpersoner. Og staffe transpersoner for å ta imot hjelpen helsetilsynet nå vil frata oss.

Resultatet: Transpersoner vil skaffe seg behandling på svartebørsen. Mange er nå usikre på om igangsatt behandling vil avbrytes. Ikke-binære har ingen steder å få hjelp.

Vi står her i dag på grunn av Esben Esther. Vi står her i dag fordi Esben Esther har en helt unik mengde kunnskap, kompetanse, klokskap, medmenneskelighet og verdighet. Både i norsk og internasjonal skala er Esben Esther en lege som burde hylles for det enorme arbeidet hen har gjort for flere utsatte pasientgrupper, for alt hen har publisert av artikler på kjønnsinkongruens, for den kliniske erfaringen hen deler av, for all kunnskapen hen ønsker å videreformidle. 

Hadde ikke umenneskeliggjøringen vært satt i system i det norske helsevesenet, i det norske samfunn, så skulle vi stått her i dag for en avduking av statue av Esben Esther, klappet for en gate oppkalt etter Esben Esther, jublet for medalje til Esben Esther. Det er den behandlingen hen fortjener og skulle hatt.

Men vi står her i dag, fordi nok en gang har umenneskeliggjøringen trumfet i helsevesenet og forvaltningen, og nok en gang har vi transpersoner blitt sviktet.