En rekke
helsepersonell skriver i et opprop i Vårt Land om «kjønnsforvirring blant unge», og spør om Den
norske kirke bidrar til dette i en tid der Åpen Folkekirke har flest mandater
på Kirkemøtet (VL 16.8). Det er i alle fall ikke Kirkemøtet som styrer norsk
helsepolitikk.
Har alltid eksistert
Det forbauser meg
kraftig at helsepersonellet bak oppropet ikke vet at å være trans er reelt.
Kjønnsinkongruens er beskrevet i Verdens Helseorganisasjon sin
diagnosemanual ICD
nr 11. Der står det også at kjønnsinkongruens ikke er en psykisk
lidelse, slik helsepersonellet hevder. Grunnen til at mange transpersoner har
psykiske plager skyldes minoritets-stress og holdninger til dem lik
underskriverne av debattinnlegget har.
I oppropet anføres det at antallet unge som søker helsehjelp
har mangedoblet seg. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det er
lettere å komme ut når man ser at det eksisterer andre transpersoner rundt seg,
og at de faktisk kan ha det bra. Slik var det nemlig ikke da jeg vokste opp og
vi «ikke fantes». Transpersoner har alltid eksistert, men det er først i nyere tid
at det har vært mulig å leve åpent.
Stenges ute fra evangeliet
Åpen Folkekirke har, siden første gang vi vant kirkevalget i
2015, klart å styrke LHBT-folk sine rettigheter og mulighet til å delta i
kirken betraktelig; som ved at likekjønnede par kan gifte seg, eller at skeive
ansatte skal kunne arbeide i kirker i hele landet.
Helsepersonellet i oppropet tar ikke innover seg konsekvensen
av å utestenge mennesker som bryter normer for kjønn og seksualitet: Da stenger
man mennesker ute fra evangeliet. Selv er jeg ikke i tvil om at kirken skal
behandle alle som ekte mennesker. Det tror jeg Jesus også ville sagt. At kirken
deltar i Pride og holder regnbuegudstjenester er en kirke som er ute og møter
menneskene. Mer av det takk!
Kirkeseremonier for transpersoner
Samtidig mener jeg Åpen folkekirke kunne hatt en bedre
politikk for å inkludere de av oss som er transpersoner i kirken, for eksempel
ved at kjønn blir fremsnakket som et verdifullt tema i
konfirmasjonsundervisningen. Jeg håper også at mange andre enn meg kan få
oppleve den fantastiske opplevelsen jeg hadde for to år siden, da jeg som den
første i Norge fikk gjennomføre en seremoni for endring av kjønn og navn i
Hoff kirke på Toten. Det lover jeg at flere skal få oppleve dersom om jeg blir
valgt under kirkevalget i september.
Jeg synes for øvrig det er kjempefint at Den norske kirke er i
dialog med foreningen Fri, og at man – i motsetning til helsepersonellet bak
oppropet – snakker med og ikke om representanter for grupper man tradisjonelt
har vært imot. Fri er ikke en kjempeskummel klubb med skummel ideologi som
forfekter «skeive teorier».
