Sukk.

Jeg er en av informantene i denne undersøkelsen.

Jeg vet ikke om jeg ville våget å delta, om det ikke var nettopp Luca som intervjuet meg. Intervjuet opplevde jeg som svært saklig. Ingen ledende eller uforståelige spørsmål, i motsetning til "forskningen" som behandlingsmonopolet tvang meg til å delta i. Jeg var redd for at om jeg sa nei til monopolets forskning, så ville de nekte meg behandling. Jeg ble, heller ikke opplyst om rettighetene mine etter Helseforskningsloven, blant annet at jeg kunne si nei. Det viste seg i ettertid, i kritisk journalistikk utført av fagbladet Sykepleien, at forskningsprosjektet var avsluttet på det tidspunktet, så behandlingsmonopolet bruker altså ubrukelige skjema med uforståelige og ledende spørsmål, til utredning. Kun utredningen vil gi diagnose hos monopolet, og man får IKKE helsehjelp uten at monopolet gir deg diagnosen. Jeg orka ikke at det skulle skjære seg fra dag 1. så jeg sucka up og fylte ut en bunke med spørsmål. Bunken var på over 5 cm, og jeg saboterte gjennom å IKKE fylle ut samtykkeskjemaet nederst i bunken. Men de bruker det jo til utredning.

Når jeg ble intervjuet til undersøkelsen derimot, var Luca saklig, spurte kun de spørsmålene som han åpenbart leste opp fra et ark, ingen ledende oppfølgingsspørsmål.

Et poeng til: Jeg har egentlig ikke klagd, sytet, eller vært så veldig misfornøyd med selve utredningen og møtet med de som har holdt skjebnen min i sine hender hos monopolet. Systemet i seg selv er svært transfobisk med en ikke-eksisterende rettsikkerhet, men jeg vant behandlings-IDOL for helsehjelp til transfolk. Når jeg svarte på spørsmålene i BUFDIRS undersøkelse, så sa jeg nettopp det, men understreket, at grunnen til at det hadde gått så så greit for meg er at jeg er utrolig privilegert. Det er jeg fordi jeg er over 50 med en viss livserfaring, i fast jobb, har egen bolig, er svær i kjeften, er en utrolig erfaren byråkrat etter over halve livet som statsansatt, har erfaring fra politiavhør (jadda, jeg har en fortid), og hadde fremdeles den selvtilliten jeg hadde før en terrorist skøyt den i stykker 25. juni.

Jeg formidlet også til Luca, hvordan et ideelt møte med behandlingsmonopolet ville vært (fritt etter hukommelsen):

Man møter opp hos en avdeling som ikke har det dårligste ryktet noen sjappe i noen bransje man noensinne har vært borti uten ansatte som tidligere har bidratt til å opprettholde det dårlige ryktet. Man blir møtt av noen som sier: "Slapp av, vi skal sammen finne ut hva du ønsker deg, det kan ta litt tid, men med noen gode samtaler så finner vi ut sammen hva du trenger. Til syvende og sist får du det du ønsker, la oss gå sammen om å finne ut av det. Du har rettsikkerhet her, dvs ingen svar og spørsmål er feil. Vi kommer aldri til å true deg med at du ikke får behandling.".

Ingen av disse tingene er det noen som har forventning til hos monopolet i dag.

Altså, min personlige opplevelse har vært helt grei omstendighetene og systemet til tross, og det gjenspeiler, og det har jeg formidlet til den eneste som noen gang har stilt gode, ikke ledende og uforståelige spørsmål.

Det er direkte frekt, at folk som dem i HBRS som tross alt alle har til felles at dem har fått helsehjelp hos monopolet, har klatret til himmelen og så velger å dra stigen opp bak seg gjennom å gjøre tilgang til helsehjelp vanskeligere for alle andre enn dem selv som allerede har fått det. Vi er ganske mange transfolk, som aldri i helvete ville ha svart på en undersøkelse der folk som vil nekte oss helsehjelp og opprettholde et transfobt monopol uten ankemulighet, skulle stilt spørsmålene.

Legger lenke til hvordan mitt møte med behandlingsmonopolet var, i kommentarfeltet.