Kommentarfelt-helvetet – del 1

Jeg kommenterer noen kommentarfelt nå i pride-måneden juni.

Jeg er veldig stolt av å kjenne Elisabeth, skeiv og tidligere pinsevenn, som skrev en sår og fin kronikk om å bli skjøvet ut av et meningshetsfelleskap. (Bak betalingsmur hos vl.no, dessverre). Jeg har møtt mange som henne de siste årene.

«Mange menigheter sier at alle er velkomne. Men vi vet at det ikke gjelder alle. For skeive kristne er døren på gløtt – nok til håp, men ikke nok til å høre til», skriver Elisabeth Meling,

Kommentarfeltet på kronikken er selvfølgelig grusomt og minner mest om fariseeren i lignelsen om fariseeren og tolleren, som man kan les om i bibelen i Lukas 18.9-14.

Eksempel fra kommentarfeltet:

«Jeg lurer på hva man forlanger her. Skal kristne overse hva Guds Ord sier at homofili er en synd som fører til fortapelse? Skal dette endres så de føler seg mer "hjemme"?

Jeg syns om noen er homofil burde de ha mer sympati med kristne som ønsker å være trofast til Guds Ord. Om de omformer skriften til å passe med deres egen livstil er det noe frekt å kreve at andre kristne skal gjøre det samme.

Om de bekjenner sin synd og forstår problemstillingen tror jeg flere er mye mer imøtekommende. Homofile kan være kristne som alle andre siden vi er alle syndere, men de må forholde seg til Guds Ord. De er ikke i en særstilling.»

Elisabeth møtes av nøyaktig det samme som hun sier er vanskelig og drev henne ut av menighetsfellesskapet. Og påstanden der den om har blitt skjøvet ut, burde ha mer sympati med dem som ikke vil ha dem der, er jo absurd.

Det er mitt inntrykk av at man i pinsebevegelsen har mye nåde. For utroskap. For alkohol og rusmisbruk. Jeg tror til og med at om synderen har begått bankran eller råkjørt i 90 i 60-sona, så finnes det tilgivelse og nåde å få.

Alt dette er noe man kan velge. Man kan velge å være utro, og man kan velge å være trofast. Man kan velge å drikke, og man kan velge å prøve å gjøre noe med alkoholproblemene sine. Man kan la være å rane banker, (noe jeg selv har hatt som nyttårsløfte i årevis og har klart å holde år etter år, tross alt, man bør love realistiske ting). Og man kan velge å følge fartsgrenser.

Vi som er skeive, på alle måter det går an, enten man er homo- eller bifil, eller trans, vi har ikke noe valg. Vi blir jo ikke skeive, vi oppdager at vi er det. Vi har ikke noe valg. For eget vedkommende så handler det ikke om å kunne la være å være meg. Det eneste valget hadde vært å aldri bryte normer for kjønn, og aldri fortalt eller vist noen at jeg er kvinne. Det er ikke noe valg, jeg må det, for å kunne leve et godt liv.

Vi får ikke være med, fordi vi er dem vi er, ikke fordi vi har valgt det.

 Jeg føler at Jesus har vært med meg på hele min reise, og det er jeg veldig takknemlig for, men jeg sliter veldig med deler av fanklubben hans til tider.

Kommentarfelt-fariseeren, sier at skeive kan være skeive i en menighet så lenge vi hykler og bryter det 8. bud hver eneste dag.

Jeg synes det er noe ukristelig. Og å forlange noe av andre, som ingen ville finne på å forlange av deg, det er mer enn noe menneske kan forlange. Hvordan er det å elske sin neste som seg selv? Og hvordan kan man elske sin neste som seg selv, om man hater seg selv? For det gjorde jeg når jeg ikke var meg.