(jeg angrer ikke på at jeg er meg, men jeg angrer på at jeg kom ut av skapet og har levd som meg selv. Heldigvis er det for sent å angre nå).
Hadde jeg visst i 2016 at den naive optimismen min,
at trua på at alt bare kan bli bedre,
ligger i skutt i grøfta i 2024,
da hadde jeg nok vært i skapet fremdeles.
Eller hvilt på kirkegården under falskt navn.
Verden er et mørkt sted med noen få lys som skinner
sjøl om verden har gått av skinnene.
Jeg er ikke stolt, jeg er redd.
Jeg angrer, og jeg jeg angrer skikkelig på at jeg kom ut.
Jeg angrer ikke på at jeg har fått helsehjelp for kjønn.
Men jeg angrer på at jeg fortalte verden om hvem jeg er.
Det ville vært langt lettere å både leve og dø da.
Det eneste jeg kan gjøre nå er å danse mens skuta går ned.
Så har jeg i det minste hatt det moro og ekte til det er slutt,
og så lenge det varer danser jeg mens skuta går ned.
