Min utålmodighet, store ører og de to vise menn fra Groruddalen

Sitter på toget hjem, har kjøpt meg dagbladet, og forsvinner inn i avisen slik jeg pleier når jeg reiser kollektivt. To karer, som begge ser ut som om de har hatt rusproblemer, kommer på toget rett etter meg.

Dette med å gjemme seg bak diverse lektyre er noe jeg har lært meg til etter 25 års erfaring som kollektivtrafikant, for av en eller annen grunn så skal alltid medpassasjerer med psykiske problemer eller som er rusa av en eller annen grunn alltid prate med meg. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke, men har opplevd dette så mange ganger. Dessuten er det kjedelig å reise med tog/buss/bane, så jeg har alltid lesestoff med.

I alle fall, lettelsen er stor når de to karene setter seg i 3-seteren foran meg, i stedet for ved siden av meg. Og de prater sammen, uten å plage meg, dette ser ut til å bli en bra tur. Avisen er strengt tatt litt kjedelig i dag, så ørene mine er litt større enn de pleier.

- Hvor er vi nå?
- Vi er på Grorud
- Er vi der alt?
- Ja tia flyr når en har noen å snakke med.
- Da var det flaks at vi traff på hverandre på Oslo S. Hadde ikke jeg truffet deg hadde vi ikke kommet lenger enn til Nyland.