fredag, januar 01, 2021

Godt nytt år, og det kommer til å bli et bedre 2021 enn 2020.

2020 har på mange måter vært mitt verste og mitt beste år noensinne. Jeg gleder meg så innmari til denna korona-shiten er over, og vi alle kan leve normalt igjen, omgås hverandre, at kulturlivet åpner igjen, at man trygt kan ta en øl ute på byen, og at man kan gjøre en helt normal ting som å gå på en fotballkamp, og slippe å være redde for alle vi kjenner i risikogruppen. At ting tar seg opp når det gjelder permitteringer og arbeidsledighet. Og ikke minst slutt på ensomheten. Jeg har hatt 2 lange perioder med hjemmekontor, og begynner å bli ganske så lei. Det skal bli fint å gå på jobben igjen en eller annen gang de neste månedene, jobbe, se kollegene, spise lunch og glede seg til helger og ferier igjen. Ikke minst gleder jeg meg til det sosiale i transmiljøet kan starte opp igjen.

I årevis har jeg hatt et nyttårsforsett jeg faktisk klarer å holde: Slutte å rane banker! Det har vært dritlett å holde. Men i år skal jeg ikke fleipe, i år har jeg et helt seriøst nyttårsløfte, nemlig å delta så ofte som mulig som publikum når kultur og konsertliv starter opp igjen, og da vil jeg prioritere lokale arrangementer, når ungene til vennene mine opptrer i regi av kulturskolen, når musikere jeg kjenner spiller og synger, lokalrevyen her i Gan og alle andre ting jeg håper blir noe av i 2021.

Ellers har året bydd på noen nedturer utover koronaen også. Jeg er blitt single, men har heldigvis et godt forhold til Tone etter hun flyttet hjem til Stord. I perioden da landet stengte ned i mars, fikk jeg god til å tenke over ting, her jeg satt ensom i huset mitt. Jeg har beholdt Skovheim, og kommer til å bli boende her i Gan. Jeg har møtt byråkratiet på sitt verste og mest transfobiske. Jeg har møtt et helsevesen på sitt verste og mest transfobiske.

Men 2020 har også bydd på mange oppturer. Jeg har oppnådd 95 % av alle mål jeg har satt meg for 2020.  Siden mai har jeg kunnet leve som meg hver eneste dag, sosial transisjon er nå gjennomført, og livet som Eirik er sendt på skraphaugen for godt. Papirarbeidet ble gjennomført i sommer, og nå har jeg rett navn og personnummer i pass og førerkort. Å få et nytt personnummer er et byråkratisk helvete etterpå, det gikk heldigvis langt bedre enn jeg fryktet, blant annet fordi Høland Sparebank er så utrolig greie og serviceinnstilte. Det er fint å være registrert med riktig kjønn hos myndighetene, og at man kan være det uten å tvangssteriliseres slik man måtte frem til 1. juli 2016. Å leve som seg selv hver eneste dag, er en eneste stor opptur, hver dag er bra. I høst hadde jeg jeg en møkkadag, men da jeg la meg om kvelden, så måtte jeg innrømme for meg selv, at sjøl den møkkadagen, var bedre enn alle dager i 2019, bortsett fra da jeg så Bob Dylan i Oslo Spektrum. Det har gått veldig fint i forhold til jobb, venner og bekjente også, men folk har tross alt hatt 4 år å venne seg til at jeg er en transperson før jeg kom ut som «bare» kvinne.

Jeg merker jeg har brukt veldig mye krefter de siste årene, på hva jeg har tatt med meg på reiser av interesser, meninger, smak og verdier, og kan fastslå at de er helt intakte, jeg er det samme mennesket som før. En kar fra Søndre Høland lurte på å arrangere en slags «begravelse» for Eirik, men det synes jeg blir ganske så makabert. Jeg er nemlig ikke dau! Kanskje en dåp hadde vært riktigere? 😊

Men selv om jeg har klart å beholde stort sett alt som har vært viktig i livet mitt, så må jeg nå bruke 2021, til å finne ut hvem jeg er, og hva jeg vil videre.

Ha et riktig godt 2021, folkens!

Ingen kommentarer: