Halloween

Halloween burde være transpersoners store høytid. Men karneval og utkledningsfester var noe jeg enten valgte bort når jeg vokste opp, og om jeg deltok på noe slikt så var det uansett aldri i et kvinneuttrykk. Gudhjelpe, jeg var så redd for at noen skulle kunne se på meg at jeg likte det, at det var helt uaktuelt. Nei, hemmeligheten måtte bæres på innsiden.

Det var også ganske bittert at de fleste jentene på hjemstedet nok trodde jeg var homofil, når ingen var så forelsket i jenter som meg. Så jeg gikk undercover hele oppveksten. Det å aldri kunne være seg selv, og en ekstrem ensomhet uten noen forståelse fra noen, mangel på rollemodeller og ingen å betro seg til, gjorde meg ganske bitter. Og til en ganske sint ung mann. 

Er det noe som ennå gjør meg opprørt så er det når unge mennesker ikke får lov til å utforske kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Noe så enkelt som at "alle" cisfolk ler av en hver mann i kvinneklær på fjernsynsskjermen, sender transjenter lenger inn i skapet. 

Håpet ligger i ungdommen i dag. De er langt mer tollerante enn mine jevnaldrende. Jeg hadde neppe overlevd ungdomsskolen om jeg hadde kommet ut som ung. Det var så vidt uansett. Helvete har jeg aldri fryktet, for jeg måtte gå dit 200 dager i året i 3 år. 

Men unge transpersoner i dag finner seg ikke i tull. De kommer ut i ung alder. De forlanger å få være seg selv, og hjelp fra helsevesenet. Det finnes mange foreldre til transbarn som kjemper for sine barn. Det er med andre ord grunn til optimisme. Meg er det ikke så farlig med nå, men jeg skulle ønske cisfolk tenkte seg litt om hva gjelder oppdragelse. Mobbere blir mobbere på grunn av foreldrene, og deres holdninger. Et snevert syn på kjønnsroller, latterliggjøring og nedrakking av andre mennesker gjør ikke ikke verden til et bedre sted.